Ensomhet til besvær

[Gjest Sibbsan]

Av ulike årsaker distanserer man jeg ofte fra andre mennesker. Dermed lever man mer eller mindre i sin egen verden sammen med seg selv. Tanker rundt ensomheten bryter en ned, men en kommer seg aldri ut av situsjonen. En gjør tapre forsøk på å leve i og sammen med "verden", men opplever gang på gang skuffelser. Denne tomme overfladiske fasaden ser ut til å dominere de fleste mennesker, men hvorfor er det slik? Hvorfor er det så mange som meg som faller utenfor de sosiale grupper? Hvordan kan vi igjen få oppfylt våre sosiale og sosiologiske behov? Utad er jeg kanskje en vanlig "velykket" gutt, men innad er det en ensomhet som ofte kan være uutholdelig. Enkelte hevder at ensomhet er selvforskyldt, og det er kanskje rett. Bør man da jobbe for å tilpasse seg andre mennesker og miljø helt til man mister seg selv og sine sætrekk? Må man hele tiden trakte etter å være så like "den store masse" som mulig for å kunne få innpass i sosiale miljø? Bare noen tanker en mandags formiddag - tanker som det kanskje ikke finnes svar på?

[mally]

Hei.

Har virkelig syslet med de samme spørsmålene mange ganger. Jeg trives best alene, men savner fellesskap allikevel.

Fellesskap med mening i - mening for meg.

Men det er vanskelig å finne noe slikt fellesskap når man ikke orker slite seg ut for å tilpasse seg alle andre.

Slik er det!!!