Hvordan har dere det i ventetiden?

[Gjest baretrist]

Jeg og min mann er ganske nedtrykt og deprimerte. Det går ut over samværet oss imellom. Vi har stadig krangler og for bare noen dager siden sa jeg at jeg ønsket skilsmisse. Vi snakket sammen om hvor skakk-kjørt alt er og ble enige om å gjøre noe for å løse flokene. Det varte noen dager og i dag var vi i tottene på hverandre igjen. Jeg kastet et glass juice på ham fordi han var så stygg med meg. Vi gikk hver til vårt som så mange ganger før. Så sitter jeg her da og han tok seg et bad.

Samværet med familie og venner er heller ikke noe å skyte av. Har en lei følelse av at jeg er mindreverdig fordi vi skal adoptere. Jeg føler at min svigerfamilie ser på meg som ei som har ødelagt livet for deres sønn. Det er MIN biologiske feil som gjør at vi må adoptere.

Vennene våre glitrer med sine vakre og velskapte, veloppdragede små prinser og prinsesser. Lykkelige som de er så er det ikke lenger plass til oss 'mislykkede' i deres bilde. Vi blir ikke lenger invitert til dem som før...

O du lykkelige liv!

(Beklager sytingen, jeg er bare fryktelig lei meg og har ingen å snakke med om dette...)

[sibadulla]

Ventetiden kan være veldig tøff, da følelser blir vekket til live som ellers ikke kommer opp til overflaten.

Men, jeg lurer likevel litt på om dere virkelig er motiverte for å adoptere. Du skriver bl.a.:

"Det er MIN biologiske feil som gjør at vi må adoptere." Ingen "må" adoptere. Det er noe dere skal gjøre fordi dere virkelig brenner for det og føler at det er riktig for dere begge. Det kan virke på meg som om adopsjon er et "andrevalg" for dere og et ikke fullgodt alternativ til egenfødte barn. Det er ikke noe galt med å forsøke å få barn på naturlig måte først, evt. ved prøverør. For de fleste av oss ligger barneønsket der som et biologislk "instinkt", og vi behøver derfor tid for å bearbeide sorgen over ikke å kunne få egne barn. Men, på et eller annet tidspunkt så modnes tanken på at våre barn vil være adopterte, og man går 100% inn for dette.

For mannen min og meg var kanskje veien kortere enn for mange, da vi alltid har snakket om å adoptere etter å ha fått et par egenfødte først. Det føles som et 100% fullverdig alternativ til egenfødte barn!

Du skriver at det kan virke som om omgivelsene deres ser på dere som "mislykkede" fordi dere ikke kan få egne barn. Dette tror jeg har veldig mye med egen innstilling å gjøre; viser du omgivelsene at du er "mislykket" og at adopsjon ikke er en fullgod måte å få barn på, så vil omgivelsene kanskje oppfatte deg/dere slik også. Vi har den motsatte erfaringen; overalt møter vi mennesker (familie, venner, bekjente, kollegaer etc.) som synes det vi gjør er flott - både for oss og for barnet. Vi føler - og viser - at vi er priviligerte som får lov til å adoptere et barn fra et annet land. Vi er heldige, vel så mye som barnet.

Vi må ikke glemme at barnet bør (skal) stå i fokus; er ikke dere klare for å adoptere, så vil nok barnet merke det...

Jeg tror dere bør sette dere ned og diskutere alt sammen på en så rolig og konstruktiv måte som mulig. Om dere er klare for adopsjon, hva motivet for å adoptere er for dere begge (det bær være et genuint barneønske, og ikke et ønske om å bli "vellykkede" ved å få et barn og være som "alle" andre), om sorgen ved å ikke få egenfødte barn er gjennomarbeidet osv.

Jeg ønsker dere all mulig lykke til videre - håper dere finner ut av ting!

mvh

[rao]

Kjære deg :-)

Vi er i en litt annen situasjon enn dere, med to egenfødte fra før som venter på lillesøster eller bror fra Kina, så vi kan nok ikke sette oss helt inn i hvordan dere har det ! Men jeg vil tro at det er mange som opplever ventetiden slik du beskriver.

Det eneste jeg kan bidra med, er en stor trøsteklem ! Håper du og mannen din klarer å snakke ut om frustrasjonene.

Vennlig hilsen

[sibadulla]

Ventetiden kan være veldig tøff, da følelser blir vekket til live som ellers ikke kommer opp til overflaten.

Men, jeg lurer likevel litt på om dere virkelig er motiverte for å adoptere. Du skriver bl.a.:

"Det er MIN biologiske feil som gjør at vi må adoptere." Ingen "må" adoptere. Det er noe dere skal gjøre fordi dere virkelig brenner for det og føler at det er riktig for dere begge. Det kan virke på meg som om adopsjon er et "andrevalg" for dere og et ikke fullgodt alternativ til egenfødte barn. Det er ikke noe galt med å forsøke å få barn på naturlig måte først, evt. ved prøverør. For de fleste av oss ligger barneønsket der som et biologislk "instinkt", og vi behøver derfor tid for å bearbeide sorgen over ikke å kunne få egne barn. Men, på et eller annet tidspunkt så modnes tanken på at våre barn vil være adopterte, og man går 100% inn for dette.

For mannen min og meg var kanskje veien kortere enn for mange, da vi alltid har snakket om å adoptere etter å ha fått et par egenfødte først. Det føles som et 100% fullverdig alternativ til egenfødte barn!

