Angst for å bli gravid -HJELP

[Gjest redd]

Tør ikke bli gravid-HJELP

Jeg har lyst på barn, men tør ikke å "ta skrittet og forsøke å bli gravid". Jeg har så mye rart oppi hodet mitt som gjør at jeg ikke tør. For det første synes jeg det er et så vanvittig stort ansvar å sette et barn til verden. Jeg er livredd for å ikke strekke til, og at det skal bli en belastning for barnet.

Jeg er også sikker på at jeg kommer til å bli en "overhysterisk" mor...jeg har merket på meg selv hvis jeg er barnevakt for venners barn at jeg føler meg redd hele tiden. Jeg er redd for at noe galt skal skje med barnet. Og det er så vanvittig slitsomt!! Jeg er bare redd hele tiden, og klarer ikke å kose meg.

Jeg har også fått for meg at jeg sikkert kommer til å få et multihandikappet barn... Har ingen grunnlag for å tro det, selvfølgelig men det er også noe som spiller inn.

Jeg har snakket masse med mannen min om dette her, og han ramser opp alle de positive forutsetningene vi har: Vi er begge utdannede pedagoger, har arbeidet masse med barn, vi er snille fornuftige mennesker, vi har meget bra økonomi, vi er godt voksne (35år) og vi har klare meninger om hva vi synes er god barneoppdragelse osv.

Jeg hører alt det der, og er i og for seg enig i det, men det er angsten for det andre som tar overhånd hvis jeg virkelig skal tenke på å få barn. Jeg er selv vokst opp i et hjem hvor "alt var farlig" og hvor jeg ble veldig overbeskyttet. Denne angsten mine foreldre hadde, har selvfølgelig smittet over på meg...(selv om jeg hadde bestemt meg for å prøve å bli helt motsatt av hva de var..) Jeg har også fødselsangst. Jeg synes dette er så fryktelig vondt - for jeg har også veldig lyst på barn!!! Men frykten tar knekken på lysten hvis dere skjønner.....

Håper det er noen her som kan gi meg noen gode råd. Kanskje det er noen av dere som var redde før dere tok avgjørelsen? Eller hva var det som gjorde at du bestemte deg for at "nå er jeg klar for å bli gravid"? Håper på mange svar!!!

- redd

[Gjest Theos]

Du forteller at du har vokst opp i et hjem der "alt var farlig". Da er det kanskje ikke så rart at tanken på å bli gravid, bli mor, er så skremmende. Bare tanken er nok til å bekymre seg resten av livet.

Det ville være kjempetrist hvis angsten skal stoppe deg. Du ønsker deg innerst inne barn. Du kan ikke la angsten ta dette valget for deg! Du må ta valget!

Det finnes psykologer som har spesialisert seg på kvinner som sliter med det du gjør. En som er kjent heter Lisbeth Brudal, men det finnes mange flere. Synes virkelig du skal oppsøke profesjonell hjelp. Kanskje vil du også trenge oppfølging etter en evnt fødsel i tillegg.

Å få barn er å utsette seg for sårbarheten av å bli så uendelig glad i et annet menneske. Nettopp det å få være så glad i noen - det burde alle få oppleve.

Jeg leste et sted: Å leve er å risikere...

Lykke til!

[Alja]

Kjære Redd.

Å få barn innebærer en ny, langt større og dypere sårbarhet enn man noen gang har opplevd før. En sårbarhet som blir livsvarig. Alt som skjer med dine barn, skjer med deg. Deres smerte blir din smerte. Deres nederlag blir din sorg. Å akseptere å få barn, er å akseptere smerte. Men på samme måte innebærer det at du får del i gledene, seirene. Gleden er så mye dypere og mer ekte enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Men det er en pris å betale i form av risiko, sorg og smerte.

