savnet blir bare større og større

[Gjest maria]

Jeg opplever sorgen og savnet etter min sønns død som forferdelig tung. De første dagene/ukene gikk jeg rundt som i en døs og tiden fløy av gårde uten at jeg liksom "var med".

De siste ukene opplever jeg savnet mer og mer, jeg holder snart på å bli "gal" av dette. Hver time hele tiden jeg er våken tenker jeg på han. Han skulle nå vært 3 1/2 mnd gammel og jeg kan se han for meg. Kan liksom se han ligger i armene mine og smiler mot meg. Kjenner den deilige babylukten av han. Det verker i brystene bare ved tanken på å legge han til brystet og amme han. Jeg er hans mamma- det vil jeg alltid være, men får ikke oppleve å se han vokse opp. Hvordan skal livet bli uten han? Jeg spør meg selv dette mange ganger, men finner ingen svar. Vet at tiden leger alle sår, men dette har gitt så store "arr" som aldri vil gro.

Vi som er brukere av dette forumet opplever alle den store sorgen og ingen er forunt det. Jeg syntes fryktelig syndt på dere alle og på meg selv! Vi har det alle vondt, livet blir aldri som før igjen.

Deilig å få satt ord på mine tanker. Har en tung dag i dag og kunne skrevet mye.

Jeg skal nå på kirkegården og plante noen fine planter. Barna mine lever ikke lenger, jeg kan ikke få gjort noe mer for de, så da føles det godt å kunne gjøre graven fin og være der og "prate" med de.

Hilsen

[Mimmisand]

Kjære Maria

Tusen takk for svar på innlegget mitt, som er til mye hjelp. Jeg har en sånn "opp og ned" dag i dag. Jeg skal snart på gravlunden for å se til at alt er greit. Det er rart med det - det er liksom den eneste muligheten vi er avspist med til å vise omsorg og kjærlighet. Håper du føler deg bedre etter at du har besøkt dine barn.

[Salina]

Hei Maria!

Du har det sikkert sånn nå som jeg kommer til å ha det om noen måneder.. Jeg skulle føde i sommer, skulle få et julibarn. Men slik ble det ikke. Selv om det snart er 4 uker siden sønnen min døde, så stryker jeg meg enda over magen noen ganger, men smilet stivner fort. Den er jo tom! Hvordan kan jeg glemme det? Jeg er jo blitt mamma, men min kjære sønn er ikke hos meg!

Jeg var så utrolig glad da jeg ble gravid. Holdt følelsene i sjakk de første tre magiske månedene, men etter det slapp jeg alle følelsene løs,-nå skulle jeg virkelig bli mamma!!!! Og etter at den første ultralyden viste at alt var greit, jubla jeg enda mer! Og med så mange hærlige følelser i så mange måneder, er det kanskje ikke rart at noen av de blir værende. Enn å plutselig måtte glemme all gleden og alle forventningene, for isteden å måtte føle sorg ..

Jeg gruer meg til i sommer og spesielt termindatoen. Og tiden etter.. Har noen i familien som også skal ha i sommer, så jeg kommer til å bli sårt påminnet om hvordan min lille gutt ville ha vært.

Jeg gleder meg til de tar bort granbarene på grava, og til vi finner en stein(naturstein). Grava skal bli fin, med friske blomster, og en lykt som nesten alltid er tent. Det er som du sier,- det å kunne gjøre grava fin er på en måte det samme som å stelle for barna våre.. Det eneste vi kan gjøre for barna våre..

Noen tanker fra Hanah..

[Gjest tankefull]

Kjære Maria!

Savnet blir større og større,og tar også andre dimensjoner.Alt som har skjedd kverner rundt og rundt,noen ganger føler man seg litt "gal"...Du holder på og våkne opp nå,du Maria;og det er da man får sjokket!Herregud,barna våre er jo døde.Aldri skal de komme tilbake,vi kan bare gå her og savne de....Stelle gravstedene,tenke og savne,håpe at de vet hvor høyt de er elsket;uansett!!

Tenker på deg og ønsker deg alt det beste;håper du har noen gode dager innimellom(som også DU kan kjenne er gode..)!Klem fra Nestor sin mamma.