Hva kan være med min psyke?

[Gjest Owen]

hei

jeg har et problem som jeg gjerne vil ta opp med deg.jeg håper at du finner deg tid til å besvare dette innlegget.i så fall ville det hjulpet meg mye.

først vil jeg presentere meg slik at du vet mest mulig om meg.

jeg er en gutt på 21.jeg er utenlandsk av opprinnelse.jeg går på skole og spiller fotball.er sosial og omgjengelig.vi er en famile på 4 der jeg og en bror er barna.

men slik har det ikke alltid vært.nå bor vi i oslo men før så bodde vi utenfor oslo,nærmere bestemt jessheim.min far var en ordentlig drittsekk og min mor var en undertrykt kvinne.det hadde skjedd ting i hjemlandet deres som hadde gjort at min far ødela mye for min mor.han dreit henne ut foran andre slektninger.han banket meg da jeg var liten.etter år med så mye dritt ble min mor en psykisk sinnslidende pasient.dette førte til at vi etter skolen hver dag måtte på sykehuset (galehuset).både jeg og broren min har sett mange rare scener hjemme.min mor kan aldri bli frisk igjen men hun går på sprøyter og da er hun normal.

men over til saken.disse hendelsene gjorde i barndommen at jeg var vedlig asosial og var for meg selv.hadde riktignok venner men måtte følge reglene til en streng far.dette førte til at jeg fikk komplikasjoner.jeg er liten av vekst.i barndommen var jeg også fet.en venn av min far pleide å mobbe meg da jeg var liten om dette og min far sa aldri noe for å beskytte meg.så jeg har aldri hatt tiliit ttil han.faktisk så misliker jeg han ennå.

alt dette har forfulgt meg gjennom livet og gjort at jeg var en meget svakt menneske.tok meg fort nær av ting,ble fort sur og hadde veldig lavt selvtillit.dette ødela for meg overalt,skolen og idretten.

men nå for 2 måndeder siden tok jeg et oppgjør med meg selv.jeg sa til meg selv at skal jeg la dette med at jeg er lav (1,60cm) forfølge meg hele livet eller skal jeg nå bare gi faen i alt og akseptere det.jeg valgte det siste.og plutselig så merker jeg at alt går så mye bedre.jeg blir ikke like fort sint,jeg har respekt hos de personene som før lo av meg og trodde at jeg var en asosial tulling.dette kommer bare av at jeg har akseptert utseende og etc.men likevel sliet jeg med et problem.og det er jenter.før kunne jeg ikke danse og var redd for å drite meg ut både i livet og dansegulvet.men nå danse jeg som aldri før og det er bnra også.men når en jente prøver seg på meg så blir jeg høy på pæra.jeg forventer at jenta skal komme til meg.ikke vet jeg hva jeg skal si heller.kan du hjelpe meg med det? bare for å understreke det så likte jeg ikke jenter før.vet ikke helt hvorfor (for all del jeg er ikke homo).

jeg håper at du har svar på dette.

i så fall ville det hjulpet meg mye.fordi jeg har ikke hatt kjærste siden jeg ble født.det er ikke bløff en gang.og det er litt skremmende synes jeg.

på forhånd takk.

mvh

Owen

PS.:grunnen til at jeg lister opp så mye av mitt liv er at du skal ha best mulig grunnlag til å forstå min psyke og at hvorfor jeg oppfører meg sånn.

[Gjest neneh]

Kjære Owen,

Jeg synes ikke det er galt å være kostbar,men det kan jo bli litt for mye av det gode som du sier,at man jager damene vekk.Men det er ikke så rart kansje da du bare fikk neg.oppmerksomhet som barn,ble såret og sviktet på alle måter.Det er alltid svært trist å høre om hvordan barn blir behandlet.Det er så urettferdig.I

ngen kan forlange,at du må kunne takle alle sos. situasjoner like bra som hvem som helst annen,med den oppveksten du har hatt.Er du interessert i en dame,så smil vennlig og spander henne en kopp kaffe,eller at dere finner på noe annet sammen.Dere trenger jo ikke å gjøre så mye heller,annet enn bare prate.Man bør jo bli bedre kjent først,før man blir sammen.Er det noen i din vennekrets du liker spes. godt?Det er jo fint måte å bli kjent med damer,gjennom felles venner.

Vet ikke om dette var noen gode råd i hele tatt,men jeg tror du vil finne ut av det.Du omgås jo folk hele tiden,så da er det også større sjanse for at du treffer noen du virkelig liker.Bare en ting:vi jentene er kansje mest vant til gutta kommer bortil oss.

Lykke til !