hvor er gleden??

[Gjest mamama]

Jeg gleder meg ikke til noe slik som før. Før skulle det så lite til for å virkelig glede seg, men nå har jeg ikke den følelsen. Det er tungt, forferdlig tungt.

Martins død har forandret livet mitt, og meg som person. Jeg savner Martin så, og jeg savner det livet jeg hadde før. Livet bare går videre, og alle driver med sitt. Jeg henger ikke med, mitt liv har stoppet opp, allikevel går bare tida.

Jeg skjønner at jeg og mannen min blir mer og mer alene om sorgen over Martin, og det er tøft å se hvordan alle lever videre, når jeg selv "sitter fast i gjørma".

Det er så mange ting jeg bare må være med på. Ting jeg gjør for alle andre, ikke for min egen del. Jeg har ikke gleder slik som før, det eneste jeg klare å glede meg over er de to gutta som vi har igjen + mannen min.

Veldig mye er for meg likgyldig, jeg klarer ikke å engasjere meg, orker ikke, vil ikke. Jeg gjør mange ting helt "mekanisk", uten følelser, bare fordi det forventes av meg, fordi at jeg ikke skal såre andre med å vise hvor lite interessert jeg egentlig er.

Gledene kommer nok etter hvert (håper jeg), men livet vil aldri bli det samme. Jeg er bitter, og synes så synd på Martin og oss. Han var vår flotte 6-åring, så stor og fin. Han som var full av energi, og som elsket livet sitt.

Vi hadde 6 fantastiske år sammen med han, det vil være de beste åra i mitt liv. Jeg vil alltid savne han, jeg vil aldri glemme han.

Jeg tror på at Martin er i himmelen, at han har det fint nå også, og at jeg skal få møte han igjen. Jeg vil ikke dø nå, men jeg er ikke redd for å dø. Jeg vet hvordan LIVET kan være, og jeg vet så altfor godt hvor skjørt det egentlig er.

Jeg tenker mye på at jeg bare har dagen i dag, "her og nå". Morgendagen er det ingen som vet noe om. Det er helt rått å tenke på, man kan faktisk dø i morgen, eller senere i dag!!

LIVET er urettferdig.

Jeg er på jobben nå, men det er Martin jeg tenker på!!!

[Tvillingmamma]

Jeg kjenner meg veldig igjen i alt du sier. Jeg har fulgt deg og dine innlegg helt siden du kom hit. Jeg har lest om smerten din, sinne ditt, savnet ditt, og jeg forstår alt du sier.

Jeg forstår at du ikke føler glede over ting lenger, at du kan føle at andres problemer er null verdt. Det vi har opplevd gjør at "klaging" over gulvvask ikke betyr noe.

En gang tenkte jeg, det er godt vi i vår familie har kommet lenger. Det er så vondt å stå midt oppe i de første to årene. De er de verste. "Alle" sier at det første året er verst. Jeg er ikke enig. Det første året skal man gjennom alt for første gang, men det blir ikke lettere andre året. For meg kom erkjennelsen som et sjokk andre året. Nå skal det sies at vi mistet ei tvillingjente, og jeg følte at jeg ikke fikk tid til å sørge den første tiden. Vår gjenlevende krevde mye av meg og jeg utsatte sorgprosessen. Vet at dette er vanlig i slike tilfeller. Kanskje det var derfor år 2 føltes like vanskelig.

5. mai er det 4 år siden tvillingene ble født. 13. mai er det 4 år siden Hildemor sovnet inn i armene våre. Selvfølgelig er det tungt og jeg vet at dette er noe jeg må leve med resten av livet. Mai måned er ikke lenger en hyggelig måned i vårt hus. Minnene er store og tunge.

Men i hverdagen generelt kan jeg nå med hånden på hjertet si at jeg er i stand til å føle ekte glede. Da vi sto med begge bena midt oppe i vårt verste mareritt trodde jeg at det aldri skulle komme til å skje.

Tiden jobber for oss sa en mamma en gang, og nå skjønner jeg hva hun mente med de ordene. Men i tunge stunder føler jeg at Hilde tar mere krefter enn våre 2 andre barn. Og man blir sliten, så sliten av å ha det så vondt. Sorgen tærer på psyken og man blir helt utslitt av det.

Jeg tenker på den lille jenta mi hver dag, hvert minutt, hvert sekund, men det gjør ikke like vondt hele tiden lenger. Hun er der som en bakgrunn. Noen ganger gråter jeg, andre ganger ikke. Sorgen er ikke lenger like intens. Det er godt.

