oss naboer

[Gjest ekaa]

Hei alle her inne!

Jeg hører ikke til her inne på dette forumet, men vil allikevel forsøke meg med ett spørsmål.

Det gjelder ett nabo-barn som har diagnosen ADHD.

Gutten som har ADHD er utrolig utagrerende, skremmende og truende. Han er 9 år og gatas store skrekk.

Det som er det store problemet er at han, utifra mitt syn, representerer stor trussel for de andre barna. Han har flere ganger gått til angrep på andre barn.

Spesielt de mindre, som ikke har fysikk til å motkjempe han.

Hva gjør dere med ADHD barn, har ikke foreldrene ett ansvar som innebærer å "følge" med barnet?

Hvordan ville dere grepet tak i denne situasjonen. Jeg kan ikke ha min datter ute uten at jeg er med så lenge det monsterert er i kretsen.

Hilsen

[Gjest mot til monster]

Hallo.

Vi er foreldre til et"monster" og du kan jo tenke deg selv om det hadde vært deg.

Koselig ikke sant å få alle mot seg, å aldri bli bedt til andre fordi vi må jo være gale som har klart å få et slikt monster, å ja det er jo så lett å holdet en 9 årsgammel gutt inne på denne tiden av året. For jeg kan jo ikke være med hamut å dsitte bak på sykkelen. Vel, vi er like hjelpeløse som deg. VI får hjelp men det er ikke nok.

Vi skulle også ønske at det fantes et vidundermiddel slik at vår sønn kunne leke fint med de andre og at han kunne bli venn med de andre og ha en fin dag uten å bli kalt for alt mulig stygt.

Koselig dom foreldre er det også. Når andre for gode ord om hvor kos det er å ha barna deres på beøk får vi et lettense sykk når sønnen vår er vekk.

Hjelp og råd mottas med takk.

[mabell]

Hei.

Jeg er mor til en gutt på ni som sparer utageringen til han kommer hjem. Dette har klart sine fordeler, både for ham og for naboene.

Etter å ha lest innlegget ditt tenker jeg at det som kanskje ville være til hjelp, kunne være å vise ham en eller annen form for aksept og følelse av å være inkludert i et fellesskap. Det er klart at vi som foreldre har et ansvar for ungene våre, men en ni/ti-åring kan man ikke fotfølge. Hva med å ta et initiativ i forhold til ham og/eller foreldrene hans? Inviter på besøk i hagen, vis interesse for hans positive sider i stedet for å dømme. Slik vil kanskje din datter også lære å takle ham på sin måte. Vi er rollemodeller på godt og vondt, så prøv å være med på å snu en uheldig situasjon i stedet for å tenke at dere må møte ham med kampånden godt synlig. Det er det ingen som liker, enten de har ADHD eller ikke.

Jeg synes det er bra at dere tar kontakt for å få tips på denne måten. Det viser jo at dere bryr dere.

Lykke til.

Hilsen

[Nøste]

Blir litt lei meg når jeg leser innlegget ditt, samtidig som jeg vel kan forstå din frustrasjon.

Jeg er selv mor til en AD/HD gutt på snart 12 år. Han har nok flere ganger hatt "stempel" på seg som gatas skrekk. Men heldigvis varierer dette i perioder. For det å ha et sånt stempel hengende over seg er ikke så lett. For det fører ofte til at kamerater og andre ikke FÅR LOV av sine foreldre å leke med min gutt. Og hvem er det da som overfører sine FORDOMMER til sine barn???

RESULTATET av foreldres fordommer er at min sønn har svært få eller ingen venner. Oftere og oftere, har han dager som han er svært deprimert fordi ingen vil leke med han. Og da er det vondt å vite at mye av grunnen til dette er at andre foreldre har nektet sine barn å leke med han. Heldigvis er det et par gutter igjen i klassen, hvor foreldrene ikke nekter samvær. Og her får vi masse positiv tilbakemeldinger om vår gutt. Han er både høflig, rolig og aldri utagerende...... og det skal jeg si at varmer om hertet hos en til tider fortvilet ad/hd-mor.