Alt det du er redd for, kan faktisk skje. Du kan miste et elsket barn, ditt barn kan bli invalid. Du kan gjøre så mange feil at det ødelegger forholdet til ungene dine og, ennå verre, ødelegger for ungene dine. Du kan få et forferdelig svangerskap og en grusom fødsel. Enhver tenkelig og utenkelig katastrofe kan inntreffe. Men det er ikke det mest sannsynlige.

Det mest sannsynlige er at du får et høvelig greit svangerskap. At fødselen går sånn nogenlunde. At du blir en fantastisk mor til sunne, friske, fornøyde barn. At du greier å la være å videreføre alt-er-farlig-mentaliteten du selv har vokst opp med. At du får en flott familie som gir deg mye glede, der du selv er en sentral positiv faktor. Det er det mest sannsynlige. Men små og store katastrofer kan inntreffe. Problemer, nederlag og smerte vil du garantert oppleve. Og du vil ofte MISTE KONTROLLEN.

Spørsmålet du må besvare blir, ER DET VERDT DET? Om ditt verste skrekksenario skulle inntreffe; ER DET LIKEVEL VERDT DET? Er du villig til å ta risikoen på å betale en skyhøy pris? Svaret gir seg ikke av seg selv. Det er kanskje en pris som blir for høy.

Så må du tenke over prisen på å ikke våge. Hva blir sorgen og smerten over det du ikke får oppleve fordi du vil unngå nettopp en annen type sorg og smerte?

Det finnes en type forsiktighet som er sunn og fornuftig. Så finnes det en type overforsiktighet og overbeskyttelse av seg selv og/eller andre som blir panisk, usunn og hemmende. I bunnen av dette kan man ofte finne en manglende bevissthet, vilje og/eller evne til å akseptere at livet er risikofullt og iblant svært smertefullt. Man greier ikke å forsone seg med at JEG kan bli rammet av livets nådeløse tragedier. At JEG skulle måtte lide.

Å forsøke å fjerne all risiko er som å sloss mot et troll fra eventyrene. Kapper du av et hode, vokser det to nye ut. Eliminerer du en fare, blir du oppmerksom på to nye. Du kan aldri vinne.

En annen ting som bidrar til å øke vår krise- og katastrofeangst er at vi tror katastrofen er umulig å håndtere. Når vi ser eller hører om noen som er hardt rammet tenker vi at dette ville vi aldri klart selv. Så ser vi at de som er rammet klarer seg på et eller annet vis og setter dem på en pidestall. Vi tenker at de må være så sterke, helt spesielle mennesker. Sannheten er at de er akkurat som oss, men de finner krefter og resurser som vi andre ikke er i stand til, fordi ingen kriser har tvunget oss til det. Vi finner svært få resurser til å takle problemer vi ikke har. ;-) Krisene ser helt annerledes ut fra innsiden enn fra utsiden.

Du vil aldri vite om du er i stand til å bestige en fjelltopp om du befinner deg i Danmark hele livet.

Å velge sårbarhet og risiko er ikke et enkelt valg. Heller ikke et valg vi kan gjøre en gang for alle. Vi må akseptere det på nytt og på nytt. Ofte gjør det vondt å godta det, og vi kan kvie oss for denne smerten. Iblant trenger vi hjelp fra noen som står oss nær, iblant fra profesjonelle. Yrket vårt hjelper ikke så mye da. Det er ikke du som pedagog som blir mor, men du som PERSON. Da er vi like hudløse alle sammen. (Selvfølgelig kan du ha nytte av et og annet du lærte på lærerskolen, men selvtilliten som mor må du finne i et bredere spekter.)

Jeg ønsker deg alt godt i prosessen med de valgene og overvinnelsene som må til for at du skal kunne gjøre det du lengter etter.

Vennlig hilsen

[starr]

Kjære Redd.

Å få barn innebærer en ny, langt større og dypere sårbarhet enn man noen gang har opplevd før. En sårbarhet som blir livsvarig. Alt som skjer med dine barn, skjer med deg. Deres smerte blir din smerte. Deres nederlag blir din sorg. Å akseptere å få barn, er å akseptere smerte. Men på samme måte innebærer det at du får del i gledene, seirene. Gleden er så mye dypere og mer ekte enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Men det er en pris å betale i form av risiko, sorg og smerte.

