Livet i en depresjon

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg sliter med å viljen min til å leve,

og jeg trives ikke her mer.

Depresjonen lever sitt eget liv. Dens bølger i underbevisstheten når opp til overflaten og skaper denne uutholdelige tilstanden av kaos som i et igjen og igjen innhenter meg, og fører båten jeg sitter i langt innover mot en ensom odde.

Søkende og fortvilt tasser jeg bortover, sint fortvilt i oppløsning, lei av alt.

I skumringen, bak tåken som ikke letter, sitter psykologen, legen og alle andre hjelperne og roper på meg, men jeg blir der jeg er for sykdommen er så sterk og redselen er enda større, at jeg ber dem la meg dra bortover slik at tåken får legge seg som et skjermende teppe, slik at de ikke ser meg mer, og heller ikke kan rope på meg og be meg komme tilbake.

[Gjest huva]

Hei!

Virker som du har det tøft. Ikke er helt sikker på hva du vil? Veit hvor håpløst alt kan føles. Og det er så tungt fordi man også mister trua på at depresjonen noen gang kan gå over (veit ikke om du har det sånn?) Men det kan den, mest sannsynlig gjør den vel det, før eller siden. Du kan ennå snu, køre båten ut av tåkebanken og møte hjelpernes rop.

Lykke til! Håper du snart får det bedre *klem*