Redsel for å ikke bli trodd?

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med å åpne seg om noe til psykologen også vær redd for å ikke bli trodd eller avfeid at det nok ikke er så alvorlig?

Anonymkode: 08e96...1af

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Noen som har erfaring med å åpne seg om noe til psykologen også vær redd for å ikke bli trodd eller avfeid at det nok ikke er så alvorlig?

Anonymkode: 08e96...1af

Ja. Opplevde at DPS mente søvnproblemene mine var min egen feil og at traumene ikke var så alvorlige. Ble jo tatt på alvor hos private da så fikk jo hjelp til slutt. Men de tar traumer og søvnproblemer mer på alvor nå enn da jeg gikk hos DPS har jeg forstått. Man vet jo ikke om man blir trodd før man prøver. 

[AnonymBruker]

aa-k-j skrev (9 minutter siden):

Ja. Opplevde at DPS mente søvnproblemene mine var min egen feil og at traumene ikke var så alvorlige. Ble jo tatt på alvor hos private da så fikk jo hjelp til slutt. Men de tar traumer og søvnproblemer mer på alvor nå enn da jeg gikk hos DPS har jeg forstått. Man vet jo ikke om man blir trodd før man prøver. 

Jeg er redd for å bli opplevd som sutrete. Det er gjerne noe ala det samme. Ikke opplevd det til nå, men redselen sitter i.

Anonymkode: f668c...687

[Sokk]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Noen som har erfaring med å åpne seg om noe til psykologen også vær redd for å ikke bli trodd eller avfeid at det nok ikke er så alvorlig?

Anonymkode: 08e96...1af

Ja. Jeg har hatt flere temaer jeg har kviet meg for å ta opp. Tok mot til meg noen ganger, men for meg ble reaksjonen til psykologen feil. Jeg følte meg ikke forstått, jeg følte det jeg fortalte ble bagatellisert og jeg skammet meg både for at jeg var plaget av det og for at jeg trodde det hadde betydning nok til å ta opp med psykologen.

Det tok 9 mnd før jeg tok mot til meg og ba om ny behandler (omstendighetene ga meg en åpning fordi hun ble sykmeldt).

Jeg følte fra første stund - og det vedvarte - at jeg ikke var på bølgelengde med psykologen og jeg følte meg også avvist og ikke forstått helt fra time nr 2, tror jeg. Så det var liksom mange ting som hintet om at det ville bli uheldig (for meg) respons på ting jeg tok opp.

Hvis du har god kjemi med og tillit til behandler så tror jeg du vil få en OK opplevelse med å ta det opp. Så jeg håper du klarer å ta mot til deg, selv om det er skummelt. 

[Alba]

Jeg er redd for at jeg dummer meg ut fordi føler alt det jeg sier blir rart. Også overanalyserer jeg alt etterpå.

[AnonymBruker]

aa-k-j skrev (28 minutter siden):

Ja. Opplevde at DPS mente søvnproblemene mine var min egen feil og at traumene ikke var så alvorlige. Ble jo tatt på alvor hos private da så fikk jo hjelp til slutt. Men de tar traumer og søvnproblemer mer på alvor nå enn da jeg gikk hos DPS har jeg forstått. Man vet jo ikke om man blir trodd før man prøver. 

Så utrolig leit å høre, men enda bra du fikk hjelp til slutt. Jeg sliter ikke med så alvorlige ting som traumer heldigvis. Jeg er vel mest redd for å ikke bli tatt på alvor fordi jeg føler at det som jeg snakker om er så ødeleggende for meg og jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg for å få hjelp hvis ikke DPS vil hjelpe. Har ikke råd til privat dessverre og kommunen mente jeg måtte ha hjelp av spesialist.

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg er redd for å bli opplevd som sutrete. Det er gjerne noe ala det samme. Ikke opplevd det til nå, men redselen sitter i.

Anonymkode: f668c...687

Hvorfor er du redd for å bli oppfattet som sutrete? 

