Til Lissy og innlegget 2.dre april.

[tillybitts]

Kjære alle sammen,- men spesielt Lissy.

Det innlegget du skrev der, kunne jeg ha skrevet selv,- ord for vondt og vanskelig ord. Og jeg tror du skriver HELT rett i den overskriften siden du bruker "når" og ikke "hvis". Jeg kan selvsagt ikke snakke for andre, men jeg deler virkelig både følelser og tanker med det angående englene vi har mistet. Å legge noe sånt bak seg tror jeg rett og slett er umulig. Og ikke tror jeg det er helt sunt å prøve for mye på det heller. Min egen erfaring har lært meg, at man ofte trenger smerten for ikke å ta gleden som en selvfølge. Selvom tankene er vonde.

Du etterlyser også erfaringer om det å komme seg gjennom akkurat disse verste og vondeste nettene. Jeg skal prøve å gi deg noen idèer som har fungert for mèg. Kanskje kan de også hjelpe andre...?...

Det er gått 2 år, skriver du, siden prinsen deres forlot dere. Og jeg føler, når jeg leser mellom linjene akkurat der, at det ligger en ørliten selvbebreidelse begravet der : "...så hva er det iveien med meg som har det akkurat like fælt ennå ?" Ikke føl sånn, Lissy. For MITT vedkommende er det 11 år nå, siden vi mistet vår Rickard, men jeg har akkurat like vonde netter ennå!

Når jeg skjønner at det kommer en vond kveld snikende, som jeg erfaringsmessig VET ender først morgenen etter npr huset våkner, da vet jeg hvordan det blir. Og det gjør tydeligvis du også. Og mange, mange med oss, tror jeg nok. Uansett - jeg har sluttet å rømme fra smerten inni meg. Det krever uendelig mye av meg, men jeg sitter der og møter den - rett inn i et sant lite helvete. Så jeg forbereder meg ; Jeg tenner etpar lys,- setter på musikk, som regel,- noe som roer meg ned, men samtidig setter meg i en litt melankolsk stemning. Det trenger tårene mine. Jeg tar fram bildene mine, jeg også. Både de bildene som er tatt med kamera, og de som er gjort av følelser og tanker. Begge typer er like sterke, like tydelige og like vonde å se igjen og igjen. En klok mann sa en gang til meg, ( unnskyld at jeg gjentar meg selv, men..) : Han sa "Sorgarbeidet er en prosess, som bearbeider smerten helt til det vonde såret blir et kjært minne." Og i det ligger også en forklarende trøst, synes jeg; dersom du fremdeles har vondt etter 25 år, så er det naturlig for DEG. Hva andre klarer er irrelevant. Du har LOV TIL å bruke tid på deg selv og den vesle hvis kjærlighet du bare fikk ha et øyeblikk av en evighet.

Jeg har i endel år vært "jobbenke" - Marcus jobber jo egentlig i Hamburg... Og som oftest har jeg disse tunge nettene når jeg er alene og uten hans kjærlige og varme og beroligende støtte. Et dagboksblad fra året etter Rickard gikk bort, lyder som følger : "Stillhet er alt som omgir meg, smerte er alt jeg har inni meg. Tiden kryper, den vil ikke gå som på dagen... Og isen brenner meg i magen... Du, lille engel, du er her jo ,- allikevel er du her ikke...Jeg har det så vondt, jeg savner så sårt, at jeg tror det kommer og tar meg til slutt - likevel er det trøst i, at du jo ER min skatt, min elskede lille gutt..."

Noen dikter blir jeg aldri, som du ser. Men jeg bruker også skrivingen til hjelpemiddel i kampen for å få flere vonde følelser til å bli vakre minner.

Håper at du kanskje har fått NOE som er brukandes.

Skal tenke på deg - og tenne et lys for prinsen din i helga.

Klem fra

Bitten

[lissy]

Kjære Bitten,

Tusen takk for et veldig fint svar.

Vår andre gutt har rukket å bli 10 måneder allerede, så han er vel litt eldre enn Sondre skulle jeg tro.

Så dagene er fylt med solskinn, og jeg tror nok at det er noe i det at gleden noen ganger blir så sterk nettopp fordi vi kjenner sorgen så godt.

Noen ganger når jeg holder poden inntil meg så er det nesten så at jeg ikke får puste av kjærlighet.

Jeg har også en fantastisk mann, og vi sitter alltid på kjøkkenet om kvelden og drikker te.(-det blir alltid alt for sent.)

Noen ganger henter vi bilder og ser igjennom dem og gråter sammen.

Dagene er så hektiske at det er nesten som om vi av og til må sette av tid til å kjenne på sorgen og savnet etter den lille gutten vår.

Kanskje føler jeg at det er vanskelig å dele sorgen min med andre nå etter to år.Den første tiden sørget alle sånn med oss, og jeg tror de fleste kjente en stor sorg selv over gutten vår som de ikke fikk se leve opp.

Vi har noen venner som fremdeles snakker om ham og alltid innkluderer ham i barnas aftenbønn- de er virkelig gull verd.

Det er når min kjære har sovnet at tankene kommer.Jeg vet jo at jeg kan vekke ham, men så må han tidlig på jobb.

Jeg skal prøve å skrive ned tankene mine neste gang.

Det er så fint på graven nå.Vi bor på sørvestlandet, og alt er begynt å spire og gro.Jeg går dit mange ganger i uken, og det er så godt å ha et sted hvor jeg kan få litt utløp for tankene.

Kjæreste Bitten, det var så godt å høre fra deg.Håper ikke mannen din må være så mye borte.

Klem fra Lissy