Hva er det som er galt med meg? (langt)

[Frisk]

Jeg vender meg til forumet for råd og veiledning i en vanskelig situasjon.

Etter et halvt på jobben knakk jeg helt sammen på grunn av en dame jeg ble tvunget til å samarbeide med. Ledelsen hadde lovet meg at jeg skulle slippe, for jeg visste på forhånd at det kom til å bli et problem for meg. Hun klarer ikke jobben sin på egenhånd og "surrer" en del, og det ble allikevel jeg som fikk ansvaret for at hun gjorde jobben sin på en ansvarlig måte.

Etter jul var jeg sliten, frustrert og irritert, men trodde i allefall at jeg hadde ledelsen i ryggen, ettersom de visste hvordan situasjonen var. Men etter en forsiktig kommentar fra meg, klaget damen meg inn for ledelsen, og jeg fikk kritikk for at jeg ikke lot henne "gå av med verdighet" og at jeg "ikke kunne kommunisere". Jeg knakk helt sammen, og bare gråt og gråt i flere dager. I følge legen fikk jeg en depressiv reaksjon fordi jeg var utslitt og utbrent. I tillegg var jeg engstelig for jobben min og for at mannen til kollegaen min skulle oppsøke meg, for det har han gjort med andre tidligere. Jeg fikk sovetabletter, men gikk rundt med magesmerter og kvalme hele dagen og alt føltes svart og tungt.

Dessverre viste det seg at jeg fikk rett. Få dager etter et "forsoningsmøte" på jobben kom mannen til kollegaen min og skjelte meg ut på det groveste hjemme. Etter denne episoden følte jeg det enda verre. Jeg fikk angst for å gå ut og for å treffe på disse menneskene.

Etter å ha vært sykemeldt i tre uker, valgte jeg å gå delvis tilbake i jobb (bortsett fra den delen av stillingen som involverte den aktuelle kollegaen min), og det fungerte greit. Nå er jeg tilbake i full jobb, mot at jeg slipper å samarbeide med henne.

Arbeidsdagen fungerer greit, men sårheten forsvinner ikke. Jeg overtolker alle signaler, spesielt de ledelsen sender, og havner derfor i lite hyggelige situasjoner på jobben. Selvtilliten er nesten borte og jeg mistrives med det arbeidet jeg pleide å sette slik pris på. Fremdeles klarer jeg ikke sove, og det skal nesten ingenting til før tårene eller engstelsen er der igjen.

Jeg har alltid vært veldig følsom, høyt oppe eller langt nede, sjelden på det jevne midt i mellom. Men jeg har aldri før vært så langt nede at jeg ikke har fungert skikkelig. Hjemme går det greit, og jeg lurer nå på om jeg bør være hjemme neste år, ta meg ekstra godt av barna mine og studere litt ved siden av. En pustepause, med andre ord. Jeg får sikkert ikke jobb på det nåværende arbeidsstedet mitt uansett (er bare årsvikar), for sjefen min synes at jeg overreagerer og er "i ubalanse", og det er jeg jo akkurat nå. Men jeg gjør ikke en dårligere jobb av den grunn. Jeg kan aldri gjøre noe halvveis.

Kan noen hjelpe meg? Hvordan i alle dager skal jeg få livet mitt tilbake på det gamle sporet. Jeg er så lei av å føle meg mislykket og trist.

Trist hilsen fra

[Gjest camaron]

Kjære Frisk

Dette hørtes ikke godt ut, forstår godt at du opplever situsjonen som noe håpløs. Desverre kan arbeidslivet i perioder være tøft for mange.

Med forbehold om at det her er bare en part som beskriver situasjonen, virker det som om ledelsen på din arbeidsplass forsømmer sitt arbeide.

Ledelsen skal ha utarbeidet egne prosedyrer for HMS (helse, miljø og sikkerhet). Det er lovpålagt og arbeidsgiver har ikke bare en rett, men en plikt til å gjennomføre det.

HMS innebærer blant annet kartlegging av det psykososiale arbeidsmiljøet, og en plikt til å utarbeide planer for hvordan de skal løse evt. problemer som kommer frem.

