USA

[Worriesome Plenty 2]

De er noe for seg selv over dammen. Militant politi, konspirasjonsfreaker som tror Trump er valgt av gud og at demokratene er øgler som driver med satantilbedelse og overgrep.

 

Samtidig er de ett av få vestlige land der religion fortsatt er en stor del av hverdagen.

 

Liberralismen står sp sterkt at de heller vil ha dyre helseforsikringer heller enn skattefinansiert, da gud forby at en syk latsabb ville fått gratis behandling.

Vi har ikke noen parti i Norge som ligner på det republikanske partiet. Og Biden ville i Norge blitt sett på som en svært blå politiker.

Fattigdommen har økt og dopet flyter.

Husker jeg var fascinert av Amerika i oppveksten. Nå ville det vært ett mareritt for meg som ikke har arbeidsevne. Og for ganske mange som har det også.

Skjønner godt at autoritære skikkelser som Trump kan appellere. De ønsker nok noen som vil røske opp litt, for det har lenge gått dårlig.  Men trump er vel en liberalist.
 

Jeg hadde ikke stemt på en skikkelse som Trump, men har forståelse for at andre har det som en mulighet.

Liberalisme og turbokapitalismen er noe som er verdt å rykke opp med roten da. Derfor skal jeg ikke stemme FrP, da de har tatt inn i varmen forkjempere for den drepende ideologien. 

[Kashmir]

Syns det er fascinerende at religion tar så mye plass der. Og jeg hører at de ser på Norge som et bortimot kommunistisk land, så det er store forskjeller på mange måter. I dag tidlig hørte jeg også en psykolog som sa at opp mot 5% av amerikanere har narsissistisk pf, og da ble Trump nevnt, og at en av de vanligste personlighetsforstyrrelsene i Norge er Unnvikende pf, mens den er lite utbredt i USA, med unntak fra stater som North Dakota, South Dakota og Minnesota som er stater med flest med norsk bakgrunn. Der hadde flere Unnvikende pf.

Det kan jo være vesentlige forskjeller fra stat til stat på enkelte områder, men det er ingen stat jeg syns det ser særlig fristende ut å bosette meg i jeg hellr. 

[ISW]

I følge Hans Olav Lahlum (som har rimelig god greie på dette), ville Biden i Norge vært i sentrum-høyre, litt ala partiet Venstre. Han ville ikke vært en svært blå politiker. 

[Vhanja]

USA er for meg nesten mer et u-land enn et i-land.

Dvs, USA er et helt fantastisk land for de som er rike. Da er det et av de beste landene å bo i. Men for fattige, eller bare "normale" mennesker fra middelklassen, så er USA ofte et u-land. Uten sikkerhetsnettet med en velferdsstat så er veien kort fra enebolig og full jobb til hjemløs og fattig.

Det er også mye religiøs fanatisme i USA, jeg får frysninger når jeg ser små barn "pledge alliegiance to the flag" hver morgen på skolen. Får litt Nord-Korea vibes. Det ser man også med den fanatiske patriotismen mange av dem viser.

USA var superkul da jeg var barn og tenåring. Nå i voksen alder ser jeg mer og mer problemer med landet.

[Drømmeautomat]

Politisk har (sosialdemokratisk) omfordeling alltid blitt mistenkeliggjort i USA. Folk har blitt solgt myten om at du kan gå "from rags to riches". Det kan du selvsagt, men det betinger at mange andre får enda mindre. Det er denne siste majoriteten man ikke syns det er så farlig med, og som hver enkelt nekter å innse at de selv tilhører og kommer til å tilhøre også i framtida.

Bernie Sanders representerte reell omfordeling uten for mye identitetspolitikk. Hadde han kommet til makten tror jeg vi kunne sett reell endring ang. økonomisk omfordeling.