Det er til en viss grad mulig å holde oversikten over hva barn driver med når de er ute og leker, men tenk igjennom det selv: FØLGER DU MED PÅ HVA DIN DATTER GJØR HELE TIDEN?

AD/HD barn trenger også å lære seg å bli selvstendige individer på lik linje med andre barn, og det innebærer at foreldre ikke kan være rundt de hele tiden. Hvordan tror du din datters venninner ville reagert dersom du skulle vært med henne i leken hele tiden. Jeg tror faktisk at hun ville få svært få venner hele tiden, for hvem gidder vel å leke med en "mammadalt".

En annen ting er at det er ikke bare AD/HD-barn som er utagerende. Det gjelder også mange andre barn uten diagnose. Ganske mange av guttene i min sønns klasse er utagerende og "vanskelige", og læreren sier at det er oftere de som er problemet enn min sønn!!

Eneste rådet jeg kan gi deg, er å ta kontakt med guttens foreldre. Ikke for å klage på guttet, men for å bli bedre kjent med foreldrene, gutten og hans diagnose. For på meg så virker det som om det her kan være snakk om mangel på kommunikasjon og informasjon. Det kan også være nyttig for din datter å bli kjent med gutten under andre omstendigheter.

Jeg blir ihvertfall svært glad når noen foreldre tar kontakt med meg, for å fortelle om sine bekymringer når det gjelder min sønn. Det er eneste måten vi kan "forsvare" han og forstå andres bekymringer.

Selv har vi en annen gutt i nabolaget som kan være både utagerende, destruktiv og en plage for de andre barna. Han har også nasket fra barn i nabolaget, bl.a min datter. Men han må gjerne komme inn til oss og leke med mine barn. For jeg vet at innerst inne så er han en god gutt som ikke ønsker noen andre vondt. Og jeg vet nesten 100% sikkert at han ikke kommer til å naske hos oss igjen. Hvorfor? Jo fordi da det skjedde, kjeftet jeg ikke på han. Jeg tok kontakt med moren og gutten. Vi snakket rolig sammen om det som hadde skjedd, og han lovet å levere tilbake. Det jeg imidlertid har sagt til han, er at han må forstå at det blir opp til han å overbevise meg slik at jeg igjen kan stole på han. Etter dette har han vist seg fra en svært så ærlig side.

Når det gjelder denne gutten, har jeg en stund hatt en mistanke om at han mest sannsynlig strever med noe, og nevnte det til hans mor en dag. Og gjett hvilken reaksjon jeg fikk?? Jo, hun ble kjempeglad for at jeg kom for å snakke med henne. Og hun kunne fortelle at vi var nesten det eneste stedet i nabolaget som hennes gutt fikk lov til å være inne. Alle andre stenger han ute. Og disse andre er foreldre i nabolaget.

Nå har han fått hjelp via BUP og psykolog og hans trang til å naske blitt borte, og han har blitt mye roligere. Denne gutten har aldri vært utagerende inne i vårt hus. Her er han både rolig, avbalansert og høflig!!!

Tror faktisk at vi som har ad/hd-barn har større toleransehøyde for hva andre barn gjør eller ikke gjør.

Ønsker deg bare lykke til videre, og håper at du finner en god løsning for deg og din datter, og denne ad/hd-gutten.

[Gjest mamma til snill jente med ADHD]

Hei!

