Så har vi mistet barnet vårt også

[Mimmisand]

I slutten av februar i år mistet vi vår sønn, vårt første barn. Han ble hentet ut av magen min etter 26 uker fordi jeg hadde utviklet alvorlig svangerskapsforgiftning. Han var sterk og vital både i og utenfor magen min, men etter et døgn med stabile og fine verdier i kuvøsen på nyfødt-intensiv, endret situasjonen seg dramatisk. Han fikk hjerneblødning og den lille kroppen klarte ikke lenger å transportere oksygenet han fikk rundt i kroppen og det gikk utover alle vitale organer. Til slutt ble det besluttet å koble ham fra respirator og vi hadde ham i armene våre den siste timen han levde.

Vi fikk mye hjelp til sorgarbeid på sykehuset og vi brukte en uke på "bli kjent" og ta farvel med sønnen vår - vi hadde ham mye hos oss. Vi begravet ham etter en liten minnestund og kistenedleggelse. Vi valgte å ha alt helt privat med bare oss to - mamman og pappan tilstede. Vi stelte ham og la ham i kisten og kjørte til gravlunden og senket kisten selv.

Jeg trenger vel kanskje ikke fortelle så mye om sjokk og sorg til dere som leser dette og er brukere av dette forum - det er vel kjent for dere.

Først og fremst vil jeg skrive dette for å dele min historie slik at jeg ikke bare leser deres. Å lese og følge med er en del av sorgarbeidet synes jeg. Dere kjenner kanskje igjen følelsen av å være innmari ensom blant alle andre? Da er det fint med sånne forum som dette. Og kanskje kan jeg spørre om litt praktiske ting: Når begynte dere å jobbe igjen? Når begynte dere å "lage barn" igjen? Hvor lenge kommer jeg til å ha behov for å jeg besøke graven daglig? Noen som er "foran meg i løypa" som kan dele litt erfaringer?

:-)

[Liljekonvall]

Kjære Mimmisand

Det var leit å lese at også dere har mistet barnet deres. Det gjør så vondt å miste et barn. Selv har jeg tre for lite, og et hos meg. Det første barnet vårt døde allerede i 14. svangerskapsuke. Så fikk vi henne vi har hos oss. Vårt tredje barn var en datter, som plutselig døde under fødselen, på termindato sommeren 2000. Vårt fjerde barn var en sønn, som døde etter 23 uker i magen, i februar i år.

Jeg kjenner veldig godt følelsen av å være alene blant alle andre. Mange viser sin medfølelse, men har selv aldri følt smerten, og kan ikke sette seg inn i hvor tungt det er. Dessuten ser det ut til at de "glemmer" så fort. Andre trekker seg helt unna.

Det er helt umulig å komme med noe fasitsvar når det gjelder tidspunktet for å begynne å jobbe igjen, når man skal prøve å lage barn igjen eller hvor lenge du vil ha behov for å besøke graven daglig. Dette er veldig individuelt. Du må gjøre det som føles riktig for deg. Alt annet blir feil.

Da vi mistet vår datter, begynte jeg å jobbe igjen etter 10 uker. Det viste seg å være altfor tidlig for meg, men det føltes som et nederlag å be om lengre sykemelding etter å ha begynt å jobbe igjen, så det gjorde jeg ikke. Omgivelsene, legen inkludert, mente det var best å begynne i jobb igjen.

Vi ventet i et år før vi prøvde å lage barn igjen. Jeg både ønsket og ikke ønsket å starte tidligere, men jeg ble rådet til å vente minst et år, sånn at vi fikk gå gjennom alle merkedagene i et år, uten henne, og for å ha prøvd å jobbe oss gjennom den verste sorgen, før et nytt svangerskap. Det føltes også riktig for meg, i hodet vel å merke. Hjertet verket etter et nytt barn. Da jeg ble gravid på nytt, var jeg glad jeg hadde ventet. Angsten for at også det nye barnet skulle dø, i tillegg til den store og ferske sorgen over å ha mistet vår datter, ville psykisk ha vært en stor belastning.

Så gikk det altså galt igjen. Denne gangen begynte jeg å jobbe etter seks uker. Det føles også denne gangen for tidlig, samtidig som det gjør godt å "komme seg ut av huset".

Vi har ingen konkrete planer om å lage flere barn. Vi må først prøve å finne ut hvorfor barna våre dør.

Da vår datter døde var jeg jevnt og trutt og besøkte graven hennes, helt til det ble så mye snø at det ble helt uframkommelig, og graven ikke vistes lenger. (Det blir veldig mye snø her.) Jeg har ikke hittil besøkt kirkegården, etter at vår sønn døde. Også det pga. de store snømengdene. Det føles veldig vondt å ikke ha vært der, så jeg skal dit så snart snømengdene begynner å minske. Det blir nok mange besøk på kirkegården til sommeren, for å besøke gravene til barna våre.

Vennlig hilsen

[Gjest maria]

Kjære Mimmisand!

Så trist å høre at du mistet ditt barn, jeg føler med deg i sorgen.