Alt det du er redd for, kan faktisk skje. Du kan miste et elsket barn, ditt barn kan bli invalid. Du kan gjøre så mange feil at det ødelegger forholdet til ungene dine og, ennå verre, ødelegger for ungene dine. Du kan få et forferdelig svangerskap og en grusom fødsel. Enhver tenkelig og utenkelig katastrofe kan inntreffe. Men det er ikke det mest sannsynlige.

Det mest sannsynlige er at du får et høvelig greit svangerskap. At fødselen går sånn nogenlunde. At du blir en fantastisk mor til sunne, friske, fornøyde barn. At du greier å la være å videreføre alt-er-farlig-mentaliteten du selv har vokst opp med. At du får en flott familie som gir deg mye glede, der du selv er en sentral positiv faktor. Det er det mest sannsynlige. Men små og store katastrofer kan inntreffe. Problemer, nederlag og smerte vil du garantert oppleve. Og du vil ofte MISTE KONTROLLEN.

Spørsmålet du må besvare blir, ER DET VERDT DET? Om ditt verste skrekksenario skulle inntreffe; ER DET LIKEVEL VERDT DET? Er du villig til å ta risikoen på å betale en skyhøy pris? Svaret gir seg ikke av seg selv. Det er kanskje en pris som blir for høy.

Så må du tenke over prisen på å ikke våge. Hva blir sorgen og smerten over det du ikke får oppleve fordi du vil unngå nettopp en annen type sorg og smerte?

Det finnes en type forsiktighet som er sunn og fornuftig. Så finnes det en type overforsiktighet og overbeskyttelse av seg selv og/eller andre som blir panisk, usunn og hemmende. I bunnen av dette kan man ofte finne en manglende bevissthet, vilje og/eller evne til å akseptere at livet er risikofullt og iblant svært smertefullt. Man greier ikke å forsone seg med at JEG kan bli rammet av livets nådeløse tragedier. At JEG skulle måtte lide.

Å forsøke å fjerne all risiko er som å sloss mot et troll fra eventyrene. Kapper du av et hode, vokser det to nye ut. Eliminerer du en fare, blir du oppmerksom på to nye. Du kan aldri vinne.

En annen ting som bidrar til å øke vår krise- og katastrofeangst er at vi tror katastrofen er umulig å håndtere. Når vi ser eller hører om noen som er hardt rammet tenker vi at dette ville vi aldri klart selv. Så ser vi at de som er rammet klarer seg på et eller annet vis og setter dem på en pidestall. Vi tenker at de må være så sterke, helt spesielle mennesker. Sannheten er at de er akkurat som oss, men de finner krefter og resurser som vi andre ikke er i stand til, fordi ingen kriser har tvunget oss til det. Vi finner svært få resurser til å takle problemer vi ikke har. ;-) Krisene ser helt annerledes ut fra innsiden enn fra utsiden.

Du vil aldri vite om du er i stand til å bestige en fjelltopp om du befinner deg i Danmark hele livet.

Å velge sårbarhet og risiko er ikke et enkelt valg. Heller ikke et valg vi kan gjøre en gang for alle. Vi må akseptere det på nytt og på nytt. Ofte gjør det vondt å godta det, og vi kan kvie oss for denne smerten. Iblant trenger vi hjelp fra noen som står oss nær, iblant fra profesjonelle. Yrket vårt hjelper ikke så mye da. Det er ikke du som pedagog som blir mor, men du som PERSON. Da er vi like hudløse alle sammen. (Selvfølgelig kan du ha nytte av et og annet du lærte på lærerskolen, men selvtilliten som mor må du finne i et bredere spekter.)

Jeg ønsker deg alt godt i prosessen med de valgene og overvinnelsene som må til for at du skal kunne gjøre det du lengter etter.

Vennlig hilsen