En del barn (kanskje i hovedsak gutter) med ADHD har tilleggsproblemet adferdsforstyrrelse. Det høres ut som det er en slik gutt du beskriver.Det kan en ha med eller uten ADHD, og derfor syns jeg det er viktig å presisere at ADHD i seg selv IKKE gjør en til gatas skrekk og at ikke alle barn med ADHD bør få det stemplet på seg. Datteren vår på 11 år har konsentrasjonsvansker, men er en veldig snill jente som IKKE plager andre. Dessverre kan hun bli plaget av andre både med og uten ADHD(m.adferdsfostyrrelse), så det er altså ikke annerledes for min datter enn for din.

Min holdning er faktisk nulltoleranse overfor mobbing/plaging av andre barn helt uavhengig av diagnose. Selvsagt er det vanskeligere å kontrollere barn med spesielle vansker, men den jobben må en som foreldre evt. med hjelp fra andre ta. Alle barn må lære å leve sammen med andre og noen trenger mer hjelp for å lære empati.

Når det er sagt må det sies til mange foreldres forsvar at de virkelig gjør uendelig mye med et vanskelig barn uten å komme i mål og at et barn som ingen vil leke med ikke får øvd inn ferdigheter som "normale" barn får med seg helt av seg selv. Så voksne tilstede til "hjelp" i sosiale situasjoner både på skolen og hjemme er helt nødvendig for alle parter, mener jeg.

Vennlig hilsen fra

[Gjest mamma til snill jente med ADHD]

Hei!

En del barn (kanskje i hovedsak gutter) med ADHD har tilleggsproblemet adferdsforstyrrelse. Det høres ut som det er en slik gutt du beskriver.Det kan en ha med eller uten ADHD, og derfor syns jeg det er viktig å presisere at ADHD i seg selv IKKE gjør en til gatas skrekk og at ikke alle barn med ADHD bør få det stemplet på seg. Datteren vår på 11 år har konsentrasjonsvansker, men er en veldig snill jente som IKKE plager andre. Dessverre kan hun bli plaget av andre både med og uten ADHD(m.adferdsfostyrrelse), så det er altså ikke annerledes for min datter enn for din.

Min holdning er faktisk nulltoleranse overfor mobbing/plaging av andre barn helt uavhengig av diagnose. Selvsagt er det vanskeligere å kontrollere barn med spesielle vansker, men den jobben må en som foreldre evt. med hjelp fra andre ta. Alle barn må lære å leve sammen med andre og noen trenger mer hjelp for å lære empati.

Når det er sagt må det sies til mange foreldres forsvar at de virkelig gjør uendelig mye med et vanskelig barn uten å komme i mål og at et barn som ingen vil leke med ikke får øvd inn ferdigheter som "normale" barn får med seg helt av seg selv. Så voksne tilstede til "hjelp" i sosiale situasjoner både på skolen og hjemme er helt nødvendig for alle parter, mener jeg.

Vennlig hilsen fra

Hei igjen!

Fikk visst ikke med hva jeg ville gjort i din situasjon....... Når det er så ille som du beskriver, ville jeg nok sagt fra til guttens foreldre om hva som foregår. Dersom det ikke hjalp ville jeg nok som du allerede gjør i stor grad passe på selv.

Vennlig hilsen fra

[hulda]

Blir litt lei meg når jeg leser innlegget ditt, samtidig som jeg vel kan forstå din frustrasjon.

Jeg er selv mor til en AD/HD gutt på snart 12 år. Han har nok flere ganger hatt "stempel" på seg som gatas skrekk. Men heldigvis varierer dette i perioder. For det å ha et sånt stempel hengende over seg er ikke så lett. For det fører ofte til at kamerater og andre ikke FÅR LOV av sine foreldre å leke med min gutt. Og hvem er det da som overfører sine FORDOMMER til sine barn???

RESULTATET av foreldres fordommer er at min sønn har svært få eller ingen venner. Oftere og oftere, har han dager som han er svært deprimert fordi ingen vil leke med han. Og da er det vondt å vite at mye av grunnen til dette er at andre foreldre har nektet sine barn å leke med han. Heldigvis er det et par gutter igjen i klassen, hvor foreldrene ikke nekter samvær. Og her får vi masse positiv tilbakemeldinger om vår gutt. Han er både høflig, rolig og aldri utagerende...... og det skal jeg si at varmer om hertet hos en til tider fortvilet ad/hd-mor.

