Du som er/har vært deprimert

[AnonymBruker]

Hvordan endret følelsene til barna dine i denne perioden? Ble du avstumpet og barna betydde ikke like mye lengre? 

Anonymkode: c8f5f...27b

[stjernestøv]

Barna har alltid betydd alt for meg men har følt meg utilstrekkelig. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (3 minutter siden):

Barna har alltid betydd alt for meg men har følt meg utilstrekkelig. 

Hadde du like mye overskudd til dem som vanlig? Ved innleggelser har jeg hatt nok med meg selv.

Anonymkode: c8f5f...27b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hadde du like mye overskudd til dem som vanlig? Ved innleggelser har jeg hatt nok med meg selv.

Anonymkode: c8f5f...27b

Nei til tider var det andre som tok seg av dem, snakket med dem på telefonen da jeg var innlagt. Klarte ikke levere på skolen eller barnehage en gang, måtte få noen til å gjøre det hvis mannen var på jobb. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (2 minutter siden):

Nei til tider var det andre som tok seg av dem, snakket med dem på telefonen da jeg var innlagt. Klarte ikke levere på skolen eller barnehage en gang, måtte få noen til å gjøre det hvis mannen var på jobb. 

Jeg skjønner det. Er det vondt for deg nå i etterkant (?)?

Anonymkode: c8f5f...27b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg skjønner det. Er det vondt for deg nå i etterkant (?)?

Anonymkode: c8f5f...27b

Det var vel mest vondt der og da når det var så mye jeg ikke klarte, ungene har forståelse for det nå som de er voksne. Det var verre når de var barn for de ville jo være med meg og at jeg skulle være med, klarte ikke. Det var sårt for både dem og meg. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (10 minutter siden):

Det var vel mest vondt der og da når det var så mye jeg ikke klarte, ungene har forståelse for det nå som de er voksne. Det var verre når de var barn for de ville jo være med meg og at jeg skulle være med, klarte ikke. Det var sårt for både dem og meg. 

Var det over flere år? 2 år her.

Anonymkode: c8f5f...27b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Var det over flere år? 2 år her.

Anonymkode: c8f5f...27b

Det var under hele oppveksten deres men jeg var ikke like dårlig hele tiden og jeg klarte masse i bedre perioder, men har til tider vært utilstrekkelig og ikke tilgjengelig. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (13 minutter siden):

Det var under hele oppveksten deres men jeg var ikke like dårlig hele tiden og jeg klarte masse i bedre perioder, men har til tider vært utilstrekkelig og ikke tilgjengelig. 

Hjalp det ikke med medisiner?

Anonymkode: c8f5f...27b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hjalp det ikke med medisiner?

Anonymkode: c8f5f...27b

Jo men det var ikke alltid jeg tok det. 

[Sokk]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvordan endret følelsene til barna dine i denne perioden? Ble du avstumpet og barna betydde ikke like mye lengre? 

Anonymkode: c8f5f...27b

Vet ikke om du fortsatt er ute etter nye svar, men dette er i hvert fall min erfaring:

Jeg elsker dem alltid like mye. Men noen ganger har det vært mer en tanke enn noe jeg kunne føle i kroppen. Sånn at når jeg er med dem trigget det ikke glede, men bare irritasjon og utmattelse. Men jeg vet jo fortsatt at jeg elsker dem. 

Jeg har hatt mange tanker om at jeg er en dårlig mor, følt meg utilstrekkelig, vurdert om barna har det bedre uten meg (og da først og fremst tenkt på omsorgsovertakelse fremfor selvmord).

Jeg har også opplevd at det var nesten uutholdelig å være med barna (på det verste), og at barna opplevdes mer som en belastning enn en glede. Hadde én innleggelse og da opplevde jeg det som en negativt for meg når barna kom på besøk, det gjorde meg veldig opprørt etterpå, men jeg visste jo at det var viktig for dem.

Jobber nå aktivt for å føle glede for og med barna, dvs gjøre aktiviteter med dem som jeg faktisk liker selv (har fått råd om dette fra profesjonelle). Jeg har også kjøpt kjempesøte matchende klær til dem, for det er sånt som jeg liker. Og heldigvis har de mange øyeblikk der de virkelig er dødssøte (og ikke bare rampete og misfornøyde) og det hjelper også på å trigge de varme følelsene mine.

Det er klart at barna har merket mine utfordringer, som energiløshet, irritabilitet, at jeg har vært mer flat følelsesmessig, at jeg er treg, tar lite initiativ og bruker lang tid på å svare dem. Men jeg vurderer det fortsatt slik at de har det bedre med meg med alle mine feil og mangler enn om de skulle mistet meg på den ene eller andre måten. Jeg er fortsatt viktig for dem.

Alt blir plutselig veldig komplisert når man har barn. Håper du finner ut av ting for egen del. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (35 minutter siden):

Vet ikke om du fortsatt er ute etter nye svar, men dette er i hvert fall min erfaring:

Jeg elsker dem alltid like mye. Men noen ganger har det vært mer en tanke enn noe jeg kunne føle i kroppen. Sånn at når jeg er med dem trigget det ikke glede, men bare irritasjon og utmattelse. Men jeg vet jo fortsatt at jeg elsker dem. 

Jeg har hatt mange tanker om at jeg er en dårlig mor, følt meg utilstrekkelig, vurdert om barna har det bedre uten meg (og da først og fremst tenkt på omsorgsovertakelse fremfor selvmord).

Jeg har også opplevd at det var nesten uutholdelig å være med barna (på det verste), og at barna opplevdes mer som en belastning enn en glede. Hadde én innleggelse og da opplevde jeg det som en negativt for meg når barna kom på besøk, det gjorde meg veldig opprørt etterpå, men jeg visste jo at det var viktig for dem.

Jobber nå aktivt for å føle glede for og med barna, dvs gjøre aktiviteter med dem som jeg faktisk liker selv (har fått råd om dette fra profesjonelle). Jeg har også kjøpt kjempesøte matchende klær til dem, for det er sånt som jeg liker. Og heldigvis har de mange øyeblikk der de virkelig er dødssøte (og ikke bare rampete og misfornøyde) og det hjelper også på å trigge de varme følelsene mine.

Det er klart at barna har merket mine utfordringer, som energiløshet, irritabilitet, at jeg har vært mer flat følelsesmessig, at jeg er treg, tar lite initiativ og bruker lang tid på å svare dem. Men jeg vurderer det fortsatt slik at de har det bedre med meg med alle mine feil og mangler enn om de skulle mistet meg på den ene eller andre måten. Jeg er fortsatt viktig for dem.

Alt blir plutselig veldig komplisert når man har barn. Håper du finner ut av ting for egen del. 

Takk for svaret ditt. Jeg har også visst/vet at jeg elsker dem. Jeg har bare ikke kunnet føle det. Mine er store tenåringer nå. Depresjonen min er fortsatt i full blomst så det er krevende å stå i.

Anonymkode: c8f5f...27b