Sokk skrev (11 minutter siden):

Ja. Jeg har hatt flere temaer jeg har kviet meg for å ta opp. Tok mot til meg noen ganger, men for meg ble reaksjonen til psykologen feil. Jeg følte meg ikke forstått, jeg følte det jeg fortalte ble bagatellisert og jeg skammet meg både for at jeg var plaget av det og for at jeg trodde det hadde betydning nok til å ta opp med psykologen.

Det tok 9 mnd før jeg tok mot til meg og ba om ny behandler (omstendighetene ga meg en åpning fordi hun ble sykmeldt).

Jeg følte fra første stund - og det vedvarte - at jeg ikke var på bølgelengde med psykologen og jeg følte meg også avvist og ikke forstått helt fra time nr 2, tror jeg. Så det var liksom mange ting som hintet om at det ville bli uheldig (for meg) respons på ting jeg tok opp.

Hvis du har god kjemi med og tillit til behandler så tror jeg du vil få en OK opplevelse med å ta det opp. Så jeg håper du klarer å ta mot til deg, selv om det er skummelt. 

Så leit at du hadde så dårlig erfaring. Jeg har akkurat begynt å åpne meg om dette som jeg er redd for å ikke bli trodd/tatt på alvor. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om kjemien mellom meg og behandler da siden har bare hatt 2 timer foreløpig. Men virker grei nok. Men får ganske klar tilbakemelding fra behandler på hva hen tenker da heldigvis. F.eks: "Jeg kan ikke si om du har diagnosen nå eller ikke for jeg kan uansett ikke gi deg diagnosen når du bruker x medisin" f.eks... Så jeg vil jo tro hen tar meg på alvor da? For hvis hen ikke tok det på alvor så ville hen vel bare sagt at: "Jeg tror IKKE du har diagnosen"..:Eller?

Alba skrev (1 minutt siden):

Jeg er redd for at jeg dummer meg ut fordi føler alt det jeg sier blir rart. Også overanalyserer jeg alt etterpå.

Det kan jeg også kjenne meg veldig igjen i. Både når jeg snakker med behandler men også venner og bekjente. Har du funnet noe som har hjulpet deg til å klare å overanalysere og overtenke mindre?

Anonymkode: 08e96...1af

[Glitter]

Det tok meg veldig mange år å fortelle det jeg slet med som viste seg å være psykotisk. De to eller tre første gangene jeg prøvde å fortelle, så bagatelliserte de det og skyldte på andre diagnoser. Så kom jeg endelig til en overlege (etter at borderline diagnose var tatt vekk) som skjønte at jeg ikke var helt på stasjon. Han skjønte at her var det behov for utredning så han henviste meg til psykoseposten for utredning. Skulle egentlig bare være seks ukers opphold. Men det ble rett over tre måneder. Fikk shizoaffektiv og prøver ennå å skjønne det. Men borderline diagnosen har stått mye i veien. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (Akkurat nå):

Det tok meg veldig mange år å fortelle det jeg slet med som viste seg å være psykotisk. De to eller tre første gangene jeg prøvde å fortelle, så bagatelliserte de det og skyldte på andre diagnoser. Så kom jeg endelig til en overlege (etter at borderline diagnose var tatt vekk) som skjønte at jeg ikke var helt på stasjon. Han skjønte at her var det behov for utredning så han henviste meg til psykoseposten for utredning. Skulle egentlig bare være seks ukers opphold. Men det ble rett over tre måneder. Fikk shizoaffektiv og prøver ennå å skjønne det. Men borderline diagnosen har stått mye i veien. 

Så kjipt at det tok så lang tid før de skjønte det da. Men nå når du snakker om det etter å ha fått schizoaffektiv diagnosen så blir du vel tatt på alvor?