Vi som bruker dette forumet forstår veldig godt hvordan du har det og vil gjerne hjelpe andre i lignende situasjoner.

Jeg har hatt mye støtte av de andre her inne, både ved å få svar på mine innlegge og å lese andres.

Jeg har selv mistet 2 barn, en datter for 10 år siden og en sønn den 4 januar i år.

Jeg skjønner at du sitter inne med mye spørsmål og ikke alle lett å svare på. Man er jo alle så forskjellige, men jeg kan svare på det du spurte utfra mitt ståsted.

Ang. det med å begynne å jobbe igjen, så anbefaler jeg deg å vente til DU føler deg klar for det. Ikke begynn fordi andre forventer det eller fordi du føler at du må med hensyn til jobben. Det er viktig at du føler deg 100 % klar for det- ikke begynn før. Du har en annen viktig jobb å utføre i månedene fremover, nemlig sorgarbeidet og det krever mye av deg.

For noen kan det å begynne å jobbe igjen være positivt, få noe annet å tenke på osv. Men er du usikker så kan du jo prøve deg frem.

Jeg har selv ikke begynt etter at jeg mistet min sønn for snart 3 1/2 mnd siden, men skal prøve å begynne igjen i mai måned. Vil da til å begynne med jobbe et par dager for så å trappe opp om jeg føler for det. Jeg vil lytte til kroppen, la den styre det.

Ang. det med å få barn igjen er dette også veldig individuelt. Noen vil prøve igjen snart, mens andre vil vente, alt er like normalt. Jeg ville bli gravid igjen straks etter at jeg mistet min sønn, ønsket et barn til straks. Men ettersom ukene har gått tenker jeg annerledes, jeg vil vente nå. Ønsker å få bearbeidet sorgen/savnet mer. Da jeg mistet min datter og ble gravid igjen etter 10 mnd syntes jeg det var nesten for tidlig, så denne gangen vil jeg nok vente lenger. Vi får se, kanskje jeg forandrer mening/behov etterhvert.

Ang. kirkegården så kan jeg si at jeg besøker graven til mine barn 2-3 ganger i uken. Det føles godt å gå dit, jeg bor så nærme så jeg legger ofte gåturen innom der. Det har blitt et slags fristed for meg, der kan jeg få være i fred og la tankene få utløp. Jeg sitter der på huk og "prater" med mine barn, forteller hvor mye jeg savner de og hvor mye jeg elsker de.

Om man går på sin gravplass mye eller lite er også veldig forskjellig og igjen, alt er like normalt.

Vi er alle forskjellige og vi må gjøre det vi føler for selv.

Håper mine svar var litt til hjelp for deg.

Varme tanker fra

[barnløs mor]

Kjære Mimmisand

Det var virkelig trist å høre at den lille gutten deres døde. Jeg kjenner den enorme smerten dere må føle.

Jeg fødte en sønn, Eivind, i september i fjor. Han var dødfødt. Da vi kom til sykehuset fant de ikke fosterlyden. Det er nå over 7 måneder siden, og jeg er fortsatt sykmeldt. Det er viktig å ta den tiden DU trenger før du vender tilbake til jobb. For meg har det gått såpass "lang tid" nå at omverdenen forventer at jeg skal ha kommet meg videre, men jeg føler jeg står på samme plass som da jeg fødte. Omverdenen kjenner ikke den smerten og det savnet du har i deg. Jeg har kontakt med foreningen "Vi som har et barn for lite". Der har jeg også hørt at det er mange som har vært sykmeldt lenge. Når de så vendte tilbake til jobb, syntes de aller fleste at de startet for tidlig. Dette er veldig individuelt. Enkelte vil gjerne starte tidligere enn andre. For min del har jeg ikke greid å vende tilbake enda. Selv om folk sier at det må vel være godt å få noe annet å tenke på, så vet de ikke at jeg ikke greier å koble ut tankene på Eivind, uansett, så er tankene der. Jeg prøver å stenge forventningene fra omverdenen ute, og gjøre det som er mest riktig for meg. Men jeg føler ofte jeg må forsvare meg når folk spør. Jeg håper du vil gjøre det du føler er riktig for deg, og ikke la andre styre det for deg. Trenger du mer sykmelding, så be om det.

Jeg gikk til gravstedet hver eneste dag i flere måneder, enkelte dager også flere ganger. Jeg bor ikke langt unna, så gikk innom når jeg var ute på spasertur. Det var som en magnet som trakk meg dit. Måtte innom for å se om alt var "i orden". Satte meg på huk og ble sittende der lenge. Jeg føler en ro når jeg er der. Der kan jeg gråte og føle savnet. Jeg går dit ofte nå også, men ikke hver dag. Når tankene kommer går jeg dit, andre ganger bare for å se etter gutten min.

