Grubling vedr. psyke og yrke.

[Gjest Lasarus]

Jeg velger å bruke ett pseudonym, fremfor mitt vanlige nick.

Ettersom min studietid snart er over, og jeg skal ut i felten og hjelpe syke og dårlige er jeg en smule bekymret. (en stor smule)

Fordi jeg har vært rimelig dårlig de siste årene, også mens jeg har studert.

Ikke psykotisk, bare alvorlig deprimert, og langt langt ned i helvetet.

4 år etter akuttinnleggelse på et sted der det er "hull i gjerdet" har jeg sterke mistanker om at folk rundt meg vet det.

De sier det ikke direkte, men kommer med hentydninger i den retning, noe som jeg oppfatter ekstremt godt.

Før jeg ble syk var jeg veldig seriøs og gjorde alle til lags, og gjorde jobben min på skole og var flinkest i klassen.

Nå ser jeg mer på meg selv som den drittkjerringa, siden ting ikke er så viktig lenger, og jeg likevel har skjemt meg totalt ut. Etter det oppholdet på tvang.

Jeg bekymrer meg for hvordan verden der ute vil møte meg, som x-syk, hvis jeg i det hele tatt kommer til å bli frisk...

Jeg har opplevd veldig mye motgang mens jeg har vært syk, og jeg har fått stempel på meg føler jeg. Stemplet som psyko.

Ingen vil vel ha en sykepleier som har vært syk.

Vel. Jeg vet at jeg kan gjøre en veldig god jobb hvis jeg klarer å komme meg vekk fra min egen depresjon. Jeg har fått gode tilbakemeldinger i praksis.

Tanken på at jeg sansynligvis kommer til å møte et hav av motstand mot meg som person, bare fordi jeg har vært _der_

på psykehuset tar motet fra meg.

Erfaring tilsier jo at jeg blir hugd hodet av.

Og hvem vil stole på en som har vært inne..

Jeg veit at mange har slike holdninger. Har jo opplevd det her.

NHD - du sa en gang at du ikke forstod at jeg kunne gjennomføre studiene så syk som jeg var...

Jeg mener at skal man hjelpe andre må man være frisk selv, men har man vært psyk selv, skal man da holde seg unna all pleie og omsorg for alltid, selv etter at man er blitt frisk... ?

Jeg har tenkt å videreutdanne meg i psykiatrisk sykepleie, fordi det interesserer meg mer enn pinlig nøyaktighet i praktiske prosedyrer ved f.eks tåneglklipping, eller sengereiing...

Veit at jeg kommer til å bli uglesett da, fordi de tror vel at jeg vil inn i psykiatrien for å hjelpe meg selv, men det stemmer i vertfall ikke..

Egentlig så takler jeg ikke mer motgang nå.

Siden livsviljen min er ganske skjør,

og jeg lever bare på de kreftene medisinen gir meg.

Dette ble veldig rotete, men jeg følte bare et sterkt behov for å skrive ned hva jeg tenkte.

[Gjest Miss Saigon]

Du kommer til å bli en kjempe flink sykepleier. Du kommer til å møte pasientene med forståelse fordi du selv har følt en del på kroppen og vet litt om hvordan det er å være psyk. Stå på!

[Gjest Magna]

Jeg er i samme båt som deg. Jeg har hatt mange år med psyke. og er utdannet sosionom. Jeg er helt blottet for selvtillit, men jobber med den saken også.

Jeg har i det siste året møtt veldig stor forståelse for mine problemer på arbeidsplassen. Og er nå i den situasjon at jeg skal begynne på aktiv sykmelding fra mandag av.

Jeg skal begynne utrolig forsiktig og i dag fikk jeg streng beskjed av legen min om å starte forsiktig. -Og kun være på jobb når jeg er i form til det og korte dager, fire timer (sa hun).

Jeg starter med en lett jobb som miljøarbeider med lite krav og ansvar. Jeg er veldig innstilt på å begynne helt på bunnen og jobbe meg opp.

Jeg skal begynne med å klippe tånegler og gjøre de helt enkle arbeidsoppgavene. Det er ingen skam, en jobb i seg selv er en gave hvis jeg kan klare den. Jeg vil jobbe og være i et jobbsystem.

Hvis jeg ikke klarer å jobbe ift. mennesker så vil jeg gøre noe helt annet, kanskje praktisk jobbing, men noe kan jeg gjøre.

Jeg har også forsøkt å jobbe med mennesker som hadde store problemer, på sosialkontor og i barnevern. Det ble for baskt. Da gikk jeg på to store smeller.

Det er lurt å skåne seg selv og ikke utfordre skjebnen. Ta vare på deg selv og vær forsiktig i valg av jobb.

[Gjest calestia]

har ikk elest de andre svarene ennå..

men jeg kan da si det likevel, at jeg vill eblitt bare glad for å få deg som sykepleier eller psyk. sykepleier dersom jeg hadde trengt det når du var frisk og i jobb.

Hadde ikke trodd et øyeblikk at det du gjode var kun for å forstå og hjelpe deg selv.. men nå er jeg psyk selv, så jeg skjønner liksom den greia kanskje..

vet det er endel som tenker slik, at de ikke vil ha noen som har problemer selv.. men tenk å mye mer du kan gi..

Har selv fått interesse for psykologi etter at jeg ble skikkelig dårlig.. har vel hele tida vært int. i det, men nå vil jeg veldig gjerne lære mer.Selvfølgelig vil jeg forstå for min egen del, men jeg vil også hjelpe andre som har det vondt, fordi jeg vet hvor utrolig jævlig det kan være.

Så lenge du er frisk nok og sterk nok til å jobbe, så kan du gi en hel masse. Fordommer møter du nok.. men det er ikke det som er riktig! du er like, om ikke mer klok enn " de andre", du er ikke dum og utilstrekkelig fordi du er psyk.

Hovedsaken er jo om du er flink i jobben, klarer arbeidspresset, uten at du blir dårlig selv.

Klarer du det, og om du trenger litt hjelp innimellom er vel det greit..., så blir du nok en veldig flink sykepleier.

tror jeg kanskje.. fikk frem hva jeg mener..??

klems

[goliane]

Kjære deg.

Du må vise verden at folk som har vært innlagt på psykiatrisk sykehus er like verdifulle som andre. Dere har en livserfaring som yrkeslivet har bruk for.

En knekt fot er ikke til hinder for å gjøre en god jobb som gymlærer når foten har grodd. En som har hatt/har en psykiatrisk diagnose kan helt sikkert bli en glimrende psykiatrisk sykepleier. Du VET hvordan det er å ha en psykisk lidelse, og kan derfor hjelpe på en helt annen måte enn de som bare har lest om sånne lidelser.

Det er fremdeles mange fordommer knyttet til det å ha vært pasient på psykiatrisk sykehus. Ved å være åpen om sånne sykdommer, kan fordommer avlives.

Jobber sjøl i lag med ei som har vært innlagt flere ganger pga. alvorlige depresjoner. Hun er nå frisk, og er en verdifull, klok og oppegående kollega (lærer). Hun nyter stor respekt både blant kollegaer og elever/foreldre. Hun legger ikke skjul på at hun har vært psykiatrisk pasient.

Lykke til i jobben. Det går nok bra!

[Gjest uføretrygdet nå]

Jeg må si at du er svært tøff som klarer å studerer til tross for en alvorlig depresjon.Å ha en pos. holdning,noe som er nesten umulig i en sånn situasjon,det er helt beundrinsverdig.Du er jo et selv et levende eksempel på hvordan en sykepeleier bør være.Hvis du mener du ike har de egenskapene som trengs,da vet ikkke jeg.