Hvor lite søvn må man trenge for å ha bipolar 2-diagnose? Feil diagnose?

[Sokk]

Jeg har, som sikkert hele forumet vet, fått diagnosen bipolar 2. Jeg kan skjønne hvorfor psykiater mener at jeg har den, men jeg henger meg veldig opp i dette med at man «ikke trenger søvn.»

Jeg skjønner at det er forskjell på hypomani og mani, men jeg lurer på om dette med søvn gjør at jeg aldri har opplevd hypomani.

Så vidt jeg forstår er dette med søvn avgjørende for å skille bipolar fra andre lignende diagnoser.

Jeg har hatt mange perioder hvor jeg har sovet mindre, særlig pga mye jobb til utover natten, men også insomni. Og jeg har fortsatt klart meg på jobb og klart andre ting i tillegg (trene masse, evt feste, åpenbart ikke begge to i samme periode). Men alle på jobben sov lite og alle de kan ikke ha en bipolar-diagnose.

MEN: og dette henger jeg meg litt opp i. Jeg har ALDRI opplevd at jeg ikke har blitt påvirket og litt rar og fysisk i ulage av søvnmangel. Hukommelsen er ikke perfekt, så jeg kan ikke si det med 100% sikkerhet. Men jeg er ganske sikker.

Jeg har aldri trodd at jeg ikke trenger søvn, at det har skjedd noe med meg som gjør at jeg ikke trenger søvn. Jeg har alltid visst at søvn er viktig. Jeg har aldri kunnet gå på 3-4 timer søvn i mange dager uten å bli ordentlig påvirket, selv om jeg har klart meg på 6 timer søvn over tid, f.eks jobbet til midnatt og så bli vekket kl 6 og gå og trene (hver dag). Men da er det helt klart ubehagelig når vekkerklokka ringer, så det er den sterke motivasjonen som gjør at det går. 

Hvor lite søvnbehov man må ha for at det skal være hypomani??? Også lurer jeg på hva dette med søvn handler om, om man skal tenke at man ikke trenger søvn, at man faktisk ikke skal trenge det, eller om man bare skal sove lite (og hvor lite?).

Folk med mani kan jo bli psykotiske av søvnmangel, så da er det jo tydelig at de egentlig har behov for søvn.

Hjelp! Hvis jeg ikke har diagnosen er det jo feil å ta stemningsstabiliserende og jeg trenger hjelp på andre måter i stedet. 

[ISW]

Mange med BP2 merker egentlig ingenting nevneverdig av hypomaniene, i følge Psykia. Men det varierer jo - noen har hypomanier som grenser opp mot manier. Kanskje du er beskyttet av medisinene mot dette? Det er heller ikke gitt at søvnmangel nødvendigvis utløser det, selv om det kan være sånn hos mange.

Behandlingen er vel uansett den samme, og du bør vel bruke stemningsstabiliserende om du også skulle hatt en tilbakevendende depressiv lidelse?

[aa-k-j]

Har bipolar 2 og kan selv gå ei stund med litt for lite søvn. Jeg kan få hypomani som resulterer i for lite søvn som igjen vedlikeholder hypomani. Er sjelden lite søvn alene har utløst hypomani hos meg. 

[Sokk]

Mine triggere for det som potensielt kan kalles hypomani i historikken min er vel hormonelle endringer, virusinfeksjon (norovirus sendte meg i skyene fascinerende nok), utenlandsreise, eksamen, å prestere på jobben, å være singel (kjæreste og barn virker veldig dempende på humøret), å ha et eller annet prosjekt som jeg er ekstremt motivert for, men usikker på om det er årsak eller virkning.

Men jeg tenker ikke først og fremst på søvnmangel som trigger, men redusert behov for søvn gjennom «episoden».

Søvnmangel løfter av og til humøret litt (blir hyper, latteren sitter løst), mens jeg noen ganger blir sliten og irritabel. 

Spørsmålet er hvor viktig redusert behov for søvn er for at man virkelig har en bipolar-diagnose. Teknisk sett er det ikke et nødvendig kriterium, men jeg forstår det slik at det er det som i realiteten virkelig skiller bipolar fra andre ting.

ISW skrev (44 minutter siden):

Kanskje du er beskyttet av medisinene mot dette?

Jeg tenker først og fremst på potensielle «episoder» før jeg begynte på medisiner. Har ikke hatt noen klare episoder etter jeg startet på Lamictal, men jeg opplever selv at det har vært et slags sammensurium av ustabilitet og ulike symptomer. Ikke noe alvorlig, men jeg kan ikke ha det sånn.

