alene i sorgen

[barnløs mor]

Jeg satt og kjempet mot gråten på bussen hjem i kveld. Jeg savner så inderlig gutten min. Eivind skulle vært 7 måneder. Han skulle vært en livlig liten krabat. Å som jeg hadde gledet meg til å få barn. Endelig skulle drømmen gå i oppfyllelse, men det var for godt til å være sant. Da vi kom til sykehuset for å føde, fant de ingen fosterlyd, og de sa at gutten vår var død. Hele min verden falt i grus. Jeg måtte gjennom en setefødsel, og vite at Eivind var død. Morkaka satt fast, så måtte på operasjonsstua og skrape den ut. Etter to uker måtte jeg tilbake til sykehuset for å fjerne rester av morkaka i livmora. Oppfølging fra sykehus og helsevesen har vært dårlig. Føler meg helt overlatt til meg selv. Har gått i samtale hos en psykiater som jeg selv måtte be om, men han er blitt alvorlig syk og er sykmeldt, så føler meg omringet av død og elendighet. Bare jeg hadde hatt gutten min hos meg. Han var så skjønn, velskapt og fin, med lange fingre og silkebløt hud. Men jeg fikk aldri se øynene hans, aldri kjenne kroppen hans, aldri høre skriket hans eller kjenne livet i sprellende armer og ben. Han lå der så stille. Å som jeg skulle ønske jeg iallefall hadde fått noen minutter sammen med ham. Hvorfor er verden så urettferdig? Jeg har det så vondt, og vil at alle rundt meg skal se hvor vondt jeg har det. Men de ser meg bare på utsiden, og forventer at alt skal være kommet videre. De ser ikke det dype såret inne i meg som river meg i stykker. Jeg kommer ikke til å få oppleve å få flere barn. Jeg nærmer meg 40, så tiden renner fra meg. Samboeren min og jeg flyttet hvert til vårt for to måneder siden. Jeg hadde så inderlig lyst til å bli gravid igjen, for å få noe å se fram til igjen, men han ville ikke prøve igjen. Vi taklet rett og slett ikke sorgprosessen til hverandre, og jeg føler meg også sviktet på den fronten. Vet at også han lider, men greier ikke gjøre noe for ham. Jeg føler meg så forferdelig alene. Selv om jeg har venner og familie rundt meg, så føler jeg at jeg står alene. Hadde jeg bare hatt gutten min her. Jeg hadde gledet meg slik til å høre han snakke, se ham gå, leke med ham, holde bursdagsselskap for ham, hjelpe ham med lekser. Hvordan hadde han blitt? Hvem hadde han vært lik? Jeg har så mange spørsmål, og lurer hele tiden på hvordan han hadde vært nå. Tankene tar aldri pause. Er sliten og sover dårlig, drømmer mye, og er like utslitt når jeg våkner igjen. Føler savnet etter gutten min er uutholdelig. Det hadde vært en befrielse å få dø, men kan ikke gjøre det mot familien min. Må kjempe videre en dag om gangen. Lengter etter å føle glede igjen, men når kommer det? Finnes det noe lys der ute?

[En_Mamma]

Kjære barnløs mor,

Det er snart tre år siden vi mistet vår lille gutt. Jeg tenker på ham hver dag. De fleste dagene lever vi godt med minnene våre. Smerten er der hele tiden men jeg kjenner den godt igjen nå og den hindrer meg ikke i å gjøre de tingene jeg har lyst til.

Det første året var fryktelig. Jeg orker nesten ikke tenke på det. 7 måneder er lite for en så stor smerte. Det er knapt så det verste sjokket har lagt seg.

Jeg gikk også i terapi etter ca 6 mnd. Jeg var fryktelig deprimert og kom meg ikke ut av sengen. Jeg fikk hjelp på en poliklinikk og de tok meg veldig alvorlig. Jeg fikk time med en gang. Timene ble brukt til å snakke og gråte og til å forsikre meg om at jeg ikke holdt på å bli gal, at det er normalt at det tar tid. Det var godt å kunne snakke med noen jeg ikke trengte å ta hensyn til, noen som ikke hadde sin egen sorg eller som jeg skulle forsøke å skjerme fra min sorg.

Gjør det du trenger å gjøre for å komme deg igjennom dagene. Hold ut. Det blir bedre.

varme tanker fra,

[Gjest maria]

Kjære barnløs mor!

Så trist å lese din historie, du må ha det fryktelig vondt. Ingenting er så vondt som å miste sitt barn- sorgen/savnet etterlater et sår som aldri gror.

