Fra selvforrakt/hat til egenomsorg

[AnonymBruker]

Har du gått igjennom en prosess der du har kjent på hat og forrakt men har bestemt deg for å jobbe med å få det bedre? Isåfall hvordan gjorde du det?  (Jeg har bp2-depresjon og strever veldig).

Anonymkode: eac12...3aa

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: eac12...3aa

[Glitter]

Vet ikke hvordan jeg skal gi et godt svar på dette. 

Først og fremst så har jeg ikke blitt kvitt selvforakten, men den har gått fra å forakte hele meg og den jeg er inn til kjernen. Til å "bare" kjenne på forakt og skam over ting jeg gjør. Altså måler jeg meg selv ut fra hva jeg har gjort/gjør og ikke lenger ut ifra en forståelse av meg selv hvor jeg kjenner på forakt bare fordi jeg er meg. Og den type forakt jeg nå har er liksom litt lettere å bære for noe av det er fortjent og jeg har makten til å være en person som er mer i tråd med mine verdier framfor å leve på en måte som kommer i konflikt med de verdier jeg har.

Det har vært en lang prosess. Mye terapi, bli bevisst på at det som definerer meg som person utad er hvordan jeg takler hverdagen, hvordan jeg er mot de rundt meg, om jeg respekterer lover og regler. For så å finne argumenter for at jeg bør foraktes utelukkende fordi jeg er meg selv uten å trekke inn hva jeg fysisk gjør av gode og dårlige ting. Da har jeg ikke kommet på en god grunn til at jeg skal forakte meg, men funnet ut at det startet allerede som lite barn da jeg var i en verden jeg ikke passet inn i. Å være annerledes og bli møtt med reaksjoner på at jeg var annerledes førte til selvforakten. Lenge før jeg som voksen havnet inn i rus og kriminalitet. 

Har fått jobbet med at jeg var/er like mye verdt som andre i lys av å være et menneske. Jeg føler ikke lenger forakt over å være annerledes. Men jeg har gjort mye de siste årene både ulovlige greier, sagt ting til min mor og far, sviktet ungene osv. Dette kjenner jeg på selvforakt for. Samtidig har jeg ved hjelp av helsevesenet fått hjelp til å se at hadde jeg hatt ressurser i meg til å handle annerledes så hadde jeg sannsynligvis gjort det. Ikke som i at en da ikke skal være ansvarlig for ting som har skjedd, men anerkjenne at akkurat da var det de valgene jeg klarte å ta. Får ikke gjort noe med ting som har skjedd, men jeg har funnet litt mer tilbake til den jeg var for åtte år siden og har bedre forutsetninger til å gjøre handlinger som fører meg nærmere mine verdier framfor handlinger som tar meg vekk i fra dem. 

Og sånn har jeg flyttet forakten mot den jeg er som grunnleggende person til å forakte/fordømme dårlige handlinger hvor jeg hadde en reell mulighet til å velge annerledes. 

Så nå definerer jeg meg selv ut ifra hva jeg gjør. Derfor har jeg ennå selvforakt for har gjort/gjør innimellom ting som kommer i konflikt med verdiene mine.

Det har vært vanskelig det med å ikke forakte meg selv så mye da jeg blir straffet, så å komme fram til at jeg som person ikke bør foraktes, kun mine handlinger har tatt tid da jeg har gransket meg selv for å finne ut av hvordan jeg blir så mye straffet. Men fant ut av det også uten at det skal bli et tema her. 

[Kashmir-]

Jeg syns ikke nødvendigvis at selvforakt er unødvendig eller heller uakseptabelt. Det kommer helt an på hvorfor den oppstår. Så er det forklarlige og forståelige grunner, så kan man få lov til å kjenne på det. Men det er ikke sånn at noen bare gjør dårlige og uakseptable handlinger, og uansett må du tilgi deg selv. Mange er mye strengere mot seg selv enn andre, og det uten at de har gjort eller sagt verre ytringer. Du skal jo behandle ikke behandle deg selv verre. 

Å tilgi er nøkkelen her mener jeg. Da kan du gå videre og ta vare på deg selv som en person med samme verdi som de rundt deg. Tenk etter hvordan du behandler andre og ha det som rettesnor for hvordan behandle deg selv. 

[Glitter]

Kashmir skrev (53 minutter siden):

Jeg syns ikke nødvendigvis at selvforakt er unødvendig eller heller uakseptabelt. Det kommer helt an på hvorfor den oppstår. Så er det forklarlige og forståelige grunner, så kan man få lov til å kjenne på det. Men det er ikke sånn at noen bare gjør dårlige og uakseptable handlinger, og uansett må du tilgi deg selv. Mange er mye strengere mot seg selv enn andre, og det uten at de har gjort eller sagt verre ytringer. Du skal jo behandle ikke behandle deg selv verre. 

