skuffet

[Gjest (ikke undertegnet)]

I dag ble jeg veldig lei meg, men jeg har kanskje ikke grunn til å bli det. Var hos svigermor, hun lurte på hvordan det lå an med adopsjonen. Vi snakket litt, blandt annet om alder på barnet. Vi skal adoptere fra korea, og jeg fortalte ehnne at de fleste barna er rundt 5 -6 mnd da de kommer til Norge. Det har vi fortalt hundre ganger.Plutselig spør hun om mora til barnet kan komme og kreve tilbake barnet sitt etter noen år ? Jeg svarte bare surt til svigermor at det er da adopsjon vi driver med. Det er ikke fosterbarn vi skal ha. Hun lurte også på om vi fikk papirer på at barnet er våres.Det skuffer meg at hun vet så lite om adopsjon.

[Gjest santana]

Det er vel derfor hun spør - for å få vite mer? Hun kan ikke vite det ingen har fortalt henne før, og det er vel ikke sikkert at hun har hatt noen grunn til å skaffe informasjon om adopsjon før nå?

Du bør ikke bli fornærmet. Du bør bli glad for at hun viser interesse, og benytte sjansen til å fortelle.

[Gjest malun]

Ja, det virker unektelig som om svigermora di er litt i overkant uvitende i forhold til adopsjon. Er hun ganske gammel, kanskje?

Hva med å gi henne noen brosjyrer/skrive ut noen kjekke sider fra nettet til henne, så kan hun få lese litt om det selv i ro og mak, og heller spørre deg underveis?

[Gjest ikke nick denne gang]

Hei, jeg skjønner godt at du er skuffet! Har lyst til si at jeg hadde en telefonsamtale med min mor om at vi skulle komme skikkelig igang med prosessen snart - hvorpå hun sier,

1)"Men dere har jo bare ett soverom" Jeg sier som sant er at vi skal jo selge tomannsboligen og flytte før tildeling... (hmm - litt irritert)

2) " men dere må passe på at ungen ikke er så stor pga. evt traumer" Det er et traume i seg selv å bli skilt fra sine biologiske foreldre, uansett om man er noen få måneder eller noen år..

Grunnen til at jeg ble så lei meg og skuffet var at jeg flere ganger har fått høre at jeg ikke burde få egne barn da jeg har en kronisk sykdom,.. - og nå får jeg dette

Lykke til i prosessen..

[Mamta]

På en måte skjønner jeg at du er skuffet. Men samtidig, hvordan skal våre foreldre vite noe om adopsjon dersom ikke noen har fortalt dem hva det dreier seg om? Selvsagt kan folk finne informasjon selv, men mange vet vel ikke helt hvor de skal lete?

Hva med å gi svigermoren din et abonnement på Vb - bladet og Af - bladet, og ellers "mate" henne med annen informasjon om adopsjonen?

Vi har vært heldige å ha støttende og interesserte foreldre, men også de var nokså uvitende om mange ting før førstemann kom. Dermed blir det vel vår oppgave å informere dem...

Hilsen fra

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei!

Jeg kjenner godt igjen den følelsen du hadde i går. Noen ganger er det rett og slett bedre og ikke si noe i det hele tatt. - Særlig når man må gjenta seg selv til man blir lei av sin egen stemme.

Jeg for min del har også litt "startproblemer" når det gjelder min svigermor. -Dere får vel egene barn også? Og jeg prøver og forklare at dette barnet blir vårt, og dermed også hennes barnebarn.

Jeg har nå valgt og faktisk bare la dette ligge. Når vi nå om lang, lang tid endelig er klare og blitt foreldre tror jeg hun skifter mening. -Hun skjønner rett og slett bare ikke vitsen. Takk og lov har vi søsken og andre foreldre som skjønner dette.

-Min svoger er grei og prøver og bremse henne litt, og det har gitt seg litt etter det. De skjønner desverre bare ikke at de sårer.

Du er ikke alene.

Klemmer fra en som ikke skriver under da jeg tross alt utgir andre personer her.