Da jeg måtte gå..

[Gjest tankefull]

Jeg tenker så veldig på den dagen jeg måtte gå hjem etter å ha født Nestor.Hjemme ventet de to guttene mine og mannen min på mamma som kom hjem alene:med baby hverken i maven eller i armkroken...DET var tungt,det: skal jeg si dere!!!Kom ut av rommet etter en dusj,sa hadet på vaktrommet(fødte på Gyn.) og så gikk jeg,da..En sykepleier kom og klappet meg på skulderen og sa hun ønsket bedre dager for meg,det var godt...En annen sa det dummeste jeg hører:"Du får ha det så bra du KAN ha det."

Godt ment,men utrolig teit å si!!

Å gå bortover gangen på vei ut,helt alene(både fysisk og psykisk!) var tunge skritt med en tom kropp....Det var helt ubeskrivelig tøft,men dere skjønner vel...

"Eg ser" synger Bjørn Eidsvåg:jeg ser meg selv,jeg....Ser hvor vondt det er,men at det også er en og annen god dag..

På onsdag er det 3 måneder siden jeg fødte en vakker,men død gutt.Har vært litt på siden av meg selv de siste dagene nå og det varer vel litt til,men håper jeg får et pusterom snart...!På torsdag skal jeg på 1.kontroll for den nye graviditeten:det veksler mellom glede og dyp fortvilelse.Ikke alltid jeg vet hva jeg skal tro eller håpe...

Kan jeg spørre hvordan dere andre, som har født etter at dere mistet barnet deres/som venter på en liten en nå,takler følelsene dere har?Hva føler dere,hvordan har dere det?Hva kan jeg gjøre?

Håper ikke jeg støter noen ved å spørre slik,men det er så viktig for meg akkurat nå!

Tanker fra Nestor sin mamma og en klem...

[Gjest Geir]

Kan desverre ikkje svare på noen av spørsmålene dine, men følte for å gi deg en *varm klem* !

Mvh

[Liljekonvall]

Kjære Tankefull

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Den vonde følelsen av å forlate sykehuset uten baby, verken i magen eller i armene. Helt forferdelig.

Jeg vet også veldig godt hvordan det er å være gravid igjen, etter å ha mistet et barn. Jeg ventet lengre med å bli gravid igjen, over et år, og hadde fått den ferskeste sorgen på avstand. I morgen er det tre måneder siden Nestor døde, og du er gravid igjen. Det er kort tid, så at du veksler mellom glede og dyp fortvilelse er helt naturlig. Da jeg ble gravid med Henrik, vekslet jeg også sånn. Jeg prøvde å utsette 1. graviditetskontroll lengst mulig. Jeg var så utrolig redd for å miste også dette barnet. Jeg var på ultralydkontroll i uke 10. Som jeg grudde meg til den timen! Jeg var helt sikker på at barnet var dødt. Så den utrolige gleden da jeg så det livlige lille barnet! Det var helt fantastisk. Jeg begynte å tro at det kanskje ville gå bra likevel. De neste ukene, fram til jeg kjente tydelige bevegelser i magen, vekslet jeg fortsatt veldig. Jeg var så engstelig. Den neste ultralydkontrollen hadde jeg i uke 19. Da var bevegelsene til barnet tydelige. Jeg fikk se den lille gutten min. Jeg visste det var en gutt, selv om hun som sto for ultralyden sa det var en pike. Alt var helt fint. Ingenting som tydet på noe galt. Da begynte jeg å slappe av. Nå ville alt gå bra. Jeg ble satt opp på ny ultralyd i uke 32, og jeg skulle bli lagt inn på sykehuset en til to uker før termin, siden Julie døde under fødselen på termindato. Jeg følte at oppfølgingen av meg var god. Jeg visste at jeg kunne ta kontakt med legen, eller jordmor, om jeg ønsket ytterligere kontroller. Og det er viktig. Jeg håper du har en "oppegående" jordmor der du bor. En som skjønner hvordan du har det, og som tar hensyn til deg. Du må ikke nøle med å ta kontakt med henne, eller med legen din, om du skulle føle deg urolig. Det er helt naturlig at du vil føle deg engstelig gjennom dette svangerskapet, spesielt til du har passert 22 uker, siden det var da Nestor døde på uforklarlig vis. Det vil nok være en milepæl for deg, og kanskje du ikke tør slappe skikkelig av før etter dette.

Mine råd til deg er altså at du må kreve ekstra kontroller, og du ikke får det automatisk. Bruk jordmora di, legen din, dette forumet, forum for graviditet og forum for jordmor. Prat med mannen din ov hvordan du har det, og framfor alt prøv å ikke føl dårlig samvittighet overfor Nestor pga. at du gleder deg til det nye barnet kommer. Han er glad i mamman sin, og ønsker at dere skal ha det bra.

Lykke til i svangerskapet, og på kontrollen på torsdag!

Varm klem fra

[poygirl]

Kjære tankefull

Kjenner meg igjen i deler av det du forteller...

Den 9. mars 2001 hadde jeg time hos jordmor, var da ca i uke 16. Hun lette lenge etter fosterlyd uten å finne den.... Jeg ble sendt i drosje til sykehuset for å ta ultralyd..... Det var noen forferdelige timer (ventetiden ble dessverre lang..) før jeg fikk endelig svar - det var ikke noe tegn til liv.... Jeg var knust! Min lille engel hadde sluttet å puste i 13. uke.... Jeg hadde altså en "missed abortion" - uten noen som helst forvarsel om at noe kunne være galt....

Tiden etterpå var fryktelig tøff, jeg "meldte meg ut" orket lite.... Fant trøst i alle dere på DOL og noen andre mail-venner! Vet ikke hva jeg skulle gjort uten....

På vår 5. bryllupsdag i mai i fjor fikk jeg en positiv CB-test!!!! Ble glad, for jeg hadde håpet å bli gravid på nytt raskt. Selvsagt var det tøft, men jeg fikk heldigvis utrolig god hjelp fra lege og jordmor som bakket meg opp i hele svangerskapet!

Den 31. januar i år så Malin dagens lys - en herlig unge! Du kan tro at storebror som snart er 3,5 er stolt! Malin er blitt mammas øyesten - hun betyr noe helt spesielt!

Tenker selvsagt masse på det som kunne vært, men da hadde vi ikke hatt Malin.... Uansett vil det alltid være en for lite....

Vil ønske deg lykke til med kontrollen på torsdag (da er min keiserinne 12 uker gammel) - jeg skal krysse alt jeg har for deg og den lille i magen din!

Du må gjerne maile meg hvis du har lyst. Adressen er: [email protected].

Masse klemmer fra