Vår historie

[Gjest Adriel]

Hei!

Her er vår historie, skrevet at pappa.

Vår lille prinsesse, Viktoria, er død ! Hun fikk bare være hos oss et eneste døgn. Hun kjempet så tappert, men det var en kamp som ikke engang verdens tøffeste lille dame kunne vinne.

Etter 22 timer sovnet hun på mammas bryst...

Det hele begynte så bra ! Svangerskapet hadde gått helt strålende, det var masse liv i magen helt til siste dag, og da riene begynte rett før midnatt 12.02.02, var vi bare glade og forventningsfulle. Mamma jobbet seg igjennom natta hjemme, og ved femtida dro vi avsted. Riene kom tett, og det ble en tøff kjøretur. Ca. halv sju kom vi fram til Fredrikstad, fikk en rask undersøkelse som bekreftet ca. 3 cm åpning og ble deretter vist rett inn på en fødestue. Her var det bare å sette igang ! Riene kom nå med 5 minutters mellomrom eller mindre, så mamma hadde det ikke så lett. Lege og jordmor syntes alt så bra ut, men fosterlyden viste litt dårlige akselerasjoner under riene. Det virket nesten som om babyen sov, Dessuten viste forstervannet seg å være misfarget, så det mest avanserte overvåkningsutstyret ble hentet fram. Hvorfor ta noen sjanser ?

Ved halv tolv tida var det endelig det endelig blitt 5-6 cm åpning så mamma kunne få epidural og litt mulighet til å slappe av. Hverken lystgass, akupunktur eller badekar hadde egentlig lindret så mye. Som ventet avtok riene kraftig, og drypp ble tatt fram for å få fart på sakene igjen. Dette likte imidlertid ikke babyen. Fosterlyden sank markant, så dryppet ble øyeblikkelig fjernet og legen bestemte raskt at det tryggeste ville være å foreta et keisersnitt. Mens forberedelsene for dette ble satt igang, skjedde det forferdelige - fosterlyden sank brått mot null, og mamma ble nærmest revet ut av rommet, med pleiere og leger både foran og bak. En litt forfjamset pappa ble tatt hånd om av en pleier og etter noen få minutter kom jordmor tilbake og fortalte at inngrepet var i full gang. Jeg var ikke så redd enda da...det var jo ingen tvil om at disse menneskene visste hva de gjorde og at både mamma og babyen var i de beste hender.

Det forandret seg litt da de to gynekologene kom tilbake, og fortalte at babyen hadde vært "veldig slapp", men at alle virkemidler ble satt inn for å hjelpe henne. 3920 g veide hun, da hun kom til verden 14:26. Ansiktsuttrykkene deres fortalte imidlertid at selv "..alle virkemidler.." kunne vise seg utilstrekkelige nå.

Etter en stund fikk jeg komme inn til henne på nyfødt-intensiven.

De advarte mot synet av alle slanger og ledninger, men jeg la nesten ikke merke til dem. Alt jeg så var en nydelig, velskapt liten dame og jeg visste at hun var min...og jeg var livredd for å miste henne ! Legene var oppriktige og innrømmet at det ikke sto bra til, og at oksygenmangelen som hadde oppstått, kanskje allerede for flere timer siden, hadde forårsaket store skader på de indre organene. Da mamma etter en stund begynte å komme til bevissthet, ble jeg fulgt videre til oppvåkningsavd. Jeg må ha vært et guffent syn da jeg kom inn, tårevåt og snørrete. Mamma tok de skremmende nyhetene forbausende bra, og sammen satt vi å ventet på at hun skulle bli "kjørbar", så vi kunne trille tilbake til nyfødtintensiven.

Da vi kom dit var Viktoria (jeg hadde allerede begynt å tenke på henne som Viktoria - hun ville jo komme til å seire over dette) faktisk blitt litt bedre. Legen sa at hun reagerte positivt på medisinene, og at dette kunne komme til å ordne seg likevel.

Lettet ble vi trillet videre til Barsel og jeg fikk litt mat, men mamma strevde fortsatt med å holde på føden.

Etter en liten hvil, trillet vi ned igjen og satt hos Viktoria til ca 01:00. Da så ting fortsatt lovende ut og vi sovnet som to utblåste lys. 5:45 ble vi vekket og bedt om å komme ned igjen. Ting hadde forandret seg til det verre. Vi klarte nok ikke helt å innse alvoret med det samme, men takket uansett ja til å døpe henne. 07:15 var det gjort, og Viktoria fikk flytte over på mammas bryst, og der lå hun også da det lille hjertet hennes slo for siste gang 13:10.