Man har så mange forventning og gleder når man venter et barn og så plutselig blir livet snudd opp/ned når man mister det. Det er ikke lenge siden du mistet og du må gi deg selv tid til å sørge. 7 måneder er ikke lang tid i det hele tatt, sorgarbeidet er en langsom prosess, som må jobbes veldig med og krever enorm mye.

Det at du også har opplevd et samlivsbrudd midt oppe i sorgen gjør jo ikke sorgarbeidet noe lettere. Det er synd at par går fra hverandre når et barn dør, men jeg har hørt at dette faktisk er ganske vanlig. Forskjellige sorgreaksjoner kan føre til mange konflikter i et parforhold. Det er jo ingen fasit på hvordan man skal sørge, alle reagerer ulikt. Og alle måter må respekteres.

Du skriver at du antagelig kommer til å forbli barnløs pga at du nærmer deg 40 år. Men er du fysisk bra så er det vel ingeting i veien for at du kan få et barn til- om du ønsker det. Når jeg har fått mine barn så har jeg delt rom med mange rundt 40 år, både førstegangsfødende og flergangsfødende. Mange venter lenger og lenger med å få barn nå pga. jobb/utdanning etc, så den fødenes alder blir stadig høyere.

Det er leit å lese at du har så store problemer med å takle hverdagen og sorgen. Jeg vil anbefale deg å oppsøke hjelp. Jeg har selv mistet min sønn den 04.01.02 og går både i sorggruppe og hos psykolog. Jeg takler ikke sorgarbeidet alene og innså at jeg trengte hjelp. Det er så uendelig godt å kunne få pratet ut om det man går å tenker på. Godt å få gråte ut også.

Jeg ønsker deg alt godt fremover og håper du en gang senere vil få et barn til.

Klem fra

[Liljekonvall]

Kjære barnløs mor

Det var et veldig trist innlegg du hadde. Du har det forferdelig vondt og tungt. Du har mistet barnet ditt, det verste som kan skje en mor. Så flyttet du og samboeren din fra hverandre. Så mye å takle samtidig.

En fødsel skal være en god opplevelse. Endelig får man møte barnet man har sett sånn fram til å bli kjent med. Den gleden ble brutalt tatt fra deg. Da du gikk gravid med Eivind, hadde du nok mange håp og drømmer for framtida. På et øyeblikk ble håpet og drømmene knust, men du husker dem, og du tenker nå på hvordan alt skulle ha vært. Jeg kjenner meg veldig igjen i tankegangen din, opplevelsene dine og den dype sorgen.

I juni 2000 fødte jeg en datter, Julie, som døde under fødselen. I februar i år fødte jeg en sønn, Henrik, som døde etter 23 uker i magen. Det finnes verken psykolog eller psykiater her hvor jeg bor. Jeg har vært i et par samtaletimer hos presten. Hun kan kanskje ikke sette seg helt inn i min situasjon, men vet veldig mye om sorg og savn. Det gjør godt å prate med noen som virkelig lytter til det du har å si.

Har du tatt kontakt med foreningen Et barn for lite? De har egne sider: www.etbarnforlite.no På de sidene står det hvordan du kommer i kontakt med dem. Der tror jeg du vil møte forståelse for din situasjon. Din tidligere samboer har nok også godt av å lese litt på de sidene, for de skriver litt om både mors og fars reaksjon på at barn dør. Det er naturlig at tapet og sorgen føles noe forskjellig. Dere er jo to forskjellige individer. Dessuten, det var du som gikk med lille Eivind i magen, det var du som måtte gjennom fødselen, det var du som måtte ta utskrapning etterpå, det var du som måtte slite med hormonendringer i kroppen, det var du som kanskje måtte gå med melk i brystene, uten å ha noen å gi den til. Alt dette er forferdelig tungt. Ikke den mest forståelsesfulle mann i verden, kan sette seg inn i hvordan dette føles. Dessuten tikker ikke den biologiske klokka like fort for menn, som den gjør for oss kvinner.

Dette ble langt. Jeg skal avslutte nå, men jeg vil helt til slutt si at du må ikke gi opp. Sorgen vil bli lettere å leve med, men det tar tid. Du vil etter hvert greie å føle glede igjen, og føle at livet kanskje ikke er så aller verst likevel.

Jeg tenker på deg, og ønsker deg bedre dager.

Klem fra

[conan]

http://www.etbarnforlite.no

Her er det noe hjelp å få. Lykke til.

