Samboeren min har psykiske problemer. Hva gjør vi?

[tjodor]

Hei. Jeg håper dere kan hjelpe meg med en sak. Jeg er samboer med ei jente som garantert har psykiske problemer. Hun er enig i dette selv, men tørr rett og slett ikke å fortelle det til andre enn meg. Foreldrene hennes vet det ikke og hun tørr iallefall ikke ta kontakt med noen lege for å snakke om det. Hun synes det er pinlig og flaut og ønsker helst å være "normal". Stikkordet for denne jenta er vel det at hun ikke tørr ting. Det er veldig få ting hun egentlig tørr. Derfor går hun glipp av veldig mye.

Nå tørr hun altså ikke ta kontakt med lege. Jeg tenkte kanskkje om hun gjorde det, og sa det samme til legen som hun gjør til meg, så ville hun bli henvist videre til psykolog. Hun er enig i at det ville hun sikkert blitt, men altså: Hun tørr ikke. Er det noe jeg kan gjøre? Kan jeg ta kontakt med legen? Og om jeg så gjør, hvordan i alle dager skal jeg klare å få henne med til legen?

Det er jo bare jeg som veit at hun sliter. Overfor alle andre tar hun på seg en maske. Jeg kan da vel ikke være psykologen hennes. Hjelp!!!

[Gjest calestia]

du kan bestille time hos lege.

har hun en god dag blir hun kanskje med, du kan også være med hos legen, hjelpe henne i gang, eller prate med legen først slik at han vet hva som er problemet.

ikke la henne tulle seg inn i ensomheten fordi hun ikke tørr ting, ta henn emed ut, hjelp henne med å aktivisere seg selv, rett og slett gjør ting og inkluder henne, slutter hun seg helt inne går det nemlig helt gæærnt..

Dersom du sier du kan bli med henne til legen. bestille timen, og kanskje også være med henne inn, så kanskj ehun tør..

Det første steget er veldig , veldig vanskelig.

Lykke til, håper dere får til dette, kjenner meg altfor godt igjen.. og hadde ikke ( nå x-en) samboen min ringt til legen for meg og blitt med, hadde jeg vel sitti uten hjelpeapparat den dag i dag..

( det kan oxo være ok for deg å snakk emed legen, det er aldri lett å være pårørende, du kan få gode råd og kunnskap om hennes problemer, dersom hun vil det da..)

[tjodor]

du kan bestille time hos lege.

har hun en god dag blir hun kanskje med, du kan også være med hos legen, hjelpe henne i gang, eller prate med legen først slik at han vet hva som er problemet.

ikke la henne tulle seg inn i ensomheten fordi hun ikke tørr ting, ta henn emed ut, hjelp henne med å aktivisere seg selv, rett og slett gjør ting og inkluder henne, slutter hun seg helt inne går det nemlig helt gæærnt..

Dersom du sier du kan bli med henne til legen. bestille timen, og kanskje også være med henne inn, så kanskj ehun tør..

Det første steget er veldig , veldig vanskelig.

Lykke til, håper dere får til dette, kjenner meg altfor godt igjen.. og hadde ikke ( nå x-en) samboen min ringt til legen for meg og blitt med, hadde jeg vel sitti uten hjelpeapparat den dag i dag..

( det kan oxo være ok for deg å snakk emed legen, det er aldri lett å være pårørende, du kan få gode råd og kunnskap om hennes problemer, dersom hun vil det da..)

Takk for ditt svar.

Men om jeg først får henne med til legen, så kommer hun garantert til å holde masken overfor legen også. Hun er en mester til det. Det er veldig sjelden hun tar den av overfor andre enn meg. Med meg mister hun kontrollen titt og ofte, men det er uhyre skjelden det skjer med andre mennesker.

Hun burer seg heller ikke inn i sin egen ensomhet. Men hun tørr ikke ha ansvar for noe. Hun har ingen problemer med å gå ut og treffe mennesker hvis det er snakk om fest, men visst det er snakk om en situasjon som for eksempel , ny jobb hvor hun skal forholde seg til nye mennesker "freaker" hun ut.

[Sør]

Takk for ditt svar.

Men om jeg først får henne med til legen, så kommer hun garantert til å holde masken overfor legen også. Hun er en mester til det. Det er veldig sjelden hun tar den av overfor andre enn meg. Med meg mister hun kontrollen titt og ofte, men det er uhyre skjelden det skjer med andre mennesker.

Hun burer seg heller ikke inn i sin egen ensomhet. Men hun tørr ikke ha ansvar for noe. Hun har ingen problemer med å gå ut og treffe mennesker hvis det er snakk om fest, men visst det er snakk om en situasjon som for eksempel , ny jobb hvor hun skal forholde seg til nye mennesker "freaker" hun ut.

Hei Tjodor,

Sett dere ned sammen, i fred og fordragelighet, og skriv et brev til legen!

Skriv at hun ikke tør snakke om det til ham, men at hun gjerne vil ha en henvisning til psyk. Beskriv "problemet" så godt som mulig, og ta gjerne også dette brevet med til psyk.

Men husk også at før eller siden må hun jo snakke litt med psyken - de er tross alt ikke tankelesere!! Men en flink psyk kan klare mye!

Med vennlig hilsen

[Gjest hek]

hei kjenner meg igjen her, jeg har slitt lenge men turde bare å snakke med samboeren min. Du kan jo ringe legen forklare sitvasjonen og få legen til å komme hjem til dere, der er hun trygg! Kanskje det hjelper....

[Gjest calestia]

Takk for ditt svar.

Men om jeg først får henne med til legen, så kommer hun garantert til å holde masken overfor legen også. Hun er en mester til det. Det er veldig sjelden hun tar den av overfor andre enn meg. Med meg mister hun kontrollen titt og ofte, men det er uhyre skjelden det skjer med andre mennesker.

Hun burer seg heller ikke inn i sin egen ensomhet. Men hun tørr ikke ha ansvar for noe. Hun har ingen problemer med å gå ut og treffe mennesker hvis det er snakk om fest, men visst det er snakk om en situasjon som for eksempel , ny jobb hvor hun skal forholde seg til nye mennesker "freaker" hun ut.

Så lenge legen er klar over problemet når hun går inn til han, går det kon ikke så verst. De er ganske vant med "masker".. spørs nok litt på legen, så prøv å forhør deg om det finnes en god lege i nærheten.

Bor du i nærheten av tr. heim vet jeg om en som ikke lar seg lure av et kjekt ytre..

Hos en psyk går det bedre etterhvert også. vanskelig å komme i gang, men det går seg til, sakte men sikkert. selv synes jeg fortsatt det er veldig vanskelig å snakke om ting jeg ikk ehar snakket om før, skulle åpne seg for andre, kjenne etter, tenke over ting på en annen måte, bare det å innse at jeg har et problem er skikkelig tøft.

Men i dag sa psyken til meg at jeg var modig.. fordi jeg ikke ga opp selv om jeg har kjempevanskelig for å si noe særlig i det hele tatt..

Det finnes håp for henne.. bare hun/ dere tar første skritt, og ikke gir opp for tidlig.

Tro meg når jeg sier at det er mulig. Det er bare veldig, veldig vanskelig.

( kanskje frist henne med en sydentur hvis hun hun velger behandling.., så kan dere dra når hun er bedre..)

Du kan få mailadr. mi, bare å skrive hvis det skulle være noe, jeg har sitti i samme situasjon som dama di, og x-en min har jobbet knallhardt for å få meg til psykolog og flink lege.

[email protected]

( tror jeg det var...)