Uvitende voksne!

[Gjest Kinamamma]

Hei!

Jeg ser at dere lenger bak diskuterer komentarer om "kjøp og salg " av våre adoptivbarn og ville bare fortelle en episode som hendte for en tid tilbake.

Vi var på konfirmasjonsfest for vår sønn og satt da på siden av et foreldrepar som er veldig oppegående(trodde da jeg) Vi kom på snakk om våre to døtre som da ikke var med i denne anledning,hvordan det gikk osv....

Jeg svart jo som vanlig at alt gikk fint og det er som med småbarn flest til tider noe slitsomt med en del våkenetter,trassalder osv....

Da presterte av alle ting damen si --dere kan ikke sende dem tilbake da hvis du føler at det blir for mye??

Jeg trodde jo ikke at jeg hørte riktig og det tok en stund før jeg fikk igjen munn og mæle.

Da jeg igjen kunne få frem noen ord snudde jeg meg og spurte henne om hun noen gang hadde vurdert å gi fra seg sine barn hvis hun hadde vært litt trøtt og sliten av og til!!

Litt snurt svart hun at hun trodde kansje at vi først var fosterforeldre en stund så vi kunne se hvordan

det var og at vi da kunne sende dem tilbake hvis vi syntes at det ble for stritt!!

AT DET GÅR AN!! det spør nå jeg om.Kan det virkelig være mennesker her som ikke forstår noe som helst,utrolig!!

Vel vi vet jo selv hva barna våre betyr for oss så det er jo det viktigste men jeg kan ikke FORDRA at det er noen i Norges land som tviler på min kjærlighet til mine døtre,sånn er det bare,BASTA!!!!

Søndagsklem fra en noe småirritert

[Gjest Koreamor]

Ja, vi blir rett som det er overrasket over hvor lite folk - også de man venter mer av - vet om adopsjon.

Men så husker jeg hvor lite jeg selv visste før vi satte i gang. Og det er jo ikke noen hjelp i å bli sur eller lei seg. De gjør det nok ikke for å såre.

Vi må nok ta på oss litt ansvar for å spre informasjon. Der er det MYE å gjøre.

Så vi får bare bite det i oss, og informere overalt vi kan komme til.

Kan fortelle at vi ble fryktelig skuffet og såret da vi fikk den første tildelingen. Vi fikk bilde av verdens nydeligste gutt, og satte det stolt opp midt på bordet. - Men - ingen spurte om å få se det. Ingen. Det sto der i to uker, og ingen spurte om å få se ham. Til slutt sa jeg fra til besteforeldre og andre. Deres reaksjon var: "Ja, vi spør jo ikke om å få se ultralydbildene til de andre heller!" Huff og huff.

Men de var snar om å spørre da tildeling nr.2 kom.....