Kommer jeg til å ha spiseforstyrrelser resten av livet?

[enlitensjel]

Uten å skrive side opp og side ned om fortiden min, har jeg vært gjennom en del. Omsorgssvikt i barndommen, psykisk mishandling av far (de gangene han var tilstedeværende), flere seksuelle overgrep, alvorlig mobbing grunnet overvekt på ungdomsskolen, bli kastet ut hjemmefra og flyttet på institusjon, og et par halvhjertede suicidforsøk. Utviklet derfor bulimi som 16-åring, og sliter helt forferdelig enda, i en alder av 25. Jeg har fibromyalgi, endometriose og adenomyose oppå det hele, og sliter veldig med fatigue. Dette tærer veldig på psyken, da ikke klarer å lytte til kroppen og akseptere at jeg er sliten. Opplever en slags sorgprosess over livet jeg ønsker meg, men ikke klarer å leve.. Utad ser ting likevel ganske bra ut. Jeg kommer meg gjennom studiet, eller, jeg møter opp på det jeg må (som er ganske lite), gjør det bra på eksamener og har hatt jobb siden jeg var 18. Det skal sies at jeg går på AAP, har ca 35 sykemeldinger bak meg fra året jeg fylte 18, og nærmest kjører meg selv til besvimelse av å jobbe. (Ja, jeg har sagt opp).

Men, over til problemet. DPS har egentlig gitt meg litt opp, selvom jeg aldri har fått noen form for tilbud om individuell traumebehandling. Jeg ble overtalt til å prøve gruppe ettersom det var det eneste de kunne tilby, men ble avsluttet halvveis fordi jeg ikke klarte å åpne opp og dele - noe jeg sa ifra om på forhånd. Jeg sliter med tillit da jeg har blitt forlatt hele oppveksten min, samt at jeg har blitt utsatt for vold av nære omsorgspersoner som yngre. Den siste tiden har det vært mer anoreksi-tendenser, enn bulimi. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å bli frisk, men det er akkurat som at det har blitt kronisk. Jeg har kastet alt av vekter, slettet lifesum, og jeg prøver å ikke spise det samme hele tiden - og dette har jeg gjort over en lengre periode. "Alle" sier det blir bedre med tiden, men for min del blir det bare verre og verre. Jeg spiser åpenbart for lite, for jeg merker at klærne sitter løsere - men jeg får det fysisk ikke til. Tankene er nærmest uutholdelige, og jeg prøver så hardt jeg kan å krige tilbake, men jeg føler jeg taper kampen hver eneste dag.. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men håper det finnes noen der ute, som har noen motiverende historier/ord/refleksjoner/tips å komme med, for jeg mister totalt håpet... 

 

[AnonymBruker]

Du kan jo søke om psykisk helse i kommunen. Der får du en å snakke med som har kompetanse innen traumer. Disse er psykiatriske sykepleiere. Dette er gratis. 

Jeg forstår ikke helt det der med at folk tenker at det er enten dps eller ingenting. Det fins mange andre tilbud også. Og i og med at du studerer kan du også gå til psykolog på studiestedet ditt. 

Eventuelt så får du betale for privat psykolog. 1 gang i måneden f. Eks. 

Anonymkode: 94d11...f51

[AnonymBruker]

enlitensjel skrev (21 minutter siden):

Uten å skrive side opp og side ned om fortiden min, har jeg vært gjennom en del. Omsorgssvikt i barndommen, psykisk mishandling av far (de gangene han var tilstedeværende), flere seksuelle overgrep, alvorlig mobbing grunnet overvekt på ungdomsskolen, bli kastet ut hjemmefra og flyttet på institusjon, og et par halvhjertede suicidforsøk. Utviklet derfor bulimi som 16-åring, og sliter helt forferdelig enda, i en alder av 25. Jeg har fibromyalgi, endometriose og adenomyose oppå det hele, og sliter veldig med fatigue. Dette tærer veldig på psyken, da ikke klarer å lytte til kroppen og akseptere at jeg er sliten. Opplever en slags sorgprosess over livet jeg ønsker meg, men ikke klarer å leve.. Utad ser ting likevel ganske bra ut. Jeg kommer meg gjennom studiet, eller, jeg møter opp på det jeg må (som er ganske lite), gjør det bra på eksamener og har hatt jobb siden jeg var 18. Det skal sies at jeg går på AAP, har ca 35 sykemeldinger bak meg fra året jeg fylte 18, og nærmest kjører meg selv til besvimelse av å jobbe. (Ja, jeg har sagt opp).