Det er også fortsatt en god del positivt å si om USA. Jeg har sans for troen på og respekten for individet som en viktig ideologi. Det samme med en grunnleggende kritisk holding til myndighetene, der har vi i Norge noe å lære. I Norge har vi også en tendens til å tenke at hvis ikke staten allerede har tatt seg av det kan det umulig være så farlig med det. Amerikanerne er flinkere til å selvstendig identifisere problemer og gjøre noe med dem, gjennom donasjoner og frivillig arbeid. USA er også fortsatt et uhyre innovativt land, nesten alt av nye teknologier som kan forbedre livene våre kommer derfra.  

[XbellaX]

Drømmeautomat skrev (11 minutter siden):

Politisk har (sosialdemokratisk) omfordeling alltid blitt mistenkeliggjort i USA. Folk har blitt solgt myten om at du kan gå "from rags to riches". Det kan du selvsagt, men det betinger at mange andre får enda mindre. Det er denne siste majoriteten man ikke syns det er så farlig med, og som hver enkelt nekter å innse at de selv tilhører og kommer til å tilhøre også i framtida.

Bernie Sanders representerte reell omfordeling uten for mye identitetspolitikk. Hadde han kommet til makten tror jeg vi kunne sett reell endring ang. økonomisk omfordeling.

Det er også fortsatt en god del positivt å si om USA. Jeg har sans for troen på og respekten for individet som en viktig ideologi. Det samme med en grunnleggende kritisk holding til myndighetene, der har vi i Norge noe å lære. I Norge har vi også en tendens til å tenke at hvis ikke staten allerede har tatt seg av det kan det umulig være så farlig med det. Amerikanerne er flinkere til å selvstendig identifisere problemer og gjøre noe med dem, gjennom donasjoner og frivillig arbeid. USA er også fortsatt et uhyre innovativt land, nesten alt av nye teknologier som kan forbedre livene våre kommer derfra.  

Enig. Men tror du ikke Bernie Sanders som president var en god del år for tidlig ute for det amerikanske tankesettet?

[Sokk]

Jeg klarer ikke gå ordentlig i dybden på argumentene og poengene deres, men jeg er enig i alt sammen, tror jeg.

Jeg er også sjokkert over USA. Historisk var det jo et sted man kunne gå fra rags to riches fordi det ikke var en etablert forskjell mellom adel og fattigfolk (her i Europa har det vært enorme forskjeller).

Det er forferdelig å være fattig i USA. Det er forferdelig å være syk. Jeg husker fra et par korte besøk i landet at jeg ble slått av hvor mye fattigdom, elendighet og psykisk sykdom som var fremtredende i bybildet.

Men det er ganske dårlig å være rik også. Om du er nokså rik må du betale en formue for velferdstjenester som f.eks barnehage. En av grunnene til at vi har stor oppslutning om velferdssystemet i Norge er nok fordi de «rike» også får nyte godt av godene, som billig barnehage, skole, helsetjenester etc.

Jeg har også ting jeg liker ved USA. Jeg har veldig ofte følt meg kvelt av norske normer. Vi er et såpass lite land at jeg føler handlingsrommet og valgmulighetene for hvordan du vil leve livet ditt er ganske små. Det er en slags A4-mal du må følge for å være sosialt akseptert. 

I USA er det et mye større mangfold av alt. Det betyr at det finnes grupper med helt crazy meninger og livsstil, men det gir også større valgmuligheter. Uansett hvordan du velger å leve livet ditt så vil du kunne finne likesinnede og bli akseptert og føle på en tilhørighet. 

Men det er skremmende hvor ustabilt og splittet landet er, når det også er en stormakt i verden. Hvis vi ser på noen stormakter under ett: USA, Russland, Kina, så ser det ganske mørkt ut for verdenssamfunnet. Jeg vokste opp på 90-tallet og etter krigen i Jugoslavia følte jeg at hele stemningen var at konseptet krig tilhørte fortiden. Det var vi ferdige med. Nesten som om hele historien lå bak oss. Nå er det ikke sånn. Historien utspiller seg fortsatt, det skjer «historiske» hendelser hele tiden og det kommer til å bli mer krig.