kjære psykolog, kan du være så snill å svare meg littegrann?

[Gjest izobel]

hei.

Jeg tror kansje at jeg har sosial angst.

Men jeg vet ikke helt HVA det hele går ut på... visst du leste mitt forige innlegg "hva er angst?" så skreiv jeg der litt om hva forhold jeg har til andre mennesker.

MEN så lurte jeg også på om det er en slags angst eller depresjon at jeg føler meg så ensom. Jeg kan være sammen med de beste vennene mine og fremdeles føle at jeg er helt alene i verden. Jeg klarer ikke se kjærlighetsfilmer. Jeg klarer ikke se kjærester... klarer ikke se kosing... etc etc etc.

vær så snill å svar meg.

izobel

[Gjest angst light]

Kjære izobel!

Jeg er dessverre ikke psykologen, du etterlyser, men svarer litt likevel.

Det er fullt mulig (veldig vanlig, faktisk) å ha en viss blanding av angst og depresjon samtidig. Ofte følger de hverandre.

En kan være deprimert, få dårlig selvtillit, føle seg verdiløs og ensom og som et resultat av det utvikle angst i tillegg, hvis man ikke får hjelp. Noen av de automatiske tankrekkene man kan få når men har angst, forutsetter en del premisser som tanker om at "dette greier jeg ikke", "jeg klarer ingen ting" "nå mister jeg kontrollen" "ingen synes jeg er verd noe" osv. Det er lettere å få angst, hvis man allerede er deprimert, men det ene forutsetter ikke det andre.

Omvendt er det også mulig å ha først og fremst angst. Når man har har hatt det en stund, og noen eller mange situasjoner blir veldig slitsomme (man begynner å unngå, isolere seg, trekke seg unna), føler man seg nokså hjelpeløs og blir fortvilet, selvbebreidende og kanskje til og med deprimert, hvis det får fortsette alt for lenge og man har forsøkt å "skjerpe seg" (noe som ikke funker med angst) i evigheter.

Jeg som skriver dette, er på ingen måter fagmenneske, men du får ta det for det det er: noen ord fra en med "angst light", som jeg kaller det.

Selv har jeg bare angst i noen situasjoner som har med prestasjon å gjøre (en type sosial angst) uten at jeg er deprimert. Men jeg hadde en kortere periode, da angstproblemet, følelsen av å være helt "feil" , utilpass og ubrukelig, toppet seg og jeg begynte å sove dårlig, hadde ikke lyst å stå opp (Jeg som er A-menneske de luxe!) følte at ingen likte meg, og en masse tunge tanker, som nok liknet en begynnende depresjon.

Heldigvis har jeg fått god hjelp med min angst og har ikke følt at tankene er blitt svarte igjen, selv om jeg fremdeles må jobbe med angsten her og der...

Lykke til, og for all del: ta imot all den hjelp du kan få og ha nytte av!

[Gjest izobel]

Kjære izobel!

Jeg er dessverre ikke psykologen, du etterlyser, men svarer litt likevel.

Det er fullt mulig (veldig vanlig, faktisk) å ha en viss blanding av angst og depresjon samtidig. Ofte følger de hverandre.

En kan være deprimert, få dårlig selvtillit, føle seg verdiløs og ensom og som et resultat av det utvikle angst i tillegg, hvis man ikke får hjelp. Noen av de automatiske tankrekkene man kan få når men har angst, forutsetter en del premisser som tanker om at "dette greier jeg ikke", "jeg klarer ingen ting" "nå mister jeg kontrollen" "ingen synes jeg er verd noe" osv. Det er lettere å få angst, hvis man allerede er deprimert, men det ene forutsetter ikke det andre.

Omvendt er det også mulig å ha først og fremst angst. Når man har har hatt det en stund, og noen eller mange situasjoner blir veldig slitsomme (man begynner å unngå, isolere seg, trekke seg unna), føler man seg nokså hjelpeløs og blir fortvilet, selvbebreidende og kanskje til og med deprimert, hvis det får fortsette alt for lenge og man har forsøkt å "skjerpe seg" (noe som ikke funker med angst) i evigheter.

Jeg som skriver dette, er på ingen måter fagmenneske, men du får ta det for det det er: noen ord fra en med "angst light", som jeg kaller det.

Selv har jeg bare angst i noen situasjoner som har med prestasjon å gjøre (en type sosial angst) uten at jeg er deprimert. Men jeg hadde en kortere periode, da angstproblemet, følelsen av å være helt "feil" , utilpass og ubrukelig, toppet seg og jeg begynte å sove dårlig, hadde ikke lyst å stå opp (Jeg som er A-menneske de luxe!) følte at ingen likte meg, og en masse tunge tanker, som nok liknet en begynnende depresjon.

Heldigvis har jeg fått god hjelp med min angst og har ikke følt at tankene er blitt svarte igjen, selv om jeg fremdeles må jobbe med angsten her og der...

Lykke til, og for all del: ta imot all den hjelp du kan få og ha nytte av!

hei angst light.

takk for veldig bra svar

lykke til.

Iz