Det er til en viss grad mulig å holde oversikten over hva barn driver med når de er ute og leker, men tenk igjennom det selv: FØLGER DU MED PÅ HVA DIN DATTER GJØR HELE TIDEN?

AD/HD barn trenger også å lære seg å bli selvstendige individer på lik linje med andre barn, og det innebærer at foreldre ikke kan være rundt de hele tiden. Hvordan tror du din datters venninner ville reagert dersom du skulle vært med henne i leken hele tiden. Jeg tror faktisk at hun ville få svært få venner hele tiden, for hvem gidder vel å leke med en "mammadalt".

En annen ting er at det er ikke bare AD/HD-barn som er utagerende. Det gjelder også mange andre barn uten diagnose. Ganske mange av guttene i min sønns klasse er utagerende og "vanskelige", og læreren sier at det er oftere de som er problemet enn min sønn!!

Eneste rådet jeg kan gi deg, er å ta kontakt med guttens foreldre. Ikke for å klage på guttet, men for å bli bedre kjent med foreldrene, gutten og hans diagnose. For på meg så virker det som om det her kan være snakk om mangel på kommunikasjon og informasjon. Det kan også være nyttig for din datter å bli kjent med gutten under andre omstendigheter.

Jeg blir ihvertfall svært glad når noen foreldre tar kontakt med meg, for å fortelle om sine bekymringer når det gjelder min sønn. Det er eneste måten vi kan "forsvare" han og forstå andres bekymringer.

Selv har vi en annen gutt i nabolaget som kan være både utagerende, destruktiv og en plage for de andre barna. Han har også nasket fra barn i nabolaget, bl.a min datter. Men han må gjerne komme inn til oss og leke med mine barn. For jeg vet at innerst inne så er han en god gutt som ikke ønsker noen andre vondt. Og jeg vet nesten 100% sikkert at han ikke kommer til å naske hos oss igjen. Hvorfor? Jo fordi da det skjedde, kjeftet jeg ikke på han. Jeg tok kontakt med moren og gutten. Vi snakket rolig sammen om det som hadde skjedd, og han lovet å levere tilbake. Det jeg imidlertid har sagt til han, er at han må forstå at det blir opp til han å overbevise meg slik at jeg igjen kan stole på han. Etter dette har han vist seg fra en svært så ærlig side.

Når det gjelder denne gutten, har jeg en stund hatt en mistanke om at han mest sannsynlig strever med noe, og nevnte det til hans mor en dag. Og gjett hvilken reaksjon jeg fikk?? Jo, hun ble kjempeglad for at jeg kom for å snakke med henne. Og hun kunne fortelle at vi var nesten det eneste stedet i nabolaget som hennes gutt fikk lov til å være inne. Alle andre stenger han ute. Og disse andre er foreldre i nabolaget.

Nå har han fått hjelp via BUP og psykolog og hans trang til å naske blitt borte, og han har blitt mye roligere. Denne gutten har aldri vært utagerende inne i vårt hus. Her er han både rolig, avbalansert og høflig!!!

Tror faktisk at vi som har ad/hd-barn har større toleransehøyde for hva andre barn gjør eller ikke gjør.

Ønsker deg bare lykke til videre, og håper at du finner en god løsning for deg og din datter, og denne ad/hd-gutten.

Som jeg skulle skrevet det selv...

[Gjest også en mamma]

Du sier altfor lite i inlegget ditt,men jeg prøver å svare allikevel.