[barnløs mor]

Jeg takker alle som har svart meg. Jeg vet jeg ikke er alene og det er mange, mange som dessverre har opplevd det samme som meg, men skal jeg være helt ærlig så finner jeg ikke så veldig mye trøst i det akkurat nå. Når folk også sier at min alder er ingen alder og at jeg godt kan få flere barn, så blir jeg også litt oppgitt. Jeg vet sjansene er der, men de er små. Jeg står nå på bar bakke, og jeg må jo også finne en mann å få barn med, som er villig til å dele det ansvaret det er å få barn. Dessuten fungerer ikke kroppen min som den skal. Syklusen min er ikke kommet i gang igjen, og legene sier jeg ikke kan bli gravid sånn det er nå. Men de finner ingen grunn til det annet enn det er psykisk. Jeg har kontakt med foreningen "Vi som har et barn for lite", og har vært mye innom internettsidene deres. I tillegg har jeg hatt kontakt med "Foreningen for prematurdøde og dødfødte barn." Jeg har kontaktet sykehuspresten igjen for å gå i sorggruppe der, samt at jeg har gått til psykiater (som nå altså er sykmeldt). Jeg går også på antidepressive medisin, og det er vel de som holder hodet mitt over vann. Jeg prøver å finne det som er for å få ut all smerten i meg. Men den er like intens, og kommer veltende over meg til alle tider. I begynnelsen var det på en måte OK å se trist ut, men ikke nå lenger. De fleste blir overrasket over å høre at sorgen og savnet er like ille nå som da Eivind ble født. Tankene raser i hodet, og greier ikke konsentrere meg om mye annet. Det er godt å være hjemme i trygge omgivelser. Her kan jeg iallefall være meg selv uten at jeg trenger sette på en maske.

[Gjest nickie]

Kjære deg!

Jeg vet ikke om det finnes noe lys.

Men det finnes kanskje enda større mørke?

Jeg tenker på barn som er foreldreløse - barn som lever på gaten - barn med HIV -

Det er mange av dem som trenger deg.

Så hvis du tror du orker, så kan du undersøke om det er noen du kan være mor for - enten ved å reise dit de er, eller evt. adoptere et av dem?

Det er mange som trenger deg, og det ville være en fin måte å hedre sønnen din på også. Hvis du orker.

[Gjest tankefull]

Kjære deg!!

Eivind,for et vakkert navn du ga gutten din!!At du har det vondt er jammen ikke rart;det er bare 7 måneder siden gutten din døde!Jeg føler veldig med deg,virkelig!!Vet hvordan du har det;var selv så uheldig å miste min Nestor (i 22.uke) 17.januar iår!Det var så vondt ar det ikke lar seg beskrive;ingen kan noengang forstå til fulle uten selv å ha vært der(dessverre..)!Jeg lever med savnet hver dag etter en gutt jeg aldri fikk bli kjent med;gutten min som sovnet inn i maven min.....

Det er oppturer og det er nedturer,men livet blir etterhvert lettere å leve:det må det...

Noen dager er det GODT å kjenne at sola skinner,å se at det spirer rundt meg.Andre dager er det ingenting som betyr noe,ingenting;men sånn er det!Det går opp og ned;tillat deg å kjenne på følelsene dine.Det er det DU føler som er rett;ikke hva de andre mener og tror du bør og skal..

Prøv å rette opp hodet og se fremover;livet er det som er foran deg også,i tillegg til det som er bak deg.

Ønsker deg alt det beste,og mange gode dager fremover.Skal tenke på deg,og når jeg tenner et lys for Nestor på onsdag(3 mndr siden jeg mistet ham..);så skal også Eivind være med!!

En stor klem fra Nestor sin mamma.

[elingeir]

KJære deg

Du har vært igjennom utrolig mye vondt på kort tid. Smerten , sorgen og savnet vil være der i lang tid fremover. Hverdagen virker lang og umenesklig for deg, men den blir fakstisk litt lettere etterhvert.

Min samboer gikk fra meg et par mnd. etter vi gravla vår sønn- følte at jeg hadde mistet alt og at jeg kanskje ikke skulle få flere barn (er 37 år).

Jeg var på graven hver dag, det ga meg litt ro i sjelen, gikk lange turer og "pratet" med minn lille gutt- følte han så nær av og til mens andre ganger var han fjern. Jeg er forsatt på graven 2-3 ganger pr. uke må bare sjekke at alt er ok, at blomstene er fine og at det brenner et lys.

Jeg møtte en ny mann for en tid tilbake og jeg ble gravid veldig fort. Det var et svangerskap fullt av føleleser og mange tunge stunder. Vi fikk en jente i september 2001 og jeg føler nå at livet er lettere. Det var først i sommer 1 1/2 år etter at Patrick døde at jeg følte at sorgen slapp sitt jernharde grep.

Jeg vet at det er en der ute for deg ,og det er klart du kan bli mamma igjen selv om du er 40 år.

Ønsker deg bedre dager.

http://homefree.sensewave.com/~s323334/