Har du slått deg til ro med sånn livet er? Jeg vet ikke om jeg krever for mye eller bare er for «fattig»

[UtakknemligDiva]

Med «fattig» mener jeg fattig på hjernekapasitet og energi.
 

Jeg poster til tross for at jeg ikke nødvendigvis tror jeg får svar. Men det gir seg ikke helt. Dere vet hva jeg føler rundt det å ikke ha energien på topp eller så fort jeg kjenner snev av tretthet. Jeg blir irritert fordi jeg føler jeg er fattig på energi og krever liksom at kroppen skal kreve energi som om jeg er på MDMA eller kokain eller noe sånn. Jeg er så og si aldri sliten, men det er ikke nok.

Det andre er å lære. Jeg føler jeg bruker alt for lang tid på å lære ting. Et eksempel er noe på jobben som vi på eget initiativ må ta, og vi tjener ekstra på det. Vi fikk et innføringskurs i fjor, og jeg er den eneste igjen av oss som fortsetter med det pga det er så mye å sette seg inn i. Jeg får jo høre at jeg tar veldig tak i ting, men for meg er ikke dette nok. Jeg skal helst kunne ting med en gang. 
 

Her lurer jeg også på utdannelse. Vil jeg på skolebenken igjen? Nei! Jeg har enda skrekken. Men skal man få seg noe fast og fullt, så må jeg kanskje. Men da er spørmsålet det rundt det å gå gjennom all forbannede teorien og betale mye for undervisning. Dette har jeg gjort 2 ganger før, men kunne like gjerne kastet 25.000 ut vinduet.
Tar jeg utdannelse bare fordi jeg føler det kreves? Ja. 

Så har vi noe litt mer alternativt. Hvorfor har jeg styrker på noe og svakhet på noe? Jeg føler jeg har fått styrker og svakheter plassert så ekstremt i motsatt ende av hverandre. Jeg kan altså ha ALT av det som etterspørres, men så mangler jeg en siste ting. Så hvorfor ble jeg innstilt sånn? Hvorfor klarer jeg ikke å lære så bra gjennom å lese? Binde meg til skoleår. Hvorfor kan jeg ikke ha litt fler interesser/finne mer så interessant at jeg ikke kjeder vettet av meg så fort.

Så.. jeg krever liksom at jeg skal kunne jobbe en hel dag og likevel ha masse overskuddsenergi. 
 

Og jeg takler svært dårlig at det er grenser for meg. Det kan være grenser i form av papirene du har (ikke riktig utd), ikke råd til hva man vil og ikke har så mange venner som ønsker. Sånne grensene alle har i større eller mindre grad.

Jeg mener ikke at vi bare skal gjøre alt som vi vil. Da hadde det vært kaotisk. Men jeg er først og fremst irritert på meg selv på en måte, for at jeg ikke helt klarer å se hva som er feil. «Det er ikke sikkert det er noe du gjør feil» skriver kanskje noen nå, og det er ikke sikkert. Men det må da være NOE jeg kan gjøre? 
 

 

 

Endret 10. mai 2023 av 90tallsbarn

[ISW]

Jeg føler at i din situasjon og tilfriskning så har du en skygge som løper foran deg; ditt syn på hvordan du og ditt liv burde være. Denne ligger alltid 5 meter foran deg og gjør at du aldri blir fornøyd med situasjonen du er i.

Jeg tenker på forskjellen du har hatt siden du kom hit. Du kom hit uten betalt jobb, konstant fly forbanna og utagerende på forumet, usammenhengende språk, åpenbart svært syk. Nå har du kjæreste, betalt jobb, et objektivt sett greit liv og positive framtidsutsikter. Du har gått noen steg som veldig mange, spesielt med dine diagnoser, aldri ville fått til.

Jeg ville vært fornøyd med det og tatt videre progresjon i små steg. 

[UtakknemligDiva]

ISW skrev (3 timer siden):

Jeg føler at i din situasjon og tilfriskning så har du en skygge som løper foran deg; ditt syn på hvordan du og ditt liv burde være. Denne ligger alltid 5 meter foran deg og gjør at du aldri blir fornøyd med situasjonen du er i.

Jeg tenker på forskjellen du har hatt siden du kom hit. Du kom hit uten betalt jobb, konstant fly forbanna og utagerende på forumet, usammenhengende språk, åpenbart svært syk. Nå har du kjæreste, betalt jobb, et objektivt sett greit liv og positive framtidsutsikter. Du har gått noen steg som veldig mange, spesielt med dine diagnoser, aldri ville fått til.

Jeg ville vært fornøyd med det og tatt videre progresjon i små steg. 

Den kjærestebiten er litt, jeg vet ikke hva jeg skal si. Det virker som han er litt mer glad i meg enn jeg er i han. Jeg er glad i han, men jeg føler egt ikke vi har et ekte forhold. Vi bor så langt fra hverandre at vi sees et par ganger i året så det går over snap. Jeg crusher på andre. I det siste har det vært en sånn periode der jeg lett crusher igjen, det kan hoppe litt fort fra person til person. Nå er de 3 forskjellige. Jeg og typen har ingen felles ønsker for livet. Han vil bo der han er og leve et ganske rolig liv, jeg vil være her, reise og såklart henge mest med folk rundt min alder. 
 

Ja, humørmessig er det bedring. Jeg vet ikke om det skyldes medisiner eller om det er fordi jeg har fått jobb. 
 

Jeg krever liksom likevel alltid mer enn jeg har gjort. Selv om jeg tydeligvis ikke sliter med dårlig energi, blir jeg bekymret så fort jeg føler meg trett, begynner å gjespe eller har noen som helst tyngdefølelse i hodet (nå er det pollen). Jeg krever å lære mer, jeg driver å tar kurs i noe for jobben (frivillig), og forlanger nærmest å huske alt med en gang, men det gjør jeg ikke. Det er konstant et puslespill. Det dreier seg om å sette sammen deler. En bruker kan velge feks farger og modell. Så går ikke ønsket farge til den modellen. Så må jeg finne et alternativ. Så passer den kanskje ikke til bruksområdet. Så må jeg ha oversikt over hvilke modell som passer brukers behov, ønsket design og jeg må passe at bruker har oppgitt til meg riktig info. Og sånn går det videre… 

Det med rastløsheten er at jeg ønsker at det bare kan skje noe uforventet. Ikke at livet skal gå bare repetetivt med stå opp, jobbe, og fri. Det virker bare som at det skal settes hinder for oss på alle mulige måter. Ting skal ta lang tid også. Dette gjelder feks studier. Jeg skulle gjerne klart å ta eksamener på egenhånd alene, uten å betale flere 100tusen for det (risikabelt for meg), og et studie tar lang tid. Dette er fordi noen har bestemt at sånn skal det være. Jeg vil bare gjennom med en gang og få resultater. Jeg vil liksom bare finne smutthull.