Men alt jeg gjør med Hanne skulle jeg ha gjort med Hilde. Hanne må begynne på skolen uten tvillingsøsteren sin å holde i hånden. Hun har ikke henne å støtte seg til. Jeg føler noen ganger at jeg får dobbelt sorg. Min sorg over å ha mistet en datter, og Hannes sorg fordi hun har mistet en enegget tvillingsøster.

Det ble et langt innlegg og jeg avslutter med historien vår som ble skrevet en stund etter disse vanskelige mai-dagene.

En stor klem fra lille meg til deg og dine.

Vi var så heldige å få sette eneggede tvillinger til verden. To små jenter som så dagens lys 5. mai 1998, 6 uker før termin. Litt små, men ikke så veldig, 45 cm lange, og hhv 1550 gr, Hilde, og 1963 gr, Hanne. Våre små var så utrolig like. Den dag i dag har jeg problemer med enkelte bilder. Hvem er hvem?

Vi syntes vi var så heldige som fikk tvillinger og gledet oss enormt til å få se disse to vokse opp og få oppleve nærheten og fellesskapet som bare eneggede tvillinger kan få. Men skjebnen ville det annerledes.

Vår førstefødte, Hilde, var tynn og blek, hadde pusteproblemer og var vanskelig å stabilisere. Søsteren derimot, Hanne, var full av futt, sprutrød og litt større. At de hadde skjevfordelt blodet ble ganske snart forklart oss, og at det derfor var problemer med Hildes nyrer og lever. Vi ble også forespeilet at hun kunne få Cerebral Parese. For oss var ikke det noe problem, så lenge hun ville få være hos oss. Det tvilte ingen på, ikke engang legene. De var overbevist om at de skulle klare å få orden på kroppen hennes.

Vi var redde for å stresse Hilde og tok henne ikke ut av kuvøsen. Hanne derimot kunne vi kose med fra første stund, og det ble mang en time i armene på mamma og pappa i dagene som kom.

5 dager gammel kom vår Hilde ut i mammas armer for første gang. Det var den dagen alt så litt lysere ut. Vi koste oss veldig. Noen timer hadde vi et håp om at dette skulle gå bra, men så snudde alt. Hun begynte å få kramper og ble lagt i respirator da medisinene slo henne så ut at hun glemte å puste for egen maskin. Etter det ble alt bare verre. Vi satt hos henne, holdt hendene rundt hodet og føttene hennes, og vi kunne se av alle maskinene hun var tilkoblet at hun responderte på våre berøringer og våre stemmer. Jeg følte at jeg kunne sitte slik bestandig…..

Vi fikk lagt våre 2 små jenter i samme kuvøse om kvelden 12. mai. Det gikk ikke mange sekundene før de hadde krøllet føttene rundt hverandre og berørte hverandre med hendene. For oss var det et fantastisk syn. Å få se våre 2 små slik de egentlig skulle hatt det. Den kvelden ble det tatt mange bilder…..

Så kom telefonen vi hadde vært så redde for. ”Dere må komme”. 13. mai 1998 klokken syv om morningen kjørte vi inn til sykehuset med hjertet i halsen. Hildemor var blitt dårligere, og vi fikk anledning til å døpe henne denne onsdagsmorningen. Hele tiden hadde vi sagt: ”bare hun ikke kommer i respirator, bare det ikke blir snakk om dåp”. Og nå sto vi med begge bena midt oppe i vårt verste mareritt.

I legesamtalen litt senere kom spørsmålet vi hadde fryktet. ”Skal vi avslutte behandlingen?”. Det er det mest forferdelige vi noen gang har vært med på, å ta avgjørelsen om at vår kjære, lille baby skulle få slippe. Hele tiden hadde vi vært så redde for at hun skulle dø fra oss uten at vi var der, og de ga oss ikke noe mere håp. Vår Hilde var så syk, så syk og for henne ville det være best å få slippe ut av alle plager. Nå kunne vi få gjøre noe godt ut av den siste tiden vår sammen.

De koblet henne fra alle maskiner og for første gang etter fødselen fikk hun være ute hos oss uten alle ledningene. Vi fikk et rom hvor vi kunne få sitte med vår baby. I 4 timer pratet og sang vi til henne. 4 timer tok det før vår kjære, lille Hilde sovnet fredelig inn i mammas armer, bare 8 dager gammel. Det sier noe om omfanget av skadene på kroppen hennes. Minnene om de timene har vi gjemt i våre hjerter.