Anonymkode: 08e96...1af

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så leit at du hadde så dårlig erfaring. Jeg har akkurat begynt å åpne meg om dette som jeg er redd for å ikke bli trodd/tatt på alvor. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om kjemien mellom meg og behandler da siden har bare hatt 2 timer foreløpig. Men virker grei nok. Men får ganske klar tilbakemelding fra behandler på hva hen tenker da heldigvis. F.eks: "Jeg kan ikke si om du har diagnosen nå eller ikke for jeg kan uansett ikke gi deg diagnosen når du bruker x medisin" f.eks... Så jeg vil jo tro hen tar meg på alvor da? For hvis hen ikke tok det på alvor så ville hen vel bare sagt at: "Jeg tror IKKE du har diagnosen"..:Eller?

Jeg er nok litt fordomsfull mot psykologer og har kanskje litt for stor tillit til leger.

Men jeg opplever at leger har et høyere nivå av profesjonalitet. Hvis de tenker at det du sier ikke er så fælt sammenlignet med forrige pasient som har opplevd vedvarende seksuelle overgrep fra en nær slektning (tenkt eksempel), så lar de ikke det prege hvordan de møter deg og din problemstilling. Selvsagt kan det finnes råtne epler der også.

Jeg oppfatter (dette er mine fordommer) at psykologer gir seg selv mye større frihet til å la egne tolkninger, teorier og overbevisninger styre hvordan de møter pasienten. F.eks at de er låst til én skole som de anvender uten omtanke eller hensyn til pasientens behov eller situasjon. Psykologer er i mye større grad motivert til yrket av sine egne psykiske problemer (fordom, ikke fakta) enn leger. Det kan komme inn og være forstyrrende for hvordan de reagerer på ulike ting. Jeg har f.eks fått voldsom respons på ting psykologen tilsynelatende kjente seg igjen i.

Det er selvsagt individuelle forskjeller. Men jeg gir din behandler noen tillitsproeng for å være lege (selv om vedkommende er LIS, om jeg husker riktig). Min mening er basert på bare et par erfaringer med leger/psykologer, så ta det med en klype salt. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så kjipt at det tok så lang tid før de skjønte det da. Men nå når du snakker om det etter å ha fått schizoaffektiv diagnosen så blir du vel tatt på alvor?

Anonymkode: 08e96...1af

Ja blir tatt på alvor nå. Venter på behandling hos psykoseteamet. Men er jo ferietider. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (3 minutter siden):

Jeg er nok litt fordomsfull mot psykologer og har kanskje litt for stor tillit til leger.

Men jeg opplever at leger har et høyere nivå av profesjonalitet. Hvis de tenker at det du sier ikke er så fælt sammenlignet med forrige pasient som har opplevd vedvarende seksuelle overgrep fra en nær slektning (tenkt eksempel), så lar de ikke det prege hvordan de møter deg og din problemstilling. Selvsagt kan det finnes råtne epler der også.

Jeg oppfatter (dette er mine fordommer) at psykologer gir seg selv mye større frihet til å la egne tolkninger, teorier og overbevisninger styre hvordan de møter pasienten. F.eks at de er låst til én skole som de anvender uten omtanke eller hensyn til pasientens behov eller situasjon. Psykologer er i mye større grad motivert til yrket av sine egne psykiske problemer (fordom, ikke fakta) enn leger. Det kan komme inn og være forstyrrende for hvordan de reagerer på ulike ting. Jeg har f.eks fått voldsom respons på ting psykologen tilsynelatende kjente seg igjen i.

Det er selvsagt individuelle forskjeller. Men jeg gir din behandler noen tillitsproeng for å være lege (selv om vedkommende er LIS, om jeg husker riktig). Min mening er basert på bare et par erfaringer med leger/psykologer, så ta det med en klype salt. 

Interessante tanker. Jeg har ikke tenkt over at det er så stor forskjell på psykiatere og psykologer egentlig.

Glitter skrev (1 minutt siden):

Ja blir tatt på alvor nå. Venter på behandling hos psykoseteamet. Men er jo ferietider. 

