Depresjon.. tydeligvis

[Gjest g20]

Var skikkelig deppa i dag, men har lest mye på nettet nå om ting som betyr mye, at jeg også betyr mye for familie/venner.. Og alle disse forebyggende dokumentene på nettet leste jeg mens jeg lette etter en "bra" metode å ta mitt eget liv på. Det er lett å glemme det når jeg bare ser det negative og jeg atter en gang havner i en ond spiral som jeg sliter å komme ut av.

Når jeg glemmer problemene, så er jeg lykkelig og glad hele tiden, slik som familie og venner kjenner meg. For de vet ikke at jeg sliter. Kan ikke si det til noen heller, for da blir jeg ikke verdt noe, da er jeg svak. Men her er jeg anonym.

Har hatt suicidale tanker ukentlig siden jeg var ca 10 år. Jeg oppdaget at jeg var annerledes. Nærmere bestemt ikke hetero. Og det var vel det minst populære man kunne være der jeg bodde. Men så lenge jeg aldri sa det til noen så ble jeg bare mobba for andre ting som jeg visste ville ordne seg med årene. Det var heller ingen blant familie/venner som visste at jeg ble mobba og banka opp. Jeg var blitt en ekspert på å skjule det. Jeg vet hvordan det er å være gjennom tenårene, være forelska, men alltid måtte skjule det helt. INGEN måtte få greie på det.

Har lett for å isolere meg, noe jeg vet er dumt å gjøre. Nå sliter jeg økonomisk. Har ikke råd til mat eller sted å bo, og studiene har gått til helvete pga alle problemene. Så da kommer jeg til å sitte igjen uten utdannelse og jobb, uten mat og uten tak over hodet og med mye gjeld. Og presset er hardt, for jeg har alltid opptrådt som den sterkeste blant familie/venner etter ungdomsskolen. Den som klarer "alt". God i sport og på skolen, bra utseende, snill og ærlig. Populær med andre ord. Alt bare et spill for galleriet slik at ingen skulle vite sannheten. Derfor kan jeg heller ikke feile når jeg endelig er høyt ansett. For da er jeg ingenting. Igjen.

Gjelden er stor nå, ihvertfall for en som bare klarer å skaffe mat på bordet en gang i uken dersom ingen regninger betales.

Har vurdert selvmord som sagt. Men har aldri prøvd å begå selvmord eller planlagt det i detalj. Har mye å ordne før det skjer, slik at ting ser bra ut. Foreldrene mine sier at selvmord er det feigeste man kan gjøre. For å såre de minst mulig så kanskje jeg skal la det se ut som mord. Prøve iallefall.

Leser at jeg bør søke hjelp. Men jeg har ikke penger til å betale proffe folk. Jeg vil heller ikke havne i noen arkiver/logger som blir brukt mot meg senere i livet slik at jeg ikke blir ansatt noen plass. Tror ikke jeg vil søke hjelp, vil heller ikke snakke med noen om det. Dette er første gang disse tankene har kommet ut av hodet mitt. Jeg hater meg selv SÅ mye.

Tok en test som heter "Goldbergs veiledende depresjonstest" der jeg nådde til trinn 79 på Goldberg-skalaen der 54+ visstnok er "Dyp depresjon". Jeg bør straks søke hjelp hos lege sies det. Gir faan jeg. Leger er like fordomsfulle som alle andre.

[Gjest anonymsa]

1. du blir ikke nektet å bli ansatt...(?)

2. leger er ikke fordomsfulle, iallfall ikke psykiatere...de vil hjelpe, det er jobben deres og de vil gjøre deg bra for de valgte den jobben for de bryr seg om mennesker........min er iallfall er real kar.

plis.. ikke ta livet av deg, du kan bli bedre!

[Gjest g20]

1. du blir ikke nektet å bli ansatt...(?)

2. leger er ikke fordomsfulle, iallfall ikke psykiatere...de vil hjelpe, det er jobben deres og de vil gjøre deg bra for de valgte den jobben for de bryr seg om mennesker........min er iallfall er real kar.

plis.. ikke ta livet av deg, du kan bli bedre!