Vår kjære, lille engel kom aldri helt ut av kuvøsen, kom aldri ut fra sykehuset. Hun gjorde aldri en flue fortred. Så utrolig etterlengtet. Hvordan skulle vi klare å leve videre etter å ha opplevd noe slikt?

Jeg savner det å ikke ha hatt henne hjemme. Føler at jeg ikke har noe å holde fast i. Har holdt henne for lite, kost med henne for lite, har ikke klær hun har brukt, leker hun var glad i, kun den lille tigerbamsen som sto i kuvøsen hennes. Derfor lager vi våre egne minner i ettertid, et lite broderi, en nydelig håndmalt lysestake…..

Det er vanskelig å ha mistet en tvilling. Vi er veldig glade for at Hanne er frisk og utvikler seg så fint, men savnet etter Hilde er like stort for det. Det hjelper ikke å ha en igjen. Det skulle vært 2! Hele tiden blir vi påmint om tapet, og slik vil det fortsette; fødselsdager, 17. mai, første skoledag osv. Vi skal være glad for henne vi har, men også trist for henne vi mistet.

Vi fikk mye oppmerksomhet fra familie, venner og bekjente i de vanskelige dagene i mai. Oppmerksomhet vi satt veldig stor pris på. Nå føles det ofte som om hun er et ikke-tema, og ikke telles med, som om hun aldri har eksistert. Det gjør vondt. For hun levde, selv om det bare var i 8 dager. Jeg føler at hun ikke får nok besøk, og at hennes minne ikke blir hedret. Vi ønsker å synliggjøre henne i hverdagen og har hengt opp og satt frem de få minnene vi har. Hun skal ikke glemmes.

Jeg er ikke glad slik jeg var før. Til det er tragedien som rammet oss for stor. Vi kan le og ha det gøy, men jeg føler at det henger en sky over oss. Noen ganger undres jeg over at jeg kan le i det hele tatt. Det er hardt å tenke på at uansett hva vi gjør, vil vi aldri få vår lille baby tilbake. Jeg skulle gitt alt for å få holdt henne i armene mine igjen. Hele tiden er vi rundt Hanne, og hele tiden blir vi påmint om at Hilde ikke er hos oss. Tiden leger alle sår sies det. Jeg synes det òg er vanskelig. At tiden går….. Det er som om man ikke skal ha vondt lenger, fordi det begynner å bli lenge siden.

Kjære Hilde; Vi bærer på en sorg så uendelig stor. Ingen som ikke har opplevet det kan forestille seg hvordan det er. Noen ganger føles det som om jeg går i oppløsning. Smerten over å ha mistet deg gjør vondt lang inn i hjerteroten. Savnet etter deg blir større for hver dag når vi ser hvordan Hannemor vokser og utvikler seg. Vi er så lei oss for at dere to ikke fikk muligheten til å vokse opp i en så unik situasjon og få et så spesielt søskenforhold som bare eneggede tvillinger kan få. Men vi har lovet deg, lille storesøster, at vi skal ta godt vare på din store lillesøster.

Kjæreste Hilde, vi elsker deg så høyt, og vi bærer deg med oss i hjertene våre, det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg, det går ikke en dag uten at jeg gråter over deg. Vi kommer aldri til å glemme deg og alt du betyr for oss.

Vi vil alltid ha et barn for lite.

Sov søtt lille venn

http://home.eunet.no/~eivskjel/

[Gjest maria]

Kjære mamama!

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver- kunne skrevet det selv. Livsgleden er også hos meg totalt borte. Jeg blir nesten litt skremt at det går an å bli så deprimert og trist. Føler at jeg noen dager tar 2 steg frem i "riktig retning", få så å gå et tilbake. Altså veien frem til et tilnærmet normal hverdag er lang.

Jeg har blitt en mester til å "ta på meg" en maske som viser en blid og smilende jente, det gjør jeg når jeg må, i visse anledninger. Men så fort jeg kan slippe faller masken av og mitt egentlige ansikt kommer frem. Et ansikt som ser sliten og blekt ut- preget av sorg og savn.

Jeg hadde i går besøk av en dame, ikke nært knyttet til meg. Hun satt her og påpekte hvor blek og sliten jeg så ut. Jeg svarte at det er jo ikke noe rart, jeg har jo nettopp mistet min sønn!! Hun sa da at jeg nok burde begynne å jobbe igjen, så fikk jeg noe annet å tenke på og alt ble bra! Å, så sinna jeg ble da disse ordene rant ut av henne munn, hadde lyst til å svare henne, men klarte å holde munn. Det ville ikke nyttet å forklare noe til henne uansett. Noen ganger kan mennesker si så mye som sårer.

