Har psykiatere og psykologer av og til en eller flere favorittpasienter?

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på dette. Har psykiatere og psykologer av og til en eller flere favorittpasienter? 

Og hvilken type pasient er dette stort sett? Regner med det er noen de synes er enkel å jobbe med, som gir av seg selv og som de ser på som interessant?

Anonymkode: 732fe...1e7

[AnonymBruker]

Tror de liker de litt enklere pasientene. De oppegående. De gir liksom mer tilbake å hjelpe enn de sykeste og de som ikke gir så mye emosjonell kontakt. 

Anonymkode: 39ef4...b85

[Kashmir-]

De er da som andre, og de setter sikkert mer pris på noen av pasientene. Hvem og hvorfor kan vi jo ikke vite, men tror ikke at det har noe med å være enkel å gjøre. Det er vel noen de har mer kjemi med og kanskje også mer interessante samtaler? 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (5 minutter siden):

De er da som andre, og de setter sikkert mer pris på noen av pasientene. Hvem og hvorfor kan vi jo ikke vite, men tror ikke at det har noe med å være enkel å gjøre. Det er vel noen de har mer kjemi med og kanskje også mer interessante samtaler? 

De enkle pasientene med lette problemer er mer givende å hjelpe tenkte jeg på. De har også mer å gi tilbake. Min erfaring er at når man er veldig inne i sykdommen og veldig syk så har man lit eå gi til andre fordi man har nok med seg selv. Det blir da også vanskelig å like en slik person. En person som verken smiler, hilser, klemmer, sier takk eller viser særlig kroppspråk. 

Anonymkode: 39ef4...b85

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

De enkle pasientene med lette problemer er mer givende å hjelpe tenkte jeg på. De har også mer å gi tilbake. Min erfaring er at når man er veldig inne i sykdommen og veldig syk så har man lit eå gi til andre fordi man har nok med seg selv. Det blir da også vanskelig å like en slik person. En person som verken smiler, hilser, klemmer, sier takk eller viser særlig kroppspråk. 

Anonymkode: 39ef4...b85

Vet ikke helt. Kanskje psykologen liker utfordringer? 🙂

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (12 minutter siden):

Vet ikke helt. Kanskje psykologen liker utfordringer? 🙂

Ja noen er nok sånne som liker en real utfordring ovenfor smalltalk om koselige ting. 

Anonymkode: 39ef4...b85

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror de liker de litt enklere pasientene. De oppegående. De gir liksom mer tilbake å hjelpe enn de sykeste og de som ikke gir så mye emosjonell kontakt. 

Anonymkode: 39ef4...b85

Jeg har ikke vært en enkel pasient og framgangen så treg at man knapt merket den, men likevel ble hun engasjert i meg og ja. Jeg vet ikke akkurat hva hun føler, men da jeg sa hvor viktig hun hadde vært for meg sa hun at jeg ikke har vært uten betydning for henne heller. Også tilbudte hun meg å fortsatt kunne ringe henne selv om hun ikke er behandleren min lenger. 

Jeg aner ikke hvorfor hun ble så engasjert i meg. Det har skjedd med en annen behandler også så mye at ledelsen satte en stopper for vår relasjon. 

Men hvis jeg skal tippe hvorfor så er jeg høflig, jeg er flink til å snakke for meg og jeg bruker endel humor for å skape en felles plattform og når to stykker ler sammen så skaper det et bånd. Ikke at jeg alltid er så flink til å kommunisere. Det har vært alt fra å se ned i gulvet og svare i korte ord til å gråte intenst og være både sint, uenig og frustrert. Men _hver_ gang vi ble sterkt uenig så avsluttet vi timen med en god tone. Aldri har jeg klikket og stormet ut av rommet feks. Også har jeg bare vært heldig å møte flere behandlere jeg har hatt god kjemi med. Men enkel pasient har jeg ikke vært. Det har nok vært ganske utfordrende og kanskje også belastende til tider. 