Jeg har hatt mye problemer med å våkne om morgenen og jeg har jo tidligere skrevet om nevrologiske symptomer. Samtidig fikk jeg akkurat en kredittkortregning på 40 000 kr, og jeg står uten inntekt om to uker, så det er jo ikke lurt, men det stresser meg ingenting. Derfor lurer jeg jo på om f. eks shopping ikke kan telle som et symptom på hypomani, siden det tydeligvis er noe jeg holder på med ellers også.

ISW skrev (48 minutter siden):

Behandlingen er vel uansett den samme, og du bør vel bruke stemningsstabiliserende om du også skulle hatt en tilbakevendende depressiv lidelse?

Kanskje.

Men hva om nedstemte perioder bare er et resultat av krevende hendelser i livet og underliggende uheldige personlighetstrekk?

Det er vanskelig eventuelt å akseptere å ha plager hver dag (enten pga bivirkninger eller fordi medisiner ikke virker på det egentlige problemet), for å unngå bare perioder med plager senere, som det ikke er sikkert ville oppstått uten medisiner. Jeg er ikke redd for f.eks suicidalitet, selv om jeg har hatt en del selvmords -tanker- i perioder, fordi jeg har barn som sperrer for det. 

[Marye]

Jeg har blitt helt ødelagt av søvnmangel ved mani

[ISW]

Sokk skrev (4 timer siden):

Mine triggere for det som potensielt kan kalles hypomani i historikken min er vel hormonelle endringer, virusinfeksjon (norovirus sendte meg i skyene fascinerende nok), utenlandsreise, eksamen, å prestere på jobben, å være singel (kjæreste og barn virker veldig dempende på humøret), å ha et eller annet prosjekt som jeg er ekstremt motivert for, men usikker på om det er årsak eller virkning.

Men jeg tenker ikke først og fremst på søvnmangel som trigger, men redusert behov for søvn gjennom «episoden».

Søvnmangel løfter av og til humøret litt (blir hyper, latteren sitter løst), mens jeg noen ganger blir sliten og irritabel. 

Spørsmålet er hvor viktig redusert behov for søvn er for at man virkelig har en bipolar-diagnose. Teknisk sett er det ikke et nødvendig kriterium, men jeg forstår det slik at det er det som i realiteten virkelig skiller bipolar fra andre ting.

Jeg tenker først og fremst på potensielle «episoder» før jeg begynte på medisiner. Har ikke hatt noen klare episoder etter jeg startet på Lamictal, men jeg opplever selv at det har vært et slags sammensurium av ustabilitet og ulike symptomer. Ikke noe alvorlig, men jeg kan ikke ha det sånn.

Jeg har hatt mye problemer med å våkne om morgenen og jeg har jo tidligere skrevet om nevrologiske symptomer. Samtidig fikk jeg akkurat en kredittkortregning på 40 000 kr, og jeg står uten inntekt om to uker, så det er jo ikke lurt, men det stresser meg ingenting. Derfor lurer jeg jo på om f. eks shopping ikke kan telle som et symptom på hypomani, siden det tydeligvis er noe jeg holder på med ellers også.

Kanskje.

Men hva om nedstemte perioder bare er et resultat av krevende hendelser i livet og underliggende uheldige personlighetstrekk?

Det er vanskelig eventuelt å akseptere å ha plager hver dag (enten pga bivirkninger eller fordi medisiner ikke virker på det egentlige problemet), for å unngå bare perioder med plager senere, som det ikke er sikkert ville oppstått uten medisiner. Jeg er ikke redd for f.eks suicidalitet, selv om jeg har hatt en del selvmords -tanker- i perioder, fordi jeg har barn som sperrer for det. 

Jeg synes ut fra det du skriver at du har helt klart symptomer på hypomanier. Ja, noe kan jo være situasjonsbetinget (både av opp- og nedturer) men som helt klart forsterkes av sykdom. Jeg er ingen ekspert, men jeg ser ingen holdepunkter for at diagnosen din skal være feil.

Lamictal har en god antidepressiv (men ikke så god antimanisk) effekt. Når man bruker lave doser antipsykotika, har disse også som regel en antidepressiv effekt. For å få effekt på hypomani/mani, kreves gjerne høyere doser. 

Det er fint at du ikke kommer til å ta livet ditt, men det er da virkelig ingen grunn til å ha det vondt likevel? En annen ting er jo hvis du har mye bivirkninger fra medisinene dine, da er det grunn til å ta kontakt med lege/spesialist og vurdere justeringer. Men det er veldig vanlig å tenke at "nå har jeg ikke noen plager mer, så nå er sykdommen over" - slutte med medisiner og bli ekstremt dårlig. Jeg tror de fleste har litt ambivalens til medisiner. Man tenker liksom ikke over at medisinene i alle fall sterkt bidrar til å stabilisere seg.

