Kupton: trenger man å snakke med sine nærmeste psykiske plager?

[AnonymBruker]

Har hatt psykiske problemer i snart ti år. Min mann og mine voksne barn har møtt meg med lite forståelse. Mer irritasjon og fordømmelse. Hintet om hva de har lidd pga at jeg ikke lenger var den konen og moren de var vant med. Jeg har hele tiden prøvd å stille opp for barna mine så mye som mulig. Hørt på alle deres klager og hjulpet dem med praktiske ting. Jeg har flere ganger prøvd å ha noen dype samtaler med min mann der jeg har prøvd å fortelle hvordan jeg har det. Han har bare blitt taus og ikke gitt noen respons. Gjerne begynt å snakke om sine ting i stedet. Om hvor travelt det et på jobb ,om stress, uro og tunge tanker han har om livet og fremtiden. Jeg er inne i en tung periode for tiden, føler meg som en robot som tar vare på alle som kommer hjem nå i påskeferien. Lytter, trøster , rydder , ordner mat osv. Ser på min nydelige datter som elsker å sitte på kjøkkenet å prate om alt mulig over en kaffekopp ,hun vet ikke at jeg sitter å tenker på døden som en utvei.  Ikke fordi jeg ikke elsker familien min men fordi det gjør så vondt å leve. Er sååå ufattelig sliten. Vil selvfølgelig være her for familien så lenge sim mulig, det har jeg bestemt meg for. Skulle bare ønske at jeg møtte litt forståelse. Jeg har lært at det ikke er noen vits i å snakke med familie om tankene mine, ikke psykologen heller. Han bare lytter og nikker, ingen tilbakemeldinger. Har sluttet å fortelle fordi folk vil heller høre at alt er bra. Burde jeg snakke med min mann om hva jeg føler? Eller gjør det bare vondt verre?. Dette er jo min kamp, ikke deres? Føles bare så ensomt 
 

Anonymkode: 56784...b5e

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal komme for råd, men er i samme situasjon selv. Har 3 barn og angrer på at jeg skaffet de. Burde aldri skaffet meg barn før jeg ble helt frisk. Var bare egoistisk og så mer på hva jeg selv ville ha enn hva et barn trengte, nå kan jeg ikke ta vare på meg selv en gang. Barna er tatt hånd om av barnevernet for lengst. 

Anonymkode: fd9ad...131

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese, fikk vondt av deg. 

Hvordan har de merket at du har slitt da? 

Du skulle ikke hatt med mannen til psykologen, så kanskje det ville vært lettere å kommunisere? Også at han fikk bedre forståelse for din tilstand? 

Anonymkode: e5605...a97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vet ikke hva jeg skal komme for råd, men er i samme situasjon selv. Har 3 barn og angrer på at jeg skaffet de. Burde aldri skaffet meg barn før jeg ble helt frisk. Var bare egoistisk og så mer på hva jeg selv ville ha enn hva et barn trengte, nå kan jeg ikke ta vare på meg selv en gang. Barna er tatt hånd om av barnevernet for lengst. 

Anonymkode: fd9ad...131

Jeg ble psykisk syk da barna var ungdommer. 

Anonymkode: 56784...b5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette var trist å lese, fikk vondt av deg. 

Hvordan har de merket at du har slitt da? 

Du skulle ikke hatt med mannen til psykologen, så kanskje det ville vært lettere å kommunisere? Også at han fikk bedre forståelse for din tilstand? 

Anonymkode: e5605...a97

Ikke så vanskelig å merke at en mor eller kone sliter?. Jeg hadde vært supermamma som fulgte opp ungene mine og jobbet fullt. Plutselig er jeg trist, fjern, gråter mye, sover mye , redd for alt og kan ikke jobbe mer. Klart de merket det. 

Anonymkode: 56784...b5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ikke så vanskelig å merke at en mor eller kone sliter?. Jeg hadde vært supermamma som fulgte opp ungene mine og jobbet fullt. Plutselig er jeg trist, fjern, gråter mye, sover mye , redd for alt og kan ikke jobbe mer. Klart de merket det. 

Anonymkode: 56784...b5e

Kan høres ut som depresjon. Får du medisiner?

Anonymkode: 1a581...c30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kan høres ut som depresjon. Får du medisiner?

Anonymkode: 1a581...c30

Jeg har hatt diagnose OCD , PTSD og depresjon i noen år nå. Er mye bedre nå men fremdeles depresjoner i varierende grad med jevne mellomrom. Vet aldri når det depressive slår til. Det er det jeg har sluttet å snakke med mine nærmeste om. De klarer ikke og burde henge med i disse svingningene ? Det jeg lurer på er jo om jeg burde fortelle i hvert fall min mann om hvordan jeg har det. Fordi litt rom til å hvile og litt hensyn  kunne ha gjort det lettere? 

Anonymkode: 56784...b5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har hatt diagnose OCD , PTSD og depresjon i noen år nå. Er mye bedre nå men fremdeles depresjoner i varierende grad med jevne mellomrom. Vet aldri når det depressive slår til. Det er det jeg har sluttet å snakke med mine nærmeste om. De klarer ikke og burde henge med i disse svingningene ? Det jeg lurer på er jo om jeg burde fortelle i hvert fall min mann om hvordan jeg har det. Fordi litt rom til å hvile og litt hensyn  kunne ha gjort det lettere? 

Anonymkode: 56784...b5e

Skulle stå burde IKKE henge med i disse svingningene. 

Anonymkode: 56784...b5e

[kupton]

Ja, du burde snakke med din mann om dette, og han burde lytte og lære.

Men du skriver også at du har forsøkt (flere ganger?) uten at det har kommet noe godt ut av det. Det finnes dessverre personer som "har tenkt de tankene de har tenkt å tenke". Men om du vurderer at nok et forsøk kan være nyttig, så bør du absolutt prøve det.

[AnonymBruker]

kupton skrev (39 minutter siden):

Ja, du burde snakke med din mann om dette, og han burde lytte og lære.

Men du skriver også at du har forsøkt (flere ganger?) uten at det har kommet noe godt ut av det. Det finnes dessverre personer som "har tenkt de tankene de har tenkt å tenke". Men om du vurderer at nok et forsøk kan være nyttig, så bør du absolutt prøve det.

Da prøver jeg det. Fint å få støtte på dette. 

Anonymkode: 56784...b5e