Du skriver at det kan virke som om omgivelsene deres ser på dere som "mislykkede" fordi dere ikke kan få egne barn. Dette tror jeg har veldig mye med egen innstilling å gjøre; viser du omgivelsene at du er "mislykket" og at adopsjon ikke er en fullgod måte å få barn på, så vil omgivelsene kanskje oppfatte deg/dere slik også. Vi har den motsatte erfaringen; overalt møter vi mennesker (familie, venner, bekjente, kollegaer etc.) som synes det vi gjør er flott - både for oss og for barnet. Vi føler - og viser - at vi er priviligerte som får lov til å adoptere et barn fra et annet land. Vi er heldige, vel så mye som barnet.

Vi må ikke glemme at barnet bør (skal) stå i fokus; er ikke dere klare for å adoptere, så vil nok barnet merke det...

Jeg tror dere bør sette dere ned og diskutere alt sammen på en så rolig og konstruktiv måte som mulig. Om dere er klare for adopsjon, hva motivet for å adoptere er for dere begge (det bær være et genuint barneønske, og ikke et ønske om å bli "vellykkede" ved å få et barn og være som "alle" andre), om sorgen ved å ikke få egenfødte barn er gjennomarbeidet osv.

Jeg ønsker dere all mulig lykke til videre - håper dere finner ut av ting!

mvh

Leste setningen ". Det er MIN biologiske feil som gjør at vi må adoptere." litt feil. Ser nå at den er ironisk formulert og at du føler det er din svigermor som mener dette...

Ønsker dere som sagt, alt det beste - og lykke til! Det kan være litt tøft innimellom...

[Gjest eno]

Hei Baretrist.

Jeg ble så lei meg på dine vegne da jeg leste innlegget ditt. Er veldig enig med sibadulla. Sorgen bør nok være langt på vei bearbeidet, og adopsjon må være for deg og mannen din: DET RETTE. Men lite vet jeg om din sorgbearbeiding...

Jeg kan si såpass som at for oss har denne sorgbearbeidingen gått i spiralform. Vi anser oss ferdige med den, for så å møte oss selv litt i døra noen ganger. Men det tror jeg er vanlig. Grundige tanker og gode samtaler om hva som er viktig her i livet har hjulpet meg masse.

Det er viktig å finne konstruktive måter å snakke med hverandre på, nå som dere vet at det har vært en tung periode. Og dere har jo vært igjennom mange påkjenninger. Det er klart vi mennesker reagerer forskjellig på disse påkjenningene. Tror det er kjempeviktig at du får snakket ut med mannen din og eventuelt venner og familie. Det kan jo tenkes du tillegger dem tanker de faktisk ikke har.

Ventetiden for oss har så langt vært av det gode. Vi har fått god tid til å bli "ferdige" med ung og barnløs perioden, og til å forberede oss på å bli familie. Det skyldes nok også at flesteparten av våre venner er i startgropa selv.

Siste ord fra meg må være at vi adoptanter må få tillate oss å ha ups- and -downs, som alle andre folk. Men føler du det går på helsa løs, - og forholdet- så søk hjelp. Man kan ikke alltid klare alt alene.

Lykke til videre. Håper du forteller hvordan det går videre.

Trøsteklem fra:

[Gjest (ikke undertegnet)]

Trist og høre at dere blir uvenner i denne ventetiden.Den er tøff nok som den er fra før. Men jeg tror nok at det er vanlig med litt gnisninger inimellom for alle som er inne i en slik prosess. Hos oss har det blitt gnisninger rundt det og pusse opp barnerommet og det og handle barne ting.

Det virker som om mannen min ikke tør tro at vi får barn før tildelingen kommer.

Håper for deres del at det ordner seg for dere.

[midnattsol]

Det å vente barn på den måten som adoptivforeldre gjør, kan være litt av en påkjenning. Før papirene er sendt til giverlandet er det masse å gjøre, så plutselig sitter en der og VENTER. Den endeløse (føles til tider slik) kan slite både på humør og tolmodighet. Det at du ikke føler samhørighet med dine venner kan kanskje skyldes at ditt svangerskap arter seg ganske så forskjellig fra det de har opplevd. Mitt råd til dere er å utvide bekjentskapskretsen: bli kjent med noen som har adoptert eller som er i prosessen slik som dere. Det går an å melde seg på foreldreforberedende kurs, da blir en kjent med noen som er kommet omtrent like langt som dere. Det kan være godt å ha noen å snakke med som kanskje har hatt de samme tankene som dere og som kan forstå. Det går også an å gjøre ting sammen som kjærester, ting dere vet at dere ikke får tid til når dere blir foreldre som feks å gå på kino, konserter eller å reise. Selv om ting synes vanskelig nå, så gi ikke opp! Prøv å finne ting som er positive, små ting å glede seg over. Feks for hver dag som går, jo nærmere er dere foreldrerollen. Lykke til videre.

[Gjest Heg]

Hei baretrist.

Disse temaene er vanskelige å snakke om, og kvinner og menn er skrudd sammen på forskjellige måter. Mannen min og jeg hadde fått anbefalt et samlivskurs som heter Prepp - for å piffe opp samlivet - og for å bli flinkere til å kommunisere. Det var kjempenyttig, og mannen min synes det var utrolig bra selvom han var litt skeptisk til å begynne med. Kan anbefales på det sterkeste - for mange problemer oppstår jo nettop fordi vi ikke kommuniserer med hverandre.

Hvis dette er av interesse så gå inn å se på www.samlivskurs.com

Lykke til.