Du nevner at depresjonene dine kan være reaktive. Jeg tror ikke depresjoner normalt kommer som følge av slikt, hvis man ikke allerede er predisponert for depresjoner, f.eks. via en bipolar lidelse. Det er heller ikke vanlig å svinge så mye oppover pga. tingene du nevner, med mindre det foreligger en predisponering for det. Livshendelser kan f.eks. gi sorg - men gir utrolig sjeldent hos normalbefolkningen en klinisk depresjon (f.eks. med selvmordstanker). Jeg tror derimot at de fleste som får det slik, har andre underliggende tilstander som ikke er diagnosert enda.

[nachnoo]

Søvnmangel kan utløse en ny episode, og nedsatt søvnbehov kan være et symptom på hypomani. 

Men det er ikke ut fra søvnlengden/mengden en stiller diagnosen. Det er faktisk ingen krav til at søvnen skal være forstyrret for å få denne diagnosen.

[Sokk]

Takk for svar alle sammen. Jeg bruker altfor mye tid på å lure på dette. Jeg vet ikke hva som eventuelt skulle gjort meg trygg på at denne (eller en annen) diagnose er riktig.

ISW skrev (4 timer siden):

Lamictal har en god antidepressiv (men ikke så god antimanisk) effekt. Når man bruker lave doser antipsykotika, har disse også som regel en antidepressiv effekt. For å få effekt på hypomani/mani, kreves gjerne høyere doser.

Jeg sliter veldig med å forstå livet jeg har levd og hvorfor jeg har gjort ulike ting. Det har vært innholdsrikt og variert, det har det. Men jeg vet ikke lenger om jeg kan stole på meg selv og egne beslutninger. Så jeg vet ikke om antidepressiv effekt er tilstrekkelig. Og da begynner det fort å ikke være så gøy lenger.

Jeg likte egentlig quetiapin veldig godt for humøret. Men den var/er for sederende og idet den slo inn opplevde jeg ganske kjipe bivirkninger (holdt på å besvime/boldtrykksfall?, tett nese, klarte ikke svelge selv om jeg prøvde, veldig ekkelt).

Så hva er drømmemedisinen: quetiapin minus antihistaminerge og antikolinerge bivirkninger. Finnes det?? 

nachnoo skrev (3 timer siden):

Men det er ikke ut fra søvnlengden/mengden en stiller diagnosen. Det er faktisk ingen krav til at søvnen skal være forstyrret for å få denne diagnosen.

Nei, men synes du at dette med søvn burde vært et krav? Eller tenker du det kan være riktig så lenge de andre kriteriene er oppfylt? 

[ISW]

Sokk skrev (4 minutter siden):

Jeg likte egentlig quetiapin veldig godt for humøret. Men den var/er for sederende og idet den slo inn opplevde jeg ganske kjipe bivirkninger (holdt på å besvime/boldtrykksfall?, tett nese, klarte ikke svelge selv om jeg prøvde, veldig ekkelt).

Utfordringen du har her er Quetiapin sin blodåreutvidende effekt (alfablokker). Vil du unngå den og fortsatt ha noe antidepressiv effekt og ikke antihistamineffekt er kanskje Fluanxol et alternativ? 

[Sokk]

ISW skrev (6 minutter siden):

Utfordringen du har her er Quetiapin sin blodåreutvidende effekt (alfablokker). Vil du unngå den og fortsatt ha noe antidepressiv effekt og ikke antihistamineffekt er kanskje Fluanxol et alternativ? 

Kan tåle litt alfablokker (det som gir blodtrykksfall?) men foretrekker at det ikke kommer med et smell som med quetiapin.

[ISW]

Sokk skrev (6 minutter siden):

Kan tåle litt alfablokker (det som gir blodtrykksfall?) men foretrekker at det ikke kommer med et smell som med quetiapin.

Det er den som gir tett nese og blodtrykksfall. 

Fluanxol har lite sederende effekt.

[Sokk]

ISW skrev (1 minutt siden):

Det er den som gir tett nese og blodtrykksfall. 

Fluanxol har lite sederende effekt.

Skal lese meg litt opp. 

[nachnoo]

Sokk skrev (49 minutter siden):

Nei, men synes du at dette med søvn burde vært et krav? Eller tenker du det kan være riktig så lenge de andre kriteriene er oppfylt? 