Jeg er lei. Når jeg er "nede" så er jeg også vanvittig langt nede, at hadde jeg hatt våpen i huset, som jeg heldigvis ikke har, så hadde jeg ikke skrevet dette (siden det hadde vært en rask måte å gjøre det på). For jeg VIL jo egentlig leve! Selvfølgelig. For når jeg har det bra, så har jeg det også fantastisk bra. Jeg har gode venner og en fantastisk familie som jeg elsker over alt på denne jord, og har også fått et titalls nye venner siden i høst. Jeg har et såpass bredt sosialt nettverk, at jeg har altfor lite tid til å pleie alle vennskapene så jeg bruker mest tid på bestevennene. Men det er altså ingen som vet om min mørke side med depresjon. Og det er altså ukentlig. Depresjonen kan komme i bølger, alt fra et par dager i uken til to måneder sammenhengende. Jeg møter aldri opp på skolen heller. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg har det sånn. Er blitt veldig følelsesmessig sårbar av det. Når jeg var yngre tålte jeg svært mye psykisk terror, men nå klikker jeg omtrent om noen ser stygt på meg siden jeg liksom ikke bryr meg om utfallet. Jeg har ingen uvenner, og det er ingen jeg er sur på utenom meg selv.

Det er derfor jeg ikke har tatt selvmord. Fordi familien min og de gode vennene mine ville fått det jævlig da. Så jeg føler jeg ikke kan gjøre slutt på dette helvetet jeg ofte går igjennom på noen måte. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få det til å stoppe!! Og dersom jeg er full i helga, så vet jeg heller ikke om jeg overlever det, for når jeg er skikkelig nede så vil jeg bare dø. Og som kjent gjør man ofte dumme ting i fylla..

Jeg har våkna opp på akutten før fordi politiet har funnet meg på bakken under en bro (jeg hadde drukket en del den kvelden). Men jeg husker ingenting av det, så jeg vet ikke hva som skjedde. Legene brukte veldig mange timer på å få meg til å reagere på sykehuset. Hele kroppen min verka, og jeg hadde en del sår i ansiktet og på beina og armene. Har aldri fortalt dette til noen heller.

Hvordan kan jeg bli bedre da Anonymsa? (Er veldig glad for at du svarte forresten). Dersom jeg skal prate med noen, så vet jeg ikke hva jeg skal si siden jeg ikke er helt sikker på hva problemet er.. tror det er litt komplisert siden ting som i utgangspunktet ikke betyr verdens ende kan utløse sterke ønsker om å dø. Det har ikke hvert SÅ alvorlig før, som de siste par-tre årene. Og koster det mye penger..? Jeg har ingen. Jeg er bare så redd for å ikke bli tatt alvorlig, at jeg skal få en sånn moralpreken som ikke hjelper "Det er mange som har det mye verre enn deg osv.". Jeg vet ikke hvordan det fungerer, har bare vært i kontakt med leger når det er benbrudd og lignende, og aldri snakka med noen helsepersonell om noe før. Og dersom jeg gjør det, så har jeg liksom offisielt innrømmet at jeg har et psykisk problem. :-(

(Jeg har det bra akkurat nå når jeg skriver, for ellers hadde jeg ikke vært så positiv..).

[Gjest anonymsa]

Jeg er lei. Når jeg er "nede" så er jeg også vanvittig langt nede, at hadde jeg hatt våpen i huset, som jeg heldigvis ikke har, så hadde jeg ikke skrevet dette (siden det hadde vært en rask måte å gjøre det på). For jeg VIL jo egentlig leve! Selvfølgelig. For når jeg har det bra, så har jeg det også fantastisk bra. Jeg har gode venner og en fantastisk familie som jeg elsker over alt på denne jord, og har også fått et titalls nye venner siden i høst. Jeg har et såpass bredt sosialt nettverk, at jeg har altfor lite tid til å pleie alle vennskapene så jeg bruker mest tid på bestevennene. Men det er altså ingen som vet om min mørke side med depresjon. Og det er altså ukentlig. Depresjonen kan komme i bølger, alt fra et par dager i uken til to måneder sammenhengende. Jeg møter aldri opp på skolen heller. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg har det sånn. Er blitt veldig følelsesmessig sårbar av det. Når jeg var yngre tålte jeg svært mye psykisk terror, men nå klikker jeg omtrent om noen ser stygt på meg siden jeg liksom ikke bryr meg om utfallet. Jeg har ingen uvenner, og det er ingen jeg er sur på utenom meg selv.