Godt å høre. Får håpe det ikke er lenge til din første time da. 

Anonymkode: 08e96...1af

[Sokk]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Interessante tanker. Jeg har ikke tenkt over at det er så stor forskjell på psykiatere og psykologer egentlig.

Psykiatere må lære «alt» for å bli spesialist. Psykologer kan velge én ting å spesialisere seg i og være blank på resten. Fordi de ikke kan noe om mange ting blir de også blinde for sin egen mangel på kompetanse. Det var tydelig en profesjonskamp mellom psykolog og psykiater i mitt tilfelle, hvor psykologen av uklar grunn begynte å fortelle hvordan psykologer har 6 års kunnskap før de begynner på spesialiseringen, mens leger starter spesialiseringen med null kunnskap. Ganske spesielt å ta opp og ikke helt riktig, mener jeg. Det var trolig drevet av hennes egen usikkerhet og mindreverdighetskomplekser fordi jeg spurte hvor hun var i løypa med tanke på å bli spesialist (hadde stilling som konstituert psykologspesialist).

Psykiatere har kunnskap om samspill mellom kropp og psyke. Psykologer kan ingenting om kroppen, de kan derfor ikke plukke opp evt uoppdagede organiske årsaker til psykiske symptomer.

Leger praktiserer evidensbasert medisin (mulig dette er uriktig bruk av begrepet og jeg mangler noen nyanser her, men uansett må de forholde seg til resultater fra forskning og de hever seg ikke over ikke diagnosemanualene fordi Freud hadde en annen teori). Psykologer driter i forskning og lar seg lede av forførende teorier (her finnes også hederlige unntak, selvsagt).

Men jeg antar at de fleste psykologer likevel klarer å møte pasienten på en god måte og forstå at et tema er viktig for pasienten, selv om psykologen selv føler at det er en bagatell.

Det er uansett vanskelig å få hjelp om man IKKE tar opp problemstillingen, så jeg håper du tør å ta risikoen ved å gjøre deg sårbar og fortelle hva du sliter med. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (19 minutter siden):

Psykiatere må lære «alt» for å bli spesialist. Psykologer kan velge én ting å spesialisere seg i og være blank på resten. Fordi de ikke kan noe om mange ting blir de også blinde for sin egen mangel på kompetanse. Det var tydelig en profesjonskamp mellom psykolog og psykiater i mitt tilfelle, hvor psykologen av uklar grunn begynte å fortelle hvordan psykologer har 6 års kunnskap før de begynner på spesialiseringen, mens leger starter spesialiseringen med null kunnskap. Ganske spesielt å ta opp og ikke helt riktig, mener jeg. Det var trolig drevet av hennes egen usikkerhet og mindreverdighetskomplekser fordi jeg spurte hvor hun var i løypa med tanke på å bli spesialist (hadde stilling som konstituert psykologspesialist).

Psykiatere har kunnskap om samspill mellom kropp og psyke. Psykologer kan ingenting om kroppen, de kan derfor ikke plukke opp evt uoppdagede organiske årsaker til psykiske symptomer.

Leger praktiserer evidensbasert medisin (mulig dette er uriktig bruk av begrepet og jeg mangler noen nyanser her, men uansett må de forholde seg til resultater fra forskning og de hever seg ikke over ikke diagnosemanualene fordi Freud hadde en annen teori). Psykologer driter i forskning og lar seg lede av forførende teorier (her finnes også hederlige unntak, selvsagt).

Men jeg antar at de fleste psykologer likevel klarer å møte pasienten på en god måte og forstå at et tema er viktig for pasienten, selv om psykologen selv føler at det er en bagatell.

Det er uansett vanskelig å få hjelp om man IKKE tar opp problemstillingen, så jeg håper du tør å ta risikoen ved å gjøre deg sårbar og fortelle hva du sliter med. 

Interessant. Takk for at du deler.

Anonymkode: 08e96...1af