Jeg synes totalvurderingen skal være avgjørende - som nå.

[frosken]

Sokk skrev (10 timer siden):

Mine triggere for det som potensielt kan kalles hypomani i historikken min er vel hormonelle endringer, virusinfeksjon (norovirus sendte meg i skyene fascinerende nok), utenlandsreise, eksamen, å prestere på jobben, å være singel (kjæreste og barn virker veldig dempende på humøret), å ha et eller annet prosjekt som jeg er ekstremt motivert for, men usikker på om det er årsak eller virkning.

Men jeg tenker ikke først og fremst på søvnmangel som trigger, men redusert behov for søvn gjennom «episoden».

Søvnmangel løfter av og til humøret litt (blir hyper, latteren sitter løst), mens jeg noen ganger blir sliten og irritabel. 

Spørsmålet er hvor viktig redusert behov for søvn er for at man virkelig har en bipolar-diagnose. Teknisk sett er det ikke et nødvendig kriterium, men jeg forstår det slik at det er det som i realiteten virkelig skiller bipolar fra andre ting.

Jeg tenker først og fremst på potensielle «episoder» før jeg begynte på medisiner. Har ikke hatt noen klare episoder etter jeg startet på Lamictal, men jeg opplever selv at det har vært et slags sammensurium av ustabilitet og ulike symptomer. Ikke noe alvorlig, men jeg kan ikke ha det sånn.

Jeg har hatt mye problemer med å våkne om morgenen og jeg har jo tidligere skrevet om nevrologiske symptomer. Samtidig fikk jeg akkurat en kredittkortregning på 40 000 kr, og jeg står uten inntekt om to uker, så det er jo ikke lurt, men det stresser meg ingenting. Derfor lurer jeg jo på om f. eks shopping ikke kan telle som et symptom på hypomani, siden det tydeligvis er noe jeg holder på med ellers også.

Kanskje.

Men hva om nedstemte perioder bare er et resultat av krevende hendelser i livet og underliggende uheldige personlighetstrekk?

Det er vanskelig eventuelt å akseptere å ha plager hver dag (enten pga bivirkninger eller fordi medisiner ikke virker på det egentlige problemet), for å unngå bare perioder med plager senere, som det ikke er sikkert ville oppstått uten medisiner. Jeg er ikke redd for f.eks suicidalitet, selv om jeg har hatt en del selvmords -tanker- i perioder, fordi jeg har barn som sperrer for det. 

Helt uavhengig av om du har bipolar lidelse ikke, så har du jo personlighetstrekk av ulik karakter - som vi alle har. Som du selv sier; dersom du har en tendens til å shoppe mye - og ikke bekymre deg for økonomi - mesteparten av året, så har vel det primært med personlighet å gjøre. 

 

[Sokk]

frosken skrev (7 timer siden):

Helt uavhengig av om du har bipolar lidelse ikke, så har du jo personlighetstrekk av ulik karakter - som vi alle har. Som du selv sier; dersom du har en tendens til å shoppe mye - og ikke bekymre deg for økonomi - mesteparten av året, så har vel det primært med personlighet å gjøre. 

 

Ja, denne og en del andre ting er sånn at jeg lurer på om det skjer så ofte at det bare er sånn jeg «er». Bl.a. dette med å bli så ekstremt målrettet. 

Jeg har jevnt over hatt et romslig forbruk de siste årene, pga høy inntekt, og det er nok også utfordrende for meg å virkelig innse omstendighetene mine.

Men den følelsen av en slags rus / «high» av overdreven shopping har skjedd høsten 2010, våren 2015, 2 korte utenlandsturer i 2017, våren 2018, før og etter fødsel sept 2022, april/mai 2023, feb/mars i år og nå i juli.

Den i 2023 var både mens jeg var høyt oppe og i starten da ting begynte å rakne igjen. Det var ganske desperat «retail therapy» (kortvarig effekt!). Nå i sommer tror jeg det har vært en slags trøst/rus/søken etter belønning.

Men det er først nå det blir et problem fordi jeg ikke har god lønn lenger. Før kunne jeg greit dekke inn dette gjennom lønna, siden jeg ikke shoppet over evne jevnt over. 

[ISW]

Sokk skrev (6 timer siden):

Men det er først nå det blir et problem fordi jeg ikke har god lønn lenger.

Dette er et generelt problem, bipolar eller ikke. En person som f.eks. går fra godt lønnet arbeid til studier eller uføretrygd (og reduserer inntekten fra 1 mill til 300.000) vil nesten alltid slite langt mer enn en person som har tjent 300.000 i mange år.