Men, over til problemet. DPS har egentlig gitt meg litt opp, selvom jeg aldri har fått noen form for tilbud om individuell traumebehandling. Jeg ble overtalt til å prøve gruppe ettersom det var det eneste de kunne tilby, men ble avsluttet halvveis fordi jeg ikke klarte å åpne opp og dele - noe jeg sa ifra om på forhånd. Jeg sliter med tillit da jeg har blitt forlatt hele oppveksten min, samt at jeg har blitt utsatt for vold av nære omsorgspersoner som yngre. Den siste tiden har det vært mer anoreksi-tendenser, enn bulimi. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å bli frisk, men det er akkurat som at det har blitt kronisk. Jeg har kastet alt av vekter, slettet lifesum, og jeg prøver å ikke spise det samme hele tiden - og dette har jeg gjort over en lengre periode. "Alle" sier det blir bedre med tiden, men for min del blir det bare verre og verre. Jeg spiser åpenbart for lite, for jeg merker at klærne sitter løsere - men jeg får det fysisk ikke til. Tankene er nærmest uutholdelige, og jeg prøver så hardt jeg kan å krige tilbake, men jeg føler jeg taper kampen hver eneste dag.. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men håper det finnes noen der ute, som har noen motiverende historier/ord/refleksjoner/tips å komme med, for jeg mister totalt håpet... 

 

Er du helt avsluttet av dps nå? 

Anonymkode: 94d11...f51

[enlitensjel]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg forstår ikke helt det der med at folk tenker at det er enten dps eller ingenting. Det fins mange andre tilbud også. Og i og med at du studerer kan du også gå til psykolog på studiestedet ditt. 

Eventuelt så får du betale for privat psykolog. 1 gang i måneden f. Eks. 

Anonymkode: 94d11...f51

Det har jeg gjort. Fikk først avslag fra DPS, hvor de ba meg prøve lavterskel først. Fikk innvilget 6 samtaler i kommunen, og det var det. Spurte om forlengelse, det fikk jeg ikke.

[enlitensjel]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er du helt avsluttet av dps nå? 

Anonymkode: 94d11...f51

Ja..

[AnonymBruker]

Hvorfor kunne du ikke få tilbud om indivduelle samtaler ift traumebehandling hos DPS?

Anonymkode: 16df0...750

[enlitensjel]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor kunne du ikke få tilbud om indivduelle samtaler ift traumebehandling hos DPS?

Anonymkode: 16df0...750

Fordi de mener det er et tilbud jeg ikke kommer til å ha godt utbytte av, kun gruppe.

[AnonymBruker]

enlitensjel skrev (2 minutter siden):

Fordi de mener det er et tilbud jeg ikke kommer til å ha godt utbytte av, kun gruppe.

Hva er begrunnelsen for det?

Anonymkode: 6f827...07c

[AnonymBruker]

enlitensjel skrev (6 minutter siden):

Fordi de mener det er et tilbud jeg ikke kommer til å ha godt utbytte av, kun gruppe.

Jeg lurer også på hva begrunnelsen du fikk for at de mente du ikke kom til å ha godt utbytte av det? Og har du fått forsøkt å få behandlet traumene i individuell terapi før? Eventuelt hvordan gikk det og hvor lenge siden var det?

Anonymkode: 16df0...750

[enlitensjel]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hva er begrunnelsen for det?

Anonymkode: 6f827...07c

Jeg har vært lenge i systemet, dessverre. Men har ikke fått noen spesifikk, målrettet behandling tidligere. Det har vært mest brannslukking frem til jeg flyttet ut fra institusjon og fikk livet litt mer på stell. Jeg fikk behandling for anoreksi i 3 måneder på DPS for et par år siden, viste god progresjon - men så sluttet behandleren min og jeg fikk tilbakefall.. De har indirekte sagt at jeg er behandlingsresistent, så har aldri fått tilbud om individuell terapi i forbindelse med traumer... 

[AnonymBruker]

enlitensjel skrev (18 minutter siden):

Jeg har vært lenge i systemet, dessverre. Men har ikke fått noen spesifikk, målrettet behandling tidligere. Det har vært mest brannslukking frem til jeg flyttet ut fra institusjon og fikk livet litt mer på stell. Jeg fikk behandling for anoreksi i 3 måneder på DPS for et par år siden, viste god progresjon - men så sluttet behandleren min og jeg fikk tilbakefall.. De har indirekte sagt at jeg er behandlingsresistent, så har aldri fått tilbud om individuell terapi i forbindelse med traumer... 

