Hva har skjedd med min beste venninne?

[Gjest Trist venninne]

Hei

Ja, hun er blitt totalt forandret siden nyttår.

Jeg kan jo fortelle litt bakgrunn.

Hun har bodd hjemme hos mor og far til hun var 33 år. Hun flyttet altså i år på nyåret i leid leilighet. Hun har kjøpt alt nytt i møbler.

Sikkert en positiv overgang for henne å ha sitt eget i motsetning til sitt lille pikerom før.

Hun har også for første gang sin egen telefon(mobil). Og det er her problemene ligger.

For det første så ser jeg henne nesten ikke mer. Det er bare en times kjøreavstand mellom oss (hun har egen bil).

Er hun hos meg så er hun i knappe to timer(i motsetning til hele kvelden og ofte natten over hos meg før). Hun haster hjem lynfort hjem. Hun har ingen kjæreste eller barn.

Bor alene.

Men så har vi mobilen da. Hun skriver bare tekstmeldinger til meg. Greit nok, men jeg savner sårt å høre stemmen hennes, latteren hennes osv.

Og det er nå bare jeg som stort sett tar intiativ til treff osv. Hun ber meg aldri til seg.

Jeg må omtrent tegn på å komme i god tid før. Savner det å stikke innom som vi gjorde før.

Savner våre morsomheter som venninner har, vår slarver osv.

Men nå er det helt sperre mellom oss. Dvs.

fra henne. Jeg tror hverken jeg har sagt eller gjort noe som har grunn for "avvisningen".

Jeg lå over hos henne første gang (og siste?) jeg var hos henne i februar.

Før så kunne vi ligge i dobbeltseng og ha fortrolige samtaler, fnise som venniner flest gjør. Men jeg ble altså henvist først på en kald bod, men fikk til nød en madrass som hun fjernet fra dobbeltsenga si ned på et kaldt gulv på soverommet hennes.

Jeg gråter nå innvendig om den fine kontakten som kanskje egentlig er der men

er nå "fryst" fast. Hun avviser alle forslag jeg kommer med.

Så, hvor er det blitt av den koselige venninna mi? sliter hun med et eller annet?

Vi skal riktignok på en tur sammen i september, men frykter at hun snart avviser den også. Vi pleier å gå i fjellet sammen hver høst.

Er hun i en slags "lykkerus" ved å endelig på i egen leiliget uten mor og far?

[leenie]

Skjønner godt at du er lei deg. Det hadde jeg også vært om jeg hadde mistet kontakten med bestevenninnen min slik...

Men kan jeg spørre om en ting...? Hvorfor i himmelens navn bodde hun hjemme helt til hun var 33...? Er det vanlig...?

Det kan jo være at overgangen til å bo for seg selv er blitt litt stor for henne...

Håper hvertfall at det ordner seg mellom dere, og at du får den gode venninnen din tilbake!

[Zirine]

Alt mulig kan være galt - ingenting behøver å være galt.

Snakk med henne så får du vite.

[Gjest Trist venninne]

Skjønner godt at du er lei deg. Det hadde jeg også vært om jeg hadde mistet kontakten med bestevenninnen min slik...

Men kan jeg spørre om en ting...? Hvorfor i himmelens navn bodde hun hjemme helt til hun var 33...? Er det vanlig...?

Det kan jo være at overgangen til å bo for seg selv er blitt litt stor for henne...

Håper hvertfall at det ordner seg mellom dere, og at du får den gode venninnen din tilbake!

Først, flott at du ville svare meg. Det varmer

litt med sympati.

Hvorfor hun bodde hjemme til fyllte 33 år?

Tja, det lurte jeg også på (mange med meg).

Liten selvtillit kanskje, trygt hos mor og far.

Spare penger, jeg vet ikke egentlig.

Dominerende mor? Jeg er ikke helt sikker.

Men trist er denne "kulden" ihvertfall.

Jeg må si jeg er noe deprimert om dagen.

Men takk igjen for svar.

[Gjest Trist venninne]

Alt mulig kan være galt - ingenting behøver å være galt.

Snakk med henne så får du vite.

Jeg har prøvd å snakke med henne utallige ganger, men det er som å snakke med veggen.

Helt lukket isfront.

Kanksje jeg skal trekke meg litt tilbake for å se om hun "savner" meg. Og at isen kanskje kan tine litt.

[leenie]

Først, flott at du ville svare meg. Det varmer

litt med sympati.

Hvorfor hun bodde hjemme til fyllte 33 år?

Tja, det lurte jeg også på (mange med meg).

Liten selvtillit kanskje, trygt hos mor og far.

Spare penger, jeg vet ikke egentlig.

Dominerende mor? Jeg er ikke helt sikker.

Men trist er denne "kulden" ihvertfall.

Jeg må si jeg er noe deprimert om dagen.

Men takk igjen for svar.

Bare hyggelig! Blir kald innvendig med tanken på å havne i din situasjon... Er så glad i venninna mi!

Kanskje venninna di bare har stort behov for å føle seg fri og uavhengig? Siden hun for første gang står på egne ben? Nå husker jeg ikke helt om du sa noe om hvor lenge siden det er hun flyttet ut, men det kan vel sikkert ta tid for henne å "finne seg selv", og skape seg et selvstendig liv...

Bare tenk på hvor usikker hun må være!

Jeg tror nok det beste må være å gi henne tid. Ikke gi henne opp, det er nå hun har behov for at du er den sterke. Fortsett med å invitere henne, og ta henne med på ting, jeg tror ikke du vil angre...

Lykke til!

[Zirine]

Jeg har prøvd å snakke med henne utallige ganger, men det er som å snakke med veggen.

Helt lukket isfront.

Kanksje jeg skal trekke meg litt tilbake for å se om hun "savner" meg. Og at isen kanskje kan tine litt.

Merkelige greier det der. Man kan jo spekulere i mulige årsaker til at hun oppfører seg som hun gjør, men jeg vet ikke.

Først så tenkte jeg at dama virkelig nøt det å endelig komme for seg selv, styre livet sitt, å endelig gjøre som det passet henne uten innblanding fra andre, men det passer jo ikke inn at man støter bort sine beste venner av den grunn. Gode opplevelser deler man gjerne med sine venner.

Dernest tenker jeg at det er noe med deg. Du maser, du kritiserer, du ønsker å styre henne osv, og hun tar avstand fra deg pga noe du gjør. Men det blir jo bare spekulering, ikke sant? Vi kan jo umulig vite hva som er årsaken. Vi kjenner verken deg eller henne.

Men hadde jeg vært deg, så hadde jeg tatt en kikk på meg selv utenfra - fra din venninnes ståsted.

[Gjest P@p@s]

Noe som slår meg er dette med at psykiske problemer kan debutere i slike livskrise-situasjoner (har jeg lest).

Flytte hjemmefra er en stor krise for alle. Hennes problem er jo da i tillegg at akkurat denne krisen burde hun hatt for 10 år siden.

Kan du ikke snakke med andre som kjenner henne? Har hun merkelig oppførsel også overfor dem, eller er det bare overfor deg?

Noen bruker jo faktisk avvisning som måte å kvitte seg med venner de ikke ønsker å være sammen med lenger. Det er ikke mange som greier å si til en venn/venninne at beklager, jeg trives ikke sammen med deg mer. Da er det lettere å ta avvisnings-måten.

Du må på en måte bare drive litt research for å finne ut av dette. Og mas for all del ikke på henne. Om dette er noe midlertidig, kan det da bli permanent pga maset ditt.