Jeg opplevde i tillegg et samlivsbrudd for noen måneder siden. Dere må ta vare på hverandre! Vi var uenige i å prøve igjen. Jeg ville så inderlig prøve å få barn igjen, men samboeren min ville ikke. Jeg tror opplevelsen virkelig skremte han. Men hvis dere begge ønsker flere barn, så står dere sterkere sammen. Vi ble fortalt på sykehuset at vi kom til å sørge forskjellig, men ikke hva vi skulle gjøre hvis vi fikk problemer. Jeg håper og tror at det vil gå bra for dere. Ta den tiden dere trenger på å sørge. Det er noe dere må gjennom, og dere må gjennom det selv. Det er tungt, enkelte ganger forferdelig tungt. Trenger dere hjelp til å takle sorgen, så ikke nøl med å spørre etter hjelp. Jeg går nå i samtale hos en psykiater. Jeg ringte til legen på sykehuset, og hun ordnet det for meg.

Jeg tenker på dere, og håper dere sammen greier å støtte og hjelpe hverandre videre i sorgen.

Klem fra

[Mimmisand]

Tusen takk til dere tapre mammaer som har gitt meg gode og informative svar på innlegget mitt.

Vi holder vel kontakt her inne og lykke til med dagen.

[Salina]

Hei Mimmisand!

Så leit å lese historien din! Jeg føler med dere i sorgen dere føler nå.

Det er så trist å måtte ønske enda en person velkommen til oss. For det å miste et barn er så utrolig meningsløst og sårt at jeg skulle ønske at det ikke skjedde noen.

Jeg kan ikke gi dere noen råd og tips på det du spurte om, fordi min historie er enda "ferskere" enn din..

Men det jeg iallefall kan si er at alle sørger forskjellig, og det vil derfor være store forskjeller på når man går tilbake til arbeid igjen, og når man velger å prøve å bli gravid enda en gang. Dette er noe du må føle på deg selv. Bare du vet når det er riktig for deg å gjøre de forskjellige ting.

Jeg fødte vår sønn i den 21.svangerskapsuke den 22.mars. Snart 4 uker siden. Han var også vår førstefødte.Vi så oss nødt til å avbryte svangerskapet pga at han hadde en meget alvorlig hjertesykdom. Jeg sliter veldig med både sorgen, og det faktum at vi valgte å avbryte. Det at vi i det heletatt fikk lov til å avbryte så sent i svangerskapet sier vel sitt om hvor alvorlig diagnosen var, men likevel tenker jeg mitt.. Hva om, og hvis....

Det hørtes fint ut at dere fikk tid så lenge med barnet deres, det blir sikkert godt å ha med seg minnene om disse dagene senere i livet. Vi fikk to timer med sønnen vår, skulle ønske vi fikk litt mer tid..

Jeg besøker grava til min kjære sønn hver dag, opptil flere ganger per dag, og det vil jeg gjøre så lenge jeg har utbytte av det. Nå er det iallefall slik at jeg MÅ på grava for å se at alt ser greit ut, og å prate litt..

Håper du finner trøst og hjelp i denne diskusjonssiden. Det kan være godt å snakke med mennesker som VET..

Klemmer fra et medmenneske, Hanah.

[Gjest tankefull]

Kjære Mimmisand!

Så vondt å lese din historie;er så lei meg på deres vegne!!!Skulle gjerne tatt bort smerten din,men det kan jeg ikke.Men,det jeg kan er å være tilstede her når du vil skrive og trenger at noen hører på!!Jeg mistet min vakre,lille gutt i 22.uke 17.januar iår:Nestor sovnet stille inn i maven min uten noen åpenbar grunn,ingen vet hvorfor..

Så du vet,jeg kan føle smerten din på kroppen,vet hvordan du har det(dessverre..).

Jeg skulle gjerne ha vært på minnelunden hver dag,men det lar seg ikke gjøre av praktiske grunner.Er der nesten alltid i tankene,dog..Du skal gå så ofte og lenge DU føler at du trenger det.Du trenger å besøke gutten din,du;ta en "prat" med ham,fortelle ham hvor elsket han er,alt du behøver å si..

Jeg begynte først å jobbe etter 3 uker,jobbet 2 dager før jeg fikk sykemelding igjen i ca 2 uker til.De 2 dagene jeg jobbet var utrolig tøffe,jeg gikk på siden av meg selv:ville bare bort og gråte,være i fred.Etter disse to ukene har jeg jobbet som før jeg mistet Nestor.Noen dager er superharde,mens andre igjen går greit nok.Jeg er nå der,for å si det sånn...

Min mann og jeg har 2 gutter sammen fra før;9 og snart 5 år.Vi er veldig takknemlige for de vi har,men savner Nestor veldig.Vi har blitt gravide igjen nå,og skal (hvis alt går bra?!)ha en liten en i november.Er glad for å være med barn,men er samtidig noe nervøs og avventende.Tar ingenting for gitt,vet du...

Det viktigste er at dere gir dere TID,tenker over ting før dere bestemmer dere for noe;vær enige!Det er viktig!Ha rom for hverandre,vit at dere kan ha totalt forskjellige meninger om sorgen og hvordan den skal håndteres.Respekter hverandre og elsk hverandre!

Lykke til!Med ønske om bedre dager fra Nestor sin mamma.