[tillybitts]

Det er ikke stort man SI for å hjelpe, i en situasjon som deres. Det finnes ikke nok ord, helt enkelt. Men jeg ville i alle fall si, at jeg føler utrolig med dere. Og jeg har nettopp har tent et lite lys for Viktoria,- et lite lys i gull formet som et hjerte. Jeg følte det dekket LITT iallfall : For du har mistet noe uendelig mer verdifullt enn "Gull" - og det brenner sorgen for inne i hjertet ditt. For det er lett å føle gjennom ordene dine at du elsket det velse livet uendelig høyt. Det er egentlig rart - men sorgen over et barn som ikke lenger kan sees, bare føles,, er like sterk uansett om barnet er 4 år eller 4 timer gammelt. Slik er det bare.

Og jeg mistet min lille gutt Rickard for 11 år siden.Han ble 3 timer gammel, bare. Men ennå sliter jeg - ennå savner jeg. Men endel av smerten HAR blitt til minner i årenes løp.

Forresten vil jeg på det sterkeste anbefalet dette forum når dere trenger medfølelse og vil dele erfaringer eller bare skrive av dere savn og smerte. Herinne er alle i samme båt, alle har lidt det foferdeligste av alle tap, og alle har i etterkant av tapet følt at "nå tørner jeg".. Da er det godt å kunne skrive inn hit, og som regel få høre, at "...neida, du tørner ikke. For sånn føltes det også for meg..." Folk herinne er fantastiske. Og jeg er utrolig glad i alle mine venner her.

Håper dere kommer noenlunde gjennom helgen,- og jeg skal holde lyset brennende.

Klem og varme tanker

fra

Bitten

[lissy]

Kjære Adriel

Sender dere mange varme tanker i en vanskelig tid.

Skal tenne et lys for deres lille Viktoria- for et nydelig navn.

Mange klemmer fra Lissy

[Gjest maria]

Kjære dere begge!

Kondolerer så mye, så forferdelig trist å høre at dere mistet deres kjære Victoria. Det er så ufattelig vondt å miste sine kjære små. Jeg VET dere har det tøft nå, sorgen og savnet sliter på.

Deres historie minner meg mye om min egen og vil kort fortelle den:

Jeg fødte en sønn den 28.12.01, han var 4600 gr/58 cm lang. Han ble født 2 uker etter terminen, etter et flott svangerskap. Han var så aktiv under hele svangerskapet, helt frem til 2 timer før han ble født. Under fødselen skjedde det komplikasjoner og han fikk som følge av for lite surstoff skader i hjernen. Da han ble født var han veldig slapp og påvirket av for lite surstoff over lengre tid. Han ble lagt på respirator og lå der en uke. Den 04.01.02 viste MR bildene av han at han hadde så uttalte skader i hjernen at vi valgte å slå av respiratoren. Skadene av for lite surstoff under fødselen ble for store. Han var ellers helt velskapt, noe alle undersøkelser og obduksjonen bekrefter.

Kan ikke gi noen gode råd om hvordan man skal takle sorgen/savnet, for alle er forskjellige. Men prat ut om det som har skjedd, gråt når dere føler for det. Det er godt å få utløp for sin sorg og fortvilelse.

Jeg og min mann går i sorggruppe for de som har mistet sitt barn og det kan jeg anbefale for dere også- om dere ønsker å prate ut om det som har skjedd.

Ta godt vare på hverandre, det er godt å ha god støtte i en vond tid.

Mange tanker fra

[Gjest tankefull]

Kjære dere!!

Dere har det utrolig tøft nå!Det dere har vært igjennom er det tøffeste man kan oppleve som menneske;å miste et barn er SÅ vondt!!Jeg gråter med dere,føler med dere og vet hvordan dere har det..Jeg mistet selv min lille sønn i dødfødsel 17.januar iår,han kom i 22.uke...Savnet lever jeg med hver dag!

Viktoria,mamma`og pappa`n hennes er med meg i tankene nå;ønsker dere bedre dager fremover!Tenker på dere,klem fra Nestor sin mamma.

[numme]

Vet ikke helt hva jeg skal si, kjempetrist å høre. Ville bare sende en hilsen og si at jeg tenker på dere. Skal tenne et lys for den vakre jenta deres.

Mange klemmer og gode tanker fra Katrine.