Har du forsøkt å ta kontakt med foreldrene?Har du/dere tilbudt å hjelpe til med tiltak for at gata skal bli et trygt sted for alle?Har dere foreldre med søte,snille englebarn,forsøkt å se en gutten BAK adferden?Ser dere at denne gutten faktisk LIDER vel så mye,hvis ikke mer?Tror dere at han eller at NOEN ønsker å være sånn som han?Koser han seg tror du/dere?

Ja,jeg kan fortsette i evigheter,men jeg skal spare deg for dette.Dette er en familie i krise,og hva skjer???Jo,folk blir dømmende.Hva med å ringe,eller gå innom familien,og si f.eks:Nå føler jeg at andre unger ikke er trygge i gata vår lenger.Hva kan vi gjøre med det?Går det an å ordne noe sånn at en voksen alltid er ute?

Jeg er ganske sikker på at disse menneskene ville blitt overlykkelige,isteden for å bli baksnakket,og/eller frysi ut,noe som forresten gjør gutten antagelig enda værre,og vanskeligere og takle.

Værsåsnill (dette er en innstendig bønn)husk på at disse ungene våre har en funksjonshemming,de er ikke slemme med vilje,hvem er født slemme da?Ta kontakt med familien,i 99% av tilfeller er de underernært på forståelse og IMØTEKOMMENDE holdninger.Det er slitsomt nok med ad/hd'erne,om vi ikke skal bli dømt overalt i tilegg.Og jeg blir oppriktig sinna,men mest av alt såret av et sånt innlegg som ditt.Men jeg må jo tro at det som regel skyldes uvitenhet.

Så tenker du kanskje;"jeg har da hverken tid eller lyst,eller PLIKT til å hjelpe til ,jeg liker ikke ungen!" Og det er forståelig,men for dine egne barns skyld,og særlig hvis det er et stort felt,så gidd å ta i et tak,på skift,så blir det kanskje litt bedre.Tenk på at de også har rett til å bo der.Ja,jeg kan faktisk forstå at det er uønsket,men nå er det jo sånn at der bor de,og da må man gjøre det beste ut av det.

Dette er jo selvsagt under forutsetning at dere kan samarbeide og at foreldrene til gutten er villig til å møte dere på et nivå de fleste kan godta.Gi og ta,ikke sant.

Unnskyld hvis jeg er for skarp nå,men det er så leit å se ungene våre bli mer og mer ensomme.Prøv å forstå,værsåsnill!!!???!

Lykke til,uansett.

Ps:De er ikke monstre 100% av døgnet....

[Gjest Også en nabo]

Blir litt lei meg når jeg leser innlegget ditt, samtidig som jeg vel kan forstå din frustrasjon.

Jeg er selv mor til en AD/HD gutt på snart 12 år. Han har nok flere ganger hatt "stempel" på seg som gatas skrekk. Men heldigvis varierer dette i perioder. For det å ha et sånt stempel hengende over seg er ikke så lett. For det fører ofte til at kamerater og andre ikke FÅR LOV av sine foreldre å leke med min gutt. Og hvem er det da som overfører sine FORDOMMER til sine barn???

RESULTATET av foreldres fordommer er at min sønn har svært få eller ingen venner. Oftere og oftere, har han dager som han er svært deprimert fordi ingen vil leke med han. Og da er det vondt å vite at mye av grunnen til dette er at andre foreldre har nektet sine barn å leke med han. Heldigvis er det et par gutter igjen i klassen, hvor foreldrene ikke nekter samvær. Og her får vi masse positiv tilbakemeldinger om vår gutt. Han er både høflig, rolig og aldri utagerende...... og det skal jeg si at varmer om hertet hos en til tider fortvilet ad/hd-mor.

Det er til en viss grad mulig å holde oversikten over hva barn driver med når de er ute og leker, men tenk igjennom det selv: FØLGER DU MED PÅ HVA DIN DATTER GJØR HELE TIDEN?