Dere mistet deres Martin noen måneder før jeg mistet Marius, men jeg opplever også slik du beskriver at vi er blitt så alene om sorgen. For andre, spesielt de som ikke står meg så nær, virker det som om alt er glemt. Ikke så mange som prater om det lenger. Mange er kanskje redde for å rippe opp i sorgen, men jeg skulle ønske de turde å gjøre det innimellom. Jeg ønsker jo nettopp det, å prate om min nydelig gutt.

Jeg ønsker deg og dine bedre dager, ta godt vare på hverdandre.

Klem fra

[Gjest mamama]

Jeg kjenner meg veldig igjen i alt du sier. Jeg har fulgt deg og dine innlegg helt siden du kom hit. Jeg har lest om smerten din, sinne ditt, savnet ditt, og jeg forstår alt du sier.

Jeg forstår at du ikke føler glede over ting lenger, at du kan føle at andres problemer er null verdt. Det vi har opplevd gjør at "klaging" over gulvvask ikke betyr noe.

En gang tenkte jeg, det er godt vi i vår familie har kommet lenger. Det er så vondt å stå midt oppe i de første to årene. De er de verste. "Alle" sier at det første året er verst. Jeg er ikke enig. Det første året skal man gjennom alt for første gang, men det blir ikke lettere andre året. For meg kom erkjennelsen som et sjokk andre året. Nå skal det sies at vi mistet ei tvillingjente, og jeg følte at jeg ikke fikk tid til å sørge den første tiden. Vår gjenlevende krevde mye av meg og jeg utsatte sorgprosessen. Vet at dette er vanlig i slike tilfeller. Kanskje det var derfor år 2 føltes like vanskelig.

5. mai er det 4 år siden tvillingene ble født. 13. mai er det 4 år siden Hildemor sovnet inn i armene våre. Selvfølgelig er det tungt og jeg vet at dette er noe jeg må leve med resten av livet. Mai måned er ikke lenger en hyggelig måned i vårt hus. Minnene er store og tunge.

Men i hverdagen generelt kan jeg nå med hånden på hjertet si at jeg er i stand til å føle ekte glede. Da vi sto med begge bena midt oppe i vårt verste mareritt trodde jeg at det aldri skulle komme til å skje.

Tiden jobber for oss sa en mamma en gang, og nå skjønner jeg hva hun mente med de ordene. Men i tunge stunder føler jeg at Hilde tar mere krefter enn våre 2 andre barn. Og man blir sliten, så sliten av å ha det så vondt. Sorgen tærer på psyken og man blir helt utslitt av det.

Jeg tenker på den lille jenta mi hver dag, hvert minutt, hvert sekund, men det gjør ikke like vondt hele tiden lenger. Hun er der som en bakgrunn. Noen ganger gråter jeg, andre ganger ikke. Sorgen er ikke lenger like intens. Det er godt.

Men alt jeg gjør med Hanne skulle jeg ha gjort med Hilde. Hanne må begynne på skolen uten tvillingsøsteren sin å holde i hånden. Hun har ikke henne å støtte seg til. Jeg føler noen ganger at jeg får dobbelt sorg. Min sorg over å ha mistet en datter, og Hannes sorg fordi hun har mistet en enegget tvillingsøster.

Det ble et langt innlegg og jeg avslutter med historien vår som ble skrevet en stund etter disse vanskelige mai-dagene.

En stor klem fra lille meg til deg og dine.

Vi var så heldige å få sette eneggede tvillinger til verden. To små jenter som så dagens lys 5. mai 1998, 6 uker før termin. Litt små, men ikke så veldig, 45 cm lange, og hhv 1550 gr, Hilde, og 1963 gr, Hanne. Våre små var så utrolig like. Den dag i dag har jeg problemer med enkelte bilder. Hvem er hvem?

Vi syntes vi var så heldige som fikk tvillinger og gledet oss enormt til å få se disse to vokse opp og få oppleve nærheten og fellesskapet som bare eneggede tvillinger kan få. Men skjebnen ville det annerledes.

