Tabu og veldig overfladisk, men jeg er usikker på graviditet pga kroppsendringer

[AnonymBruker]

Ble kanskje litt knotete overskrift, men jeg skal forsøke å forklare. Jeg hater kroppen min, kan vel begynne med å si det. Jeg er overvektig, har store lår, deigete bollemage osv osv (er vel ikke ett eneste sted på kroppen min jeg kan si meg fornøyd med). Jeg føler meg skikkelig fæl som sier det, men jeg er usikker på om jeg ønsker gå gravid pga de endringene på kroppen det fører med seg. Jeg kommer sikkert aldri til å få flat mage og det har jeg innsett, og det er jo umulig å forutse hvilke forandringer som vil skje med akkurat min kropp men... Er jeg fæl som tenker slik? Burde jeg la være å få barn ene og alene fordi jeg er så overfladisk som bryr meg så mye om dette? De fleste ville vel si at barna deres er verdt alt i verden? 

Anonymkode: 64b34...545

[Glitter]

Tror det er ganske normalt å være redd for hva graviditet vil gjøre med kroppen. 

Jeg har vært svært heldig og har ikke tegn til det egentlig. Men ikke alle er så heldig og det vet man ikke på forhånd. 

Å tenke på det er i hvert fall ikke en grunn til at du ikke burde få barn. Men du må jo kjenne på selv om risikoen for å få synlige "skavanker" pga graviditet er verdt det. Jeg vil tro de fleste synes det i ettertid. 

 

Endret 14. juni 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (44 minutter siden):

Tror det er ganske normalt å være redd for hva graviditet vil gjøre med kroppen. 

Jeg har vært svært heldig og har ikke tegn til det egentlig. Men ikke alle er så heldig og det vet man ikke på forhånd. 

Å tenke på det er i hvert fall ikke en grunn til at du ikke burde få barn. Men du må jo kjenne på selv om risikoen for å få synlige "skavanker" pga graviditet er verdt det. Jeg vil tro de fleste synes det i ettertid. 

 

Takk for svar. Litt betryggende å høre at det er ganske normalt. Har kjent på følelsen av å være en dårlig person som tenker på dette, for har aldri hørt/sett noen andre snakke om det? 

Anonymkode: 64b34...545

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar. Litt betryggende å høre at det er ganske normalt. Har kjent på følelsen av å være en dårlig person som tenker på dette, for har aldri hørt/sett noen andre snakke om det? 

Anonymkode: 64b34...545

Kanskje det er litt tabu. 

Som så mye annet. 

Da jeg fikk min første baby på brøstet 20 år gammel så var det ikke umiddelbar kjærlighet. For meg var han fremmed. Det pluss litt fødselsdepresjon gjorde at det tok seks måneder før morsfølelsen og den dype kjærligheten var på plass. Det fortalte ingen meg på forhånd. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Kanskje det er litt tabu. 

Som så mye annet. 

Da jeg fikk min første baby på brøstet 20 år gammel så var det ikke umiddelbar kjærlighet. For meg var han fremmed. Det pluss litt fødselsdepresjon gjorde at det tok seks måneder før morsfølelsen og den dype kjærligheten var på plass. Det fortalte ingen meg på forhånd. 

Jeg tenker at slikt er så viktig å snakke om. Det er så leit at det er folk som sitter og tenker de er alene om det, men så er det bare det at det ikke snakkes så mye om det.  De er modige de som tør. 

Anonymkode: 64b34...545

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at slikt er så viktig å snakke om. Det er så leit at det er folk som sitter og tenker de er alene om det, men så er det bare det at det ikke snakkes så mye om det.  De er modige de som tør. 

Anonymkode: 64b34...545

Det bør definitivt snakkes mer om ja.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (20 timer siden):

Det bør definitivt snakkes mer om ja.

Takk for at du er ærlig om det i alle fall 🙂

Anonymkode: 64b34...545

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ble kanskje litt knotete overskrift, men jeg skal forsøke å forklare. Jeg hater kroppen min, kan vel begynne med å si det. Jeg er overvektig, har store lår, deigete bollemage osv osv (er vel ikke ett eneste sted på kroppen min jeg kan si meg fornøyd med). Jeg føler meg skikkelig fæl som sier det, men jeg er usikker på om jeg ønsker gå gravid pga de endringene på kroppen det fører med seg. Jeg kommer sikkert aldri til å få flat mage og det har jeg innsett, og det er jo umulig å forutse hvilke forandringer som vil skje med akkurat min kropp men... Er jeg fæl som tenker slik? Burde jeg la være å få barn ene og alene fordi jeg er så overfladisk som bryr meg så mye om dette? De fleste ville vel si at barna deres er verdt alt i verden? 

Anonymkode: 64b34...545

Synes ikke dette er tabu i det hele tatt. Kroppen din kommer til å endres uansett om du blir gravid eller ikke, med alder (gled deg 😉 Det handler vel me rom forholdet ditt til deg selv, fremfor forholdet til det å bli gravid. 

Anonymkode: 073ef...31a

[Drømmeautomat]

Ingenting fælt ved å tenke sånn, å ikke få barn går jo ikke ut over noen, så det er per definisjon ikke et egoistisk valg. 

[Ekstra]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ble kanskje litt knotete overskrift, men jeg skal forsøke å forklare. Jeg hater kroppen min, kan vel begynne med å si det. Jeg er overvektig, har store lår, deigete bollemage osv osv (er vel ikke ett eneste sted på kroppen min jeg kan si meg fornøyd med). Jeg føler meg skikkelig fæl som sier det, men jeg er usikker på om jeg ønsker gå gravid pga de endringene på kroppen det fører med seg. Jeg kommer sikkert aldri til å få flat mage og det har jeg innsett, og det er jo umulig å forutse hvilke forandringer som vil skje med akkurat min kropp men... Er jeg fæl som tenker slik? Burde jeg la være å få barn ene og alene fordi jeg er så overfladisk som bryr meg så mye om dette? De fleste ville vel si at barna deres er verdt alt i verden? 

Anonymkode: 64b34...545

For å si det slik: Jeg har aldri vært mer fornøyd med kroppen min enn da jeg gravid og kroppen forandret seg. Jeg har ikke fått flat mage etter fødslene, men det hadde jeg forsåvidt ikke før jeg ble gravid heller 😅.

Endret 15. juni 2023 av Ekstra

[morsan]

Enig i at det er ganske normalt å bekymre seg for hva graviditet gjør med kroppen, både utseendemessig og helsemessig.
 

Jeg hadde alskens tanker selv før jeg ble gravid. Heldigvis lot jeg ikke det få meg til å avstå, for jeg kunne ikke tenkt meg livet uten sønnen min. For en fantastisk glede og berikelse det har vært og fortsatt er for meg, og jeg synes det 100 % er verdt de sporene det har gitt kroppen  

Men selv om det er slik for meg, synes jeg det er helt fair og en ærlig sak å velge å ikke få barn – uansett årsak.