Det er derfor jeg ikke har tatt selvmord. Fordi familien min og de gode vennene mine ville fått det jævlig da. Så jeg føler jeg ikke kan gjøre slutt på dette helvetet jeg ofte går igjennom på noen måte. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få det til å stoppe!! Og dersom jeg er full i helga, så vet jeg heller ikke om jeg overlever det, for når jeg er skikkelig nede så vil jeg bare dø. Og som kjent gjør man ofte dumme ting i fylla..

Jeg har våkna opp på akutten før fordi politiet har funnet meg på bakken under en bro (jeg hadde drukket en del den kvelden). Men jeg husker ingenting av det, så jeg vet ikke hva som skjedde. Legene brukte veldig mange timer på å få meg til å reagere på sykehuset. Hele kroppen min verka, og jeg hadde en del sår i ansiktet og på beina og armene. Har aldri fortalt dette til noen heller.

Hvordan kan jeg bli bedre da Anonymsa? (Er veldig glad for at du svarte forresten). Dersom jeg skal prate med noen, så vet jeg ikke hva jeg skal si siden jeg ikke er helt sikker på hva problemet er.. tror det er litt komplisert siden ting som i utgangspunktet ikke betyr verdens ende kan utløse sterke ønsker om å dø. Det har ikke hvert SÅ alvorlig før, som de siste par-tre årene. Og koster det mye penger..? Jeg har ingen. Jeg er bare så redd for å ikke bli tatt alvorlig, at jeg skal få en sånn moralpreken som ikke hjelper "Det er mange som har det mye verre enn deg osv.". Jeg vet ikke hvordan det fungerer, har bare vært i kontakt med leger når det er benbrudd og lignende, og aldri snakka med noen helsepersonell om noe før. Og dersom jeg gjør det, så har jeg liksom offisielt innrømmet at jeg har et psykisk problem. :-(

(Jeg har det bra akkurat nå når jeg skriver, for ellers hadde jeg ikke vært så positiv..).

Du får frikort når du går til psyk, så det koster bare 1350 kr i året. DET har du vel råd til.Jeg er sikker at det er verdt det.

[Gjest angst light]

g20!

Når jeg leser innlegget ditt, får jeg skikkelig lyst til å filleriste deg! ikke moralsk "ta deg sammen"-"andre har det værre en deg"- filleristing, men få deg opp av stolen, avgårde til en lege, som henviser deg til en psykolog med refusjonsordning, slik at et holder med 1350 på et år.

Du trenger ikke ha det sånn resten av livet!

Du blir sannsynligvis helt greit mottatt av legen din!

Ingen uvedkommende trenger vite at du går til psykolog!

Psykologen vil garantert ikke bagatellisere problemene dine! (Kloke mennesker søker hjelp i tide. Jeg kom selv til psykolog med holdningen "kanskje jeg burde klart å ta meg sammen på egenhånd". Psykologen var helt uening, og mente det var veldig bra å komme.)

Dette ble litt aggressivt skrevet. Det jeg egentlig forsøker å si er at du ikke er verken svak, verdiløs, feig eller noe som helst annet elendig krek.

Du reagerer menneskelig på den enorme belastningen det må være å ha skullet "holde kjeft" om å være annerledes i årevis. Jeg håper for all del at du bor på et mer liberalt sted nå, enn før, som har en mindre trang ramme for hvordan folk "bør" være.