Vår førstefødte, Hilde, var tynn og blek, hadde pusteproblemer og var vanskelig å stabilisere. Søsteren derimot, Hanne, var full av futt, sprutrød og litt større. At de hadde skjevfordelt blodet ble ganske snart forklart oss, og at det derfor var problemer med Hildes nyrer og lever. Vi ble også forespeilet at hun kunne få Cerebral Parese. For oss var ikke det noe problem, så lenge hun ville få være hos oss. Det tvilte ingen på, ikke engang legene. De var overbevist om at de skulle klare å få orden på kroppen hennes.

Vi var redde for å stresse Hilde og tok henne ikke ut av kuvøsen. Hanne derimot kunne vi kose med fra første stund, og det ble mang en time i armene på mamma og pappa i dagene som kom.

5 dager gammel kom vår Hilde ut i mammas armer for første gang. Det var den dagen alt så litt lysere ut. Vi koste oss veldig. Noen timer hadde vi et håp om at dette skulle gå bra, men så snudde alt. Hun begynte å få kramper og ble lagt i respirator da medisinene slo henne så ut at hun glemte å puste for egen maskin. Etter det ble alt bare verre. Vi satt hos henne, holdt hendene rundt hodet og føttene hennes, og vi kunne se av alle maskinene hun var tilkoblet at hun responderte på våre berøringer og våre stemmer. Jeg følte at jeg kunne sitte slik bestandig…..

Vi fikk lagt våre 2 små jenter i samme kuvøse om kvelden 12. mai. Det gikk ikke mange sekundene før de hadde krøllet føttene rundt hverandre og berørte hverandre med hendene. For oss var det et fantastisk syn. Å få se våre 2 små slik de egentlig skulle hatt det. Den kvelden ble det tatt mange bilder…..

Så kom telefonen vi hadde vært så redde for. ”Dere må komme”. 13. mai 1998 klokken syv om morningen kjørte vi inn til sykehuset med hjertet i halsen. Hildemor var blitt dårligere, og vi fikk anledning til å døpe henne denne onsdagsmorningen. Hele tiden hadde vi sagt: ”bare hun ikke kommer i respirator, bare det ikke blir snakk om dåp”. Og nå sto vi med begge bena midt oppe i vårt verste mareritt.

I legesamtalen litt senere kom spørsmålet vi hadde fryktet. ”Skal vi avslutte behandlingen?”. Det er det mest forferdelige vi noen gang har vært med på, å ta avgjørelsen om at vår kjære, lille baby skulle få slippe. Hele tiden hadde vi vært så redde for at hun skulle dø fra oss uten at vi var der, og de ga oss ikke noe mere håp. Vår Hilde var så syk, så syk og for henne ville det være best å få slippe ut av alle plager. Nå kunne vi få gjøre noe godt ut av den siste tiden vår sammen.

De koblet henne fra alle maskiner og for første gang etter fødselen fikk hun være ute hos oss uten alle ledningene. Vi fikk et rom hvor vi kunne få sitte med vår baby. I 4 timer pratet og sang vi til henne. 4 timer tok det før vår kjære, lille Hilde sovnet fredelig inn i mammas armer, bare 8 dager gammel. Det sier noe om omfanget av skadene på kroppen hennes. Minnene om de timene har vi gjemt i våre hjerter.

Vår kjære, lille engel kom aldri helt ut av kuvøsen, kom aldri ut fra sykehuset. Hun gjorde aldri en flue fortred. Så utrolig etterlengtet. Hvordan skulle vi klare å leve videre etter å ha opplevd noe slikt?

Jeg savner det å ikke ha hatt henne hjemme. Føler at jeg ikke har noe å holde fast i. Har holdt henne for lite, kost med henne for lite, har ikke klær hun har brukt, leker hun var glad i, kun den lille tigerbamsen som sto i kuvøsen hennes. Derfor lager vi våre egne minner i ettertid, et lite broderi, en nydelig håndmalt lysestake…..

Det er vanskelig å ha mistet en tvilling. Vi er veldig glade for at Hanne er frisk og utvikler seg så fint, men savnet etter Hilde er like stort for det. Det hjelper ikke å ha en igjen. Det skulle vært 2! Hele tiden blir vi påmint om tapet, og slik vil det fortsette; fødselsdager, 17. mai, første skoledag osv. Vi skal være glad for henne vi har, men også trist for henne vi mistet.