En pasient som bare tar alt i verste mening, sier seg uenig i hver ting behandler sier og bare viser mistillit til vil jeg tro det er mer vanskelig å bli ekstra engasjert i. De er jo bare mennesker så at de liker noen pasienter bedre enn andre er helt naturlig. Men profesjonelle skal de likevel være.

BET-seksjonen mente jeg har en væremåte som får folk til å ville ta vare på meg. At det er derfor liksom. Jeg tenker at det ikke stemmer, men det er nå en mulighet. At behandlere opplever å få omsorgsbehovet ovenfor en pasient trigget, men det skjer nok ikke med alle.

Endret 28. juni 2023 av Glitter

[kupton]

Det har ingenting med enkel/vanskelig å gjøre. Men mange synes (selvsagt?) det er mer interessant å jobbe med pasienter som selv jobber hardt i terapien. De som møter hver gang, alltid presis, som har jobbet hjemme og møter forberedt.

[Ikkeanonymnok]

Vet ikke med psykiatere og psykologer men to av mine kontakter i psykisk helse i kommunen har sagt at enkelte folk kommer innpå de litt mer og at de bryr seg litt ekstra og at selvom de vanligvis legger jobb igjen på jobb så er det noen de tenker ekstra på når de ikke er på jobb også - og at jeg er en av de. Det er vanskelig for meg å akseptere men prøver å tro på at de snakker sant. Uansett, de er jo bare mennesker de også, jeg vil tro det er ganske likt for psykologer, psykiatere og annet helsepersonell.

[AnonymBruker]

Sånn er det for pedagoger i skole og barnehage, gitarlærer og på arbeidsplasser kolleger mellom også. Noen har man en enklere og bedre kjemi med enn andre. Man behøver ikke være uprofesjonell og forfordele av den grunn. 

Anonymkode: ee834...090

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd begge deler. En psykolog som tydelig mislikte meg og en annen psykolog som tydelig likte å jobbe med meg. Det var ubehagelig å bli mislikt og det skapte litt prestasjonsangst da jeg gikk til  psykologen som var fornøyd med meg. Den sistnevnte var jeg redd for å skuffe, jeg ville ikke oppleve samme følelse som hos den psykologen som mislikte meg. 

Anonymkode: f7b69...769

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

En psykolog som tydelig mislikte meg og en annen psykolog som tydelig likte å jobbe med meg. Det var ubehagelig å bli mislikt og det skapte litt prestasjonsangst da jeg gikk til  psykologen som var fornøyd med meg. Den sistnevnte var jeg redd for å skuffe, jeg ville ikke oppleve samme følelse som hos den psykologen som mislikte meg. 

Anonymkode: f7b69...769

Jeg vet at min psykolog liker terapiarbeidet med meg, jf. det @kupton nevner over, men jeg føler ikke på noen prestasjon om å måtte gjøre det bra, være flink osv. Jeg går ikke i terapi for terapeutens del. Men jeg vet at om jeg møter oforberedt til konsultasjonen, vil jeg få lite ut av timen.

Uten at jeg nå tenker på din opplevelse spesielt, men mer generelt... Jeg tror også at mange terapeuter er oppmerksomme på at når pasienter kommer til en terapeut for første gang, har pasientene absolutt alle følere ute for å føle og forsøke å tolke hvordan en blir tatt imot. Tolkninger, analyseringer og overanalyseringer er ikke alltid slik de forholder seg med virkeligheten.

[AnonymBruker]

Takker for svar folkens. Synes det er ett litt interessant tema egentlig. Lurer veldig på hva min behandler mener om meg egentlig. 

Anonymkode: 732fe...1e7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at jeg er den pasienten behandleren min liker minst...

Anonymkode: 88110...197

[Everybody]

Når man er veldig syk så er man jo mye mer innesluttet og sikkert vanskeligere med å ha med å gjøre, og derfor vanskeligere å like? Jeg synes ikke behandlere kan bestemme seg for å like eller ikke like, de må møte hver pasient med omsorg og behandle alle likt.

[kupton]

Liker er vel ikke noe en bestemmer seg for. 

[AnonymBruker]

De vil ha bedre kjemi og tettere relasjon med noen av pasientene helt klart.

Anonymkode: 88110...197