(Og for all del, hold deg unna skytevåpen. Verden trenger folk som deg)

[napolion]

Jeg er lei. Når jeg er "nede" så er jeg også vanvittig langt nede, at hadde jeg hatt våpen i huset, som jeg heldigvis ikke har, så hadde jeg ikke skrevet dette (siden det hadde vært en rask måte å gjøre det på). For jeg VIL jo egentlig leve! Selvfølgelig. For når jeg har det bra, så har jeg det også fantastisk bra. Jeg har gode venner og en fantastisk familie som jeg elsker over alt på denne jord, og har også fått et titalls nye venner siden i høst. Jeg har et såpass bredt sosialt nettverk, at jeg har altfor lite tid til å pleie alle vennskapene så jeg bruker mest tid på bestevennene. Men det er altså ingen som vet om min mørke side med depresjon. Og det er altså ukentlig. Depresjonen kan komme i bølger, alt fra et par dager i uken til to måneder sammenhengende. Jeg møter aldri opp på skolen heller. Og jeg forstår ikke hvorfor jeg har det sånn. Er blitt veldig følelsesmessig sårbar av det. Når jeg var yngre tålte jeg svært mye psykisk terror, men nå klikker jeg omtrent om noen ser stygt på meg siden jeg liksom ikke bryr meg om utfallet. Jeg har ingen uvenner, og det er ingen jeg er sur på utenom meg selv.

Det er derfor jeg ikke har tatt selvmord. Fordi familien min og de gode vennene mine ville fått det jævlig da. Så jeg føler jeg ikke kan gjøre slutt på dette helvetet jeg ofte går igjennom på noen måte. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få det til å stoppe!! Og dersom jeg er full i helga, så vet jeg heller ikke om jeg overlever det, for når jeg er skikkelig nede så vil jeg bare dø. Og som kjent gjør man ofte dumme ting i fylla..

Jeg har våkna opp på akutten før fordi politiet har funnet meg på bakken under en bro (jeg hadde drukket en del den kvelden). Men jeg husker ingenting av det, så jeg vet ikke hva som skjedde. Legene brukte veldig mange timer på å få meg til å reagere på sykehuset. Hele kroppen min verka, og jeg hadde en del sår i ansiktet og på beina og armene. Har aldri fortalt dette til noen heller.

Hvordan kan jeg bli bedre da Anonymsa? (Er veldig glad for at du svarte forresten). Dersom jeg skal prate med noen, så vet jeg ikke hva jeg skal si siden jeg ikke er helt sikker på hva problemet er.. tror det er litt komplisert siden ting som i utgangspunktet ikke betyr verdens ende kan utløse sterke ønsker om å dø. Det har ikke hvert SÅ alvorlig før, som de siste par-tre årene. Og koster det mye penger..? Jeg har ingen. Jeg er bare så redd for å ikke bli tatt alvorlig, at jeg skal få en sånn moralpreken som ikke hjelper "Det er mange som har det mye verre enn deg osv.". Jeg vet ikke hvordan det fungerer, har bare vært i kontakt med leger når det er benbrudd og lignende, og aldri snakka med noen helsepersonell om noe før. Og dersom jeg gjør det, så har jeg liksom offisielt innrømmet at jeg har et psykisk problem. :-(

(Jeg har det bra akkurat nå når jeg skriver, for ellers hadde jeg ikke vært så positiv..).

Jeg er så lei og leve.Orker likssom ikke mer...Har lyst til å drikke meg full og bare sover og aldrig våkne igjen...Du skal være glad for det du har sier folk.men hva er vitsen???Jeg er glad at jeg har eget sted å bo, fast jobb, og det er alt likssom. Kunne tenkt meg og bytte ut alt det hvis jeg hadde fått et smil, en klem eller noen som sier at jeg er glad i deg og holder rundt meg... Er lei at folk stirre stygt på meg bare fordi jeg er annerledes.... Kjære dere nordmenn. Alle innvandere er ikke like...

[Gjest g20]

Jeg som skriver igjen.. takk for at dere har prøvd, men unnskyld... (forresten er jeg 22)