Å tilgi er nøkkelen her mener jeg. Da kan du gå videre og ta vare på deg selv som en person med samme verdi som de rundt deg. Tenk etter hvordan du behandler andre og ha det som rettesnor for hvordan behandle deg selv. 

Det er lurt å tenke at man skal behandle seg selv like bra som man behandler andre. Men det er litt vanskelig? For selvforakten kan være så sterk at det nærmest blir en slags vrangforestilling hvor det er opplest og vedtatt at man er mye mindre verdt enn andre. Og hvis man ikke en gang har gjort mye dumt og dårlig så er det ikke bare å begynne å jobbe med å komme nærmere det en ser på som sine verdier. Da må man på et vis få rettet denne "vrangforestillingen" om at det bare er sånn at man er mindre verdt og person som bør foraktes.

Det er skikkelig vanskelig å endre en så gjengrodd selvoppfatning. Jeg har jo kommet litt på vei der, men langt i fra der hvor jeg ikke har selvforakt. Men min plan eller tanke er at dette vil rette seg opp litt etter hvert som jeg blir en bedre utgave av meg selv. For den jeg har vært i mange år lever enda inni meg. Jeg bare prøver å holde den i tøylene. 

Men jeg har/har hatt venner som har gjort mye dumt de også slik som meg. Har ikke noe som helst forakt mot de. Men har det mot meg selv likevel. Selv om jeg objektivt sett ser at jeg er ikke verre enn dem. 

Det bare sitter sånn i kjernetroen på seg selv at en er dårlig. Også gjør en masse dumme ting og får mange negative tilbakemeldinger. Det blir egentlig bare bensin på bålet. En bekreftelse. 

[AnonymBruker]

Takk for svar, Glitter. Du er snill. Jeg liker deg. Ts

Anonymkode: eac12...3aa

[Vendi]

Glitter skrev (5 timer siden):

Det bare sitter sånn i kjernetroen på seg selv at en er dårlig. Også gjør en masse dumme ting og får mange negative tilbakemeldinger. Det blir egentlig bare bensin på bålet. En bekreftelse. 

Ja, jeg har hatt en kjernetro på meg selv som mindre verdt, styggere, dummere, osv enn andre siden jeg var barn. Men i voksen alder har jeg beveget meg mer og mer bort fra det, og blitt sterkere og mer trygg på meg selv. Jeg har fremdeles en ræva selvfølelse, selvbilde og selvtillit innimellom, som noen ganger kan komme plutselig over meg. Alt av mot og tro på meg selv bare forsvinner. Ved et par anledninger har jeg vært så hatefull på meg selv i en sånn grad at legen min på DPS har kalt det for depressive vrangforestillinger. Sist gang er faktisk ikke lenge siden. Min adferd blir da at jeg isolerer meg og bare vil være usynlig og borte. Jeg utagerer ikke og får da heller ikke negative tilbakemeldinger fra andre. Men tror jeg skjønner deg likevel, for det kommer nok til forskjellig uttrykk hos den enkelte som har det sånn. 

[Glitter]

Vendi skrev (1 time siden):

Ja, jeg har hatt en kjernetro på meg selv som mindre verdt, styggere, dummere, osv enn andre siden jeg var barn. Men i voksen alder har jeg beveget meg mer og mer bort fra det, og blitt sterkere og mer trygg på meg selv. Jeg har fremdeles en ræva selvfølelse, selvbilde og selvtillit innimellom, som noen ganger kan komme plutselig over meg. Alt av mot og tro på meg selv bare forsvinner. Ved et par anledninger har jeg vært så hatefull på meg selv i en sånn grad at legen min på DPS har kalt det for depressive vrangforestillinger. Sist gang er faktisk ikke lenge siden. Min adferd blir da at jeg isolerer meg og bare vil være usynlig og borte. Jeg utagerer ikke og får da heller ikke negative tilbakemeldinger fra andre. Men tror jeg skjønner deg likevel, for det kommer nok til forskjellig uttrykk hos den enkelte som har det sånn. 

Ja det er tungt når depressive svigninger gjør at en får det på den måten. Jeg var hadde så mye selvforakt at det å være selvdestruktiv for så å få negativ feedback føltes bedre enn positive tilbakemeldinger fordi mens negative tilbakemeldinger bekreftet min (trygge og vante) selvoppfatning så rokket det å få positive tilbakemeldinger med  meg slik jeg så meg selv. Det ble en indre forvirring med svart hvit tenkning i forhold til om jeg er bra eller dårlig. 

Jeg har en veldig sterk selvforakt selv om jeg har innsikt i temaet. Kun innsikt i meg selv, men er ikke noen unik person så kan relatere til mye og forsøke å hjelpe eller forklare. Så vet det er vanskelig å gjøre noe mrd.

Ja folk er jo ulike på hvordan de håndterer det å ha selvforakt. Også er det å skille på om selvforaktren er der av en god grunn eller om man har gjort fæle ting. 

Endret 24. mars av Glitter