Du har vel snakket om traumene dine iløpet av alle disse årene du har gått til dps? Hvis det er slik at du ikke tok det opp selv må du nesten ta på din egen kappe. De er ikke tankelesere. Du har åpenbart fått din del av behandling. 

At kommunen avsluttet deg etter kun 6 timer høres rart ut da det er mange som går dit livet ut. Men det kommer selvsagt ann på problemene. 

Anonymkode: 94d11...f51

[Trinity80]

Du har vært lenge i systemet, vært i behandling på DPS og fått behandling i kommunen i tillegg. Da synes jeg ikke man kan si at man er gitt opp. Du har fått mye behandling som har gitt lite nytte, det er noe annet. 

[AnonymBruker]

Du må nok ville bli frisk selv. 🙂

Anonymkode: 0fc54...d0e

[Eva Sofie]

enlitensjel skrev (4 timer siden):

Jeg har vært lenge i systemet, dessverre. Men har ikke fått noen spesifikk, målrettet behandling tidligere. Det har vært mest brannslukking frem til jeg flyttet ut fra institusjon og fikk livet litt mer på stell. 

Ja, og det å skulle gå i en utfordrende terapi når hverdagen er ny, når en i utgangspunktet har nok med å stable en ustabil situasjon på beina, bør ikke diskvalifisere for videre behandling med bortforklaring om at du nå er "behandlingsresistent". Jeg kan forstå at du ikke klarte å benytte deg av terapien i den tiden hvor mye rundt deg var ustabilt og alt rundt deg handlet om å slukke branner - den terapien ble istedenfor benyttet til å overleve fra uke til uke. Du er ikke ansvarlig for at starten av livet ditt har vært vanskelig. 

enlitensjel skrev (4 timer siden):

Jeg fikk behandling for anoreksi i 3 måneder på DPS for et par år siden, viste god progresjon - men så sluttet behandleren min og jeg fikk tilbakefall.. De har indirekte sagt at jeg er behandlingsresistent, så har aldri fått tilbud om individuell terapi i forbindelse med traumer... 

Det er ikke uvanlig i dag at det tar flere år før man klarer å åpne opp om f.eks vonde erfaringer for første gang. Pasienten trenger å opparbeide tillit til terapeuten før man klarer å åpne opp om det vondeste og såreste. Det er helt logisk med dagens kunnskap om relasjonstraumer. Derfor, å tro at en skal kunne behandle omfattende traumer helt ferdig på 7-8 måneder eller kortere, er som å tro at jorda er flat...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Ja, og det å skulle gå i en utfordrende terapi når hverdagen er ny, når en i utgangspunktet har nok med å stable en ustabil situasjon på beina, bør ikke diskvalifisere for videre behandling med bortforklaring om at du nå er "behandlingsresistent". Jeg kan forstå at du ikke klarte å benytte deg av terapien i den tiden hvor mye rundt deg var ustabilt og alt rundt deg handlet om å slukke branner - den terapien ble istedenfor benyttet til å overleve fra uke til uke. Du er ikke ansvarlig for at starten av livet ditt har vært vanskelig. 

Det er ikke uvanlig i dag at det tar flere år før man klarer å åpne opp om f.eks vonde erfaringer for første gang. Pasienten trenger å opparbeide tillit til terapeuten før man klarer å åpne opp om det vondeste og såreste. Det er helt logisk med dagens kunnskap om relasjonstraumer. Derfor, å tro at en skal kunne behandle omfattende traumer helt ferdig på 7-8 måneder eller kortere, er som å tro at jorda er flat...

Når man har vært på institusjon og fått behandling frem til man er 25 år så bør man ha fått noe nytte av det. Les HI om hvor mye hjelp vedkommende har fått. Da bruker man helsevesenet til noen andre med bedre nytte. Sånn er det i dag. Man kan ikke sitt på hendene og si at hjelpen ikke er nok og heller spørre seg om det er nyttig å fokusere på traumene konstant. Det ser nemlig ikke til å hjelpe. 

Anonymkode: 99a9d...48e

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Når man har vært på institusjon og fått behandling frem til man er 25 år så bør man ha fått noe nytte av det.

Ikke nødvendigvis, da er jo den oppkonstruerte institusjonsvirkeligheten det eneste man kjenner til.