Angst

[Gjest uvanlig?]

Jeg har slitt i mange år og forstår også nå hva jeg gjør feil selv. Det er ikke alltid det er bare andre som gjør feil.

Jeg klarer ikke å ta igjen når jeg får kjeft eller andre er sinte på meg. Jeg gjør samme feilen hver gang. Jeg blir lei meg og tror alt er glemt for meg også etter en stund. Men så er ikke tilfelle.

Jeg får angst for at andre skal kjefter meg huden full. Jeg stoler heller ikke på andre.

Spesielt de jeg er avhengig av tror jeg lar meg i stikken.

Jeg vet at andre mennesker ikke er så interesert i "å ta rotta på meg" men heller kefter rent spontant.

Dette er bare ne formulering ift. mitt problem. Det er kanskje ikke så uvanlig.

[Gjest camaron]

Kjære uvanlig

Undertrykt eller fortrengt sinne er et av de vanligste karaktertrekk hos personer med angstnevrose.

Den danske psykiateren Erling Jacobsen kaller det for eridofob karakter, dvs. flukt fra aggresjon. Han snakker om tre typiske trekk for personer med slike problemer:

1. Sterk indre oppladning av følelser av sinne som ikke kommer til ytre uttrykk ved krenkelser og motgang.

2. Overfølsomhet overfor kritikk og sterke tedenser til å ta kritikken til seg.

3. I forbindelse med å lese om eller være vitne til scener på TV eller i virkeligheten som handler om grusomhet, tortur, vold, død, begravelser o.s.v kan det oppstå en følelse av fysisk ubehag og angst.

Kjenner du deg igjen i noe av dette vil jeg råde deg til å ta det opp med terapeuten din, slik at dere sammen kan forsøke å møte problemet.

mvh

[Gjest uvanlig?]

Kjære uvanlig

Undertrykt eller fortrengt sinne er et av de vanligste karaktertrekk hos personer med angstnevrose.

Den danske psykiateren Erling Jacobsen kaller det for eridofob karakter, dvs. flukt fra aggresjon. Han snakker om tre typiske trekk for personer med slike problemer:

1. Sterk indre oppladning av følelser av sinne som ikke kommer til ytre uttrykk ved krenkelser og motgang.

2. Overfølsomhet overfor kritikk og sterke tedenser til å ta kritikken til seg.

3. I forbindelse med å lese om eller være vitne til scener på TV eller i virkeligheten som handler om grusomhet, tortur, vold, død, begravelser o.s.v kan det oppstå en følelse av fysisk ubehag og angst.

Kjenner du deg igjen i noe av dette vil jeg råde deg til å ta det opp med terapeuten din, slik at dere sammen kan forsøke å møte problemet.

mvh

Takk for svar.

Alle punktene stemmer.......

Men det med TV er vel ganske vanlig for et alminnelig ematisk menneske ville jeg tro.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg vet ikke hvor vanlig dette er. Selv er jeg ikke redd for å ta igjen om jeg føler meg urettferdig behandlet. Tror det kan ha sammenheng med at jeg har være vant til å krangle mye med den ene søstera mi da jeg var unge. Mannen min som er enebarn tar aldri igjen om jeg skulle bli sint på ham. Tror det kommer av at han aldri har hatt noen å krangle med.

Er du enebarn?

[Gjest uvanlig?]

Jeg vet ikke hvor vanlig dette er. Selv er jeg ikke redd for å ta igjen om jeg føler meg urettferdig behandlet. Tror det kan ha sammenheng med at jeg har være vant til å krangle mye med den ene søstera mi da jeg var unge. Mannen min som er enebarn tar aldri igjen om jeg skulle bli sint på ham. Tror det kommer av at han aldri har hatt noen å krangle med.

Er du enebarn?

Jeg er ikke enebarn, men jeg fikk aldri lov til å være sint. Jeg vokste opp med to syke foreldre. De var veldig alvorlig syke, og vi tre søskna måtte ta hensyn.

Det var rett og slett farlig å være sint. Jeg kjenner at hvis jeg blir sint på et menneske så kan det gå forferdelig galt med det menneske jeg blir sint på. Det kan dø for øynene på meg.

Min far hadde hjerteproblemer og måtte legge seg hvis vi ungene var for sinte. Det tålte han ikke. Derfor måtte vi ta hensyn.