Av det du skriver virker det ikke på meg som om arbeidgiveren din har tatt dette på alvor.

Jeg skjønner at du opplever dette vanskelig, men jeg tror ikke at du vil tene på å (stikke deg bort) slutte. Prøv å ta temaet opp på nytt med din arbeidsgiver, er du organisert kan du be om at klubben blir med på et møte. Å være delevis sykemeldt i en periode kan også være en løsning.

At ektefellen til personen du viser til dukker opp i tlf. eller hjemme hos deg er ikke akseptabelt. Dette bør du ta opp med ledelsen slik at de kan få ryddet opp i det.

Er det en proffesjonell ledelse skal ikke tidligere konflikter mellom to arb.takere spille noen rolle for videre engasjement og jobb muligheter. Desverre er kvaliteten på ledelse rundt omkring varierende.

Det er vanskelig å komme med konkrete råd, da jeg kjenner for lite til det konkrete innholdet for at problemene oppstod.

mvh

[Frisk]

Kjære Frisk

Dette hørtes ikke godt ut, forstår godt at du opplever situsjonen som noe håpløs. Desverre kan arbeidslivet i perioder være tøft for mange.

Med forbehold om at det her er bare en part som beskriver situasjonen, virker det som om ledelsen på din arbeidsplass forsømmer sitt arbeide.

Ledelsen skal ha utarbeidet egne prosedyrer for HMS (helse, miljø og sikkerhet). Det er lovpålagt og arbeidsgiver har ikke bare en rett, men en plikt til å gjennomføre det.

HMS innebærer blant annet kartlegging av det psykososiale arbeidsmiljøet, og en plikt til å utarbeide planer for hvordan de skal løse evt. problemer som kommer frem.

Av det du skriver virker det ikke på meg som om arbeidgiveren din har tatt dette på alvor.

Jeg skjønner at du opplever dette vanskelig, men jeg tror ikke at du vil tene på å (stikke deg bort) slutte. Prøv å ta temaet opp på nytt med din arbeidsgiver, er du organisert kan du be om at klubben blir med på et møte. Å være delevis sykemeldt i en periode kan også være en løsning.

At ektefellen til personen du viser til dukker opp i tlf. eller hjemme hos deg er ikke akseptabelt. Dette bør du ta opp med ledelsen slik at de kan få ryddet opp i det.

Er det en proffesjonell ledelse skal ikke tidligere konflikter mellom to arb.takere spille noen rolle for videre engasjement og jobb muligheter. Desverre er kvaliteten på ledelse rundt omkring varierende.

Det er vanskelig å komme med konkrete råd, da jeg kjenner for lite til det konkrete innholdet for at problemene oppstod.

mvh

Takk for hyggelig og oppmuntrende svar.

Ledelsen mener de har gjort sitt ettersom de har snakket med kollegaen min og mannen hennes og bedt dem holde seg unna meg. I tillegg slipper jeg å samarbeide med henne resten av skoleåret (aller nådigst). Det sjefen min nå ikke skjønner, er at saken ikke bare kan glemmes fra min side. Han ser ikke hvilke konsekvenser en stor personalkonflikt som har gått over mange måneder fremdeles kan påvirke meg. Skolen min har kjent til problemet med denne damen i flere år, og det var en kjempesak i fjor som involverte andre lærere enn meg. Og også da var mannen hennes inne i bildet med fysiske trusler og truende brev.

Det ledelsen har ønsket var å "overse" problemet, ettersom hun kun har tre år igjen til pensjonsalder. Og det har de selv sagt. Jeg har fått beskjed om at skolen helst vil la det skure og gå inntil videre, og jeg prøvde virkeelig å gjøre akkurat det. Men nå var det altså jeg som tvang dem til å handle, ettersom jeg knakk sammen under presset etter jul.

Jeg var på møte med ledelsen i går, og jeg var både frustrert og lei meg over å ha hørt fra flere hold at det ikke kom til å bli jobb til meg til neste år allerede før intervjurunden startet. Ettersom ledelsen har vært ansvarlige for at personalsaken ble så alvorlig for meg, hadde jeg trodd at de ville vise meg en liten porsjon lojalitet, men nei.

