Så tungt i kveld..

[Salina]

Nå er det litt over to uker siden jeg fødte min lille gutt som måtte dø.. Det føles som om det er mange måneder siden. Jeg er så sliten og trett!! Trett av å gråte og sørge.

I går reiste mannen min på forretningsreise. Han kommer ikke tilbake før på torsdag. Dette var en reise han måtte ta.

Og jeg sitter da her helt alene med sorgen.

Jeg vil ikke ringe noen. Hva skal jeg da si? Vil ikke å be om hjelp. Vil greie dette selv.

Orker ikke noe besøk heller. Blir ekstra sliten av det.

Alle blomstene vi har fått begynner så smått å visne nå. Og alle spørsmålene om hvordan det går med meg blir bare sjeldnere og sjeldnere.

Hva tror de? Tror de at dette er det bare å glemme? Og at man kan glemme fort?

Svigermor sa på telefonen tidligere i dag at nå går det vel greit, nå som jeg har fått det litt på avstand? - Det er nå det ikke går greit!! Det er nå jeg virkelig skjønner at jeg ikke blir mamma i juli. At jeg aldri får lære å kjenne barnet mitt. At jeg for alltig vil ha et barn i himmelen..

Det er nå alle telefonene skulle ha kommet. Nå kan jeg, og vil jeg snakke om min lille sønn.

Og jeg blir lei av å høre at vi alltids kan få et nytt barn. De skjønner ikke at for alltid vil Tor Erling være vår førstefødte. Ja vi kan få flere barn, men han vil for alltid være et av barna våre. Storebror. I himmelen..

Jeg besøker han på grava hver dag. Det er alltid et lys tent for han der. Får fred når jeg besøker han. Og det er godt.

Ble litt skremt av meg selv i dag. På veien hjem for tankene mine avgårde av seg selv. Jeg tenkte at jeg kunne kjøre ut på E6, finne en trailer, kræsje, og dø... For så å bli gjenforent med min kjære lille sønn igjen. Skremmende. Heldigvis seiret fornuften!

Har brukt mange timer i dag på å surfe på nettet. Det er så utrolig mange som har mistet barnet sitt!! Jeg skjønner ikke meningen med dette jeg. Noe så meningsløst og urettferdig finnes ikke!!

Takk for at dere lyttet til det jeg hadde å si! Nå skal jeg prøve å sove...

Klemmer fra Hanah

[x-woman]

Jeg kan vel egentlig aldri forstå hvordan det er å miste et barn.Men det må være forferdelig vondt.Tror ikke den smerten noen gang vil forsvinne.Den vil nok ta av med tiden,men du vil sikkert alltid føle et savn.Og det er riktig ,for det mangler en som skulle vært tilstede.Du har rett og godt av å sørge i en lang tid fremover og det tror jeg er viktig.Andre folk er ofte sneversynte og redd for å snakke om noe så sårt.Likevel synes jeg det er dårlig gjort av din svigemor å si det som hun sa. Hun som mor burde vite bedre.

Lykke til videre og husk , det er lov til å sørge og gråte helt til du føler at nå vil du begynne på livet igjen.Ikke press deg til noe hvis du ikke er klar for det.

[Gjest tankefull]

Kjære Hanah!!

Føler så inderlig med deg,og vet så altfor godt hvordan du har det!Det er bare 2 uker siden...så kort tid og allikevel...Så klart at du blir sliten av sorgen!!Fryser litt ekstra gjør du vel og..?!Slik hadde,og har!, jeg det og.Lettere sagt enn gjort,vet det!,men prøv å ikke legge for stor vekt på det svigermor sa.Klarer hun ikke å fremvise mer medfølelse,så er det egentlig litt synd på henne.Tenk å være så fattig da,på omtanke og medfølelse?!

Tenk dine tanker du,og gjør det du kjenner er nødvendig for å leve videre;for det må du,vet du.

"Begynn med å gjøre det som er nødvendig,deretter det som er mulig,og plutselig greier du det umulige." Frans av Assisi.

Tenker på deg!Ønsker deg og din mann bedre dager fremover.Stor klem fra Nestor sin mamma.