AD/HD barn trenger også å lære seg å bli selvstendige individer på lik linje med andre barn, og det innebærer at foreldre ikke kan være rundt de hele tiden. Hvordan tror du din datters venninner ville reagert dersom du skulle vært med henne i leken hele tiden. Jeg tror faktisk at hun ville få svært få venner hele tiden, for hvem gidder vel å leke med en "mammadalt".

En annen ting er at det er ikke bare AD/HD-barn som er utagerende. Det gjelder også mange andre barn uten diagnose. Ganske mange av guttene i min sønns klasse er utagerende og "vanskelige", og læreren sier at det er oftere de som er problemet enn min sønn!!

Eneste rådet jeg kan gi deg, er å ta kontakt med guttens foreldre. Ikke for å klage på guttet, men for å bli bedre kjent med foreldrene, gutten og hans diagnose. For på meg så virker det som om det her kan være snakk om mangel på kommunikasjon og informasjon. Det kan også være nyttig for din datter å bli kjent med gutten under andre omstendigheter.

Jeg blir ihvertfall svært glad når noen foreldre tar kontakt med meg, for å fortelle om sine bekymringer når det gjelder min sønn. Det er eneste måten vi kan "forsvare" han og forstå andres bekymringer.

Selv har vi en annen gutt i nabolaget som kan være både utagerende, destruktiv og en plage for de andre barna. Han har også nasket fra barn i nabolaget, bl.a min datter. Men han må gjerne komme inn til oss og leke med mine barn. For jeg vet at innerst inne så er han en god gutt som ikke ønsker noen andre vondt. Og jeg vet nesten 100% sikkert at han ikke kommer til å naske hos oss igjen. Hvorfor? Jo fordi da det skjedde, kjeftet jeg ikke på han. Jeg tok kontakt med moren og gutten. Vi snakket rolig sammen om det som hadde skjedd, og han lovet å levere tilbake. Det jeg imidlertid har sagt til han, er at han må forstå at det blir opp til han å overbevise meg slik at jeg igjen kan stole på han. Etter dette har han vist seg fra en svært så ærlig side.

Når det gjelder denne gutten, har jeg en stund hatt en mistanke om at han mest sannsynlig strever med noe, og nevnte det til hans mor en dag. Og gjett hvilken reaksjon jeg fikk?? Jo, hun ble kjempeglad for at jeg kom for å snakke med henne. Og hun kunne fortelle at vi var nesten det eneste stedet i nabolaget som hennes gutt fikk lov til å være inne. Alle andre stenger han ute. Og disse andre er foreldre i nabolaget.

Nå har han fått hjelp via BUP og psykolog og hans trang til å naske blitt borte, og han har blitt mye roligere. Denne gutten har aldri vært utagerende inne i vårt hus. Her er han både rolig, avbalansert og høflig!!!

Tror faktisk at vi som har ad/hd-barn har større toleransehøyde for hva andre barn gjør eller ikke gjør.

Ønsker deg bare lykke til videre, og håper at du finner en god løsning for deg og din datter, og denne ad/hd-gutten.

Det er nå de trenger nabokjerringa , hjelp istedet for ris, de foreldrene som til daglig er "nesten" utbrendt ,(de kan ikke tillate seg å bli helt utbrent) føler seg som dårlige foreldre i andres øyne, men gudene vet vilke flinke foreldre de er, som klarer å stå imot alle hindringer for å komme videre i livet med sine barn. For de vet så godt hvor mye godt det er i barna, og sørger over at barna som får impulser de ikke klarer å styre blir sett på som "MONSTERE"

Desverre så blir de som regel ennda mer monstere når motgangen blir for tøff.

Og det er der "NABOKJERRINGA" kan hjelpe til, finne fram til det gode i barnet som skremmer livet av barna deres og deres foreldre. Og hva bør foreldrene gjøre mer for å følge med hva barna gjør utenfor ?????, Prøv å finn ut av det og gi oss et tips! De er veldig interesert i å få tips de ikke har prøvd ut før.