Da jeg begynte å gråte, sukket han oppgitt og ble skikkelig nedlatende. Akkurat der og da gikk det opp for meg at uansett hvordan dette løser seg, så kan ikke jeg jobbe der mer. Jeg har alt for mange såre følelser forbundet med ham og arbeidsplassen.

Det som er synd, er at jeg vet at jeg er en veldig god lærer, og at elevene er glad i meg. Jeg er faglig dyktig, planlegger alt nøye og bruker masse tid på vurdering og refleksjon rundt det jeg gjør. Men ettersom jeg er så "følsom", ønsker ikke rektor å ha meg der, og det føles både sårt og urettferdig. Før denne saken startet, har jeg aldri verken grått eller laget noen som helst slags problemer på noe arbeidssted. Nå går jeg rundt med en evig klump i magen, selvtilliten min er borte, og jeg har bare lyst til å trekke dyna over hodet og aldri komme ut igjen.

[Gjest angst light]

Kjære Frisk!

Du har min fulle medfølelse. Først vil jeg si at det er ingen grunn til å føle at det er noe galt med deg. Du har reagert menneskelig (muligvis mer følsomt enn hardhausene), men normalt på en personlakonflikt på jobben.

Du skriver at du er begynt å bli nærtagende og går rundt med en konstant klump i magen og føler deg udugelig. Selv om du er adri så frisk, synes jeg du skal ta signalene på alvor, av hensyn til deg selv.

Selvsagt er det ingen løsning å stikke seg vekk, i den forstand at man unngår alle utfordringer, og på den måten risikerer å utvikle en angst for ubehagelige situasjoner.

Likevel tror jeg det kan være greit å kjenne etter hva det er du ønsker selv. Jeg forstår at du ikke ser for deg å arbeid mer på den skolen, slik som forholdene er blitt og slik som konflikten og din sårbarhet er blitt taklet hittil. Kanskje er det ikke så dumt å ta seg er rolig år med litt studier, etterutdanning, hvis det lar seg gjøre og du har lyst?

Du kan vel få jobb på en annen skole etterpå?

Selv har jeg også hatt det vanskelig i jobbsammenhng en periode, der jeg ble møtt med liten forståelse og støtte, og der jeg etterhvrt begynte å føle meg mer og mer udugelig og til slutt endt opp med å stadig måtte gå på toalettet for å gråte. (Jeg er en skikkelig effektiv gråter, men det er jo ikke den slags effektivitet man har mest lyst å demonstrere i arbeidet!)

Etter en stund forsto jeg at dette bar halt galt avsted. Jeg visste jo at jeg egentlig (vanligvis) gjør en god jobb, har mye overskudd, at jeg kan masse, men hadde surret meg inn i en situasjon som så uløselig ut.

Det som hjalp meg, var flere ting: Jeg tok et drøyt halvårs permisjon der jeg hadde to andre jobber, fikk samarbeidet med andre mennesker og "bevist" for meg selv at jeg slett ikke var blitt noe "håpløst gråtevrak", slik jeg av og til følte meg som. (Noen ganger er det riktig å komme ut av en situasjon og inn i en annen. Å holde ut og "være sterk" i det uendelige, kan ta knekken på hvem som helst.)

Jeg har også snakket med en psykolog og fått klarhet i hvor mine sårbare punkter ligger, så jeg forstår hva jeg kan overreagere på, når jeg føler meg presset. Der lærte jeg også å ikke være så streng med meg selv. Jeg har det langt hyggeligere.

Nå har jeg gjenvunnet arbeidsgleden og på toppen av det hele kjenner jeg meg selv bedre og har lært ting som jeg vil ha glede av resten av livet.

Jeg ønsker deg bare lykke til. Slit deg ikke ut på et uheldig arbeidsmiljø. Ta vare på deg selv, så du finner arbeidsgleden igjen. Da vil også dine elever få mer glede av din undervisning.