Vi fikk mye oppmerksomhet fra familie, venner og bekjente i de vanskelige dagene i mai. Oppmerksomhet vi satt veldig stor pris på. Nå føles det ofte som om hun er et ikke-tema, og ikke telles med, som om hun aldri har eksistert. Det gjør vondt. For hun levde, selv om det bare var i 8 dager. Jeg føler at hun ikke får nok besøk, og at hennes minne ikke blir hedret. Vi ønsker å synliggjøre henne i hverdagen og har hengt opp og satt frem de få minnene vi har. Hun skal ikke glemmes.

Jeg er ikke glad slik jeg var før. Til det er tragedien som rammet oss for stor. Vi kan le og ha det gøy, men jeg føler at det henger en sky over oss. Noen ganger undres jeg over at jeg kan le i det hele tatt. Det er hardt å tenke på at uansett hva vi gjør, vil vi aldri få vår lille baby tilbake. Jeg skulle gitt alt for å få holdt henne i armene mine igjen. Hele tiden er vi rundt Hanne, og hele tiden blir vi påmint om at Hilde ikke er hos oss. Tiden leger alle sår sies det. Jeg synes det òg er vanskelig. At tiden går….. Det er som om man ikke skal ha vondt lenger, fordi det begynner å bli lenge siden.

Kjære Hilde; Vi bærer på en sorg så uendelig stor. Ingen som ikke har opplevet det kan forestille seg hvordan det er. Noen ganger føles det som om jeg går i oppløsning. Smerten over å ha mistet deg gjør vondt lang inn i hjerteroten. Savnet etter deg blir større for hver dag når vi ser hvordan Hannemor vokser og utvikler seg. Vi er så lei oss for at dere to ikke fikk muligheten til å vokse opp i en så unik situasjon og få et så spesielt søskenforhold som bare eneggede tvillinger kan få. Men vi har lovet deg, lille storesøster, at vi skal ta godt vare på din store lillesøster.

Kjæreste Hilde, vi elsker deg så høyt, og vi bærer deg med oss i hjertene våre, det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg, det går ikke en dag uten at jeg gråter over deg. Vi kommer aldri til å glemme deg og alt du betyr for oss.

Vi vil alltid ha et barn for lite.

Sov søtt lille venn

http://home.eunet.no/~eivskjel/

Må bare si at det var utrolig sterkt å lese om Hilde og Hanne, tårene mine triller....

[Liljekonvall]

Kjære Mamama

Det er ikke gått et år enda, siden Martin så brått ble tatt fra dere. Dere har nettopp lagt påsken bak dere. Det er snart 17. mai. Dager som er så viktige for barn, og for foreldrene sammen med barna. Du minnes så godt dise merkedagene dere hadde sammen med Martin. Du kunne vel ha "gjort alt" for å få det sånn igjen. Dessverre vil det aldri bli sånn igjen. Du vil for alltid se den tomme plassen. Plassen der Martin skulle ha vært. Du har enda flere merkedager foran deg, som du må gå gjennom for første gang siden Martin døde. Den første gangen vil kanskje være verst. Det første året er kanskje lengst. Men sorgen og savnet vil aldri forsvinne helt. Du vil alltid bære Martin med deg, i tankene dine og i hjertet ditt. Ikke bare på spesielle merkedager, men alle dager. Du vil se andre barn leke, og tenke på Martin. Du vil se på dine egen barn, og tenke på Martin. Dere vil planlegge og reise på ferier, og tenke på Martin. Du vil møte venner, bekjente og familie, og tenke på Martin, og kanskje lure på hvorfor de ikke prater om han. Dette vil forhåpentligvis bli lettere å komme gjennom etter hvert, men det tar tid. Lang tid. Du har hatt Martin hos deg i 6 år. Det verken kan eller skal du glemme. Han er like mye din sønn nå, som før, selv om han ikke er fysisk tilstede.

Ja, det er synd på Martin og på dere. Synd på Martin fordi det er så mye han aldri vil få oppleve, bl.a. kjærligheten fra dere. Synd på dere fordi dere er blitt fratatt han som brakte så mye glede i livene deres.

Jeg sitter også ofte på jobb, nå blant annet, og tenker på barna jeg har mistet. Tankene bare dukker opp, helt av seg selv. Dette vil kanskje bli bedre med tiden. Kanskje arbeidsdagen vil bli lettere etter hvert, og kanskje konsentrasjonen kommer tilbake. Vi må jo tro det, at ikke alt vil være like tungt som nå.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper at du med tiden føler at du er i stand til å gjøre noe for din egen del, fordi du selv vil det, fordi det vil glede deg.

Ta riktig godt vare på dere selv og hverandre.

Varm klem fra