vet ikke helt jeg..

[Unspoken]

Sliter mye med at når jeg har d litt tungt å trist, klarer jeg aldri å forestille meg at ting noen gang kommer til å bli bedre.

Tror at jeg aldri kan bli glad igjenn..

..og nå har jeg d ikke bra.

Legen lurte på om jeg ville prate med psyk.

og jeg tror jeg gjør d jeg...men hjelper d?

tar d lang tid og er d veldig dyrt?

hvorfor får kjærlighet meg til å føle meg jævligere enn vanlig?

please don`t let me be misunderstood

[vicca]

Liker sangen du refererer til, den er en av mine absolutte favoritter, føler meg hjemme i teksten. Jeg skjønner hva du mener med at kjærlighet gjør det verre. Kanskje har det noe med det å gjøre at i det øyeblikket vi lar noen komme nær oss, kanskje til og med elske oss, da har vi noen i livet som...jeg vet ikke, som vil gjøre alt de kan for ikke å miste oss. Skjønner du hva jeg mener? Og i samme øyeblikk har vi på en måte en slags plikt hengende over oss, ikke la oss synke så dypt, pga de andre som vil bli så lei seg hvis det skjer noe med oss. Som om vi skylder de andre å leve. Vet ikke om det er sånn du tenker, men sånn fungerer det hvertfall for meg.

Samtidig er det jo egentlig enda verre å være alene...

Jeg fikk det litt bedre ift kjæreste etc da jeg fortalt utdypende om mine problemer, at de er her, at de ikke blir borte og at jeg ikke styrer dette selv. Jeg fortalte om stemmer og syner og at jeg ikke lenger orker å late som i forhold til han. Jge orker ikke lenger å late som om alt er blitt bra, hvis jeg vil riste av gråt eller le høyt, da må jeg få lov til det!! Han ble litt sjokkert av det jeg fortalte, men han forlater meg ikke. Ikke fordi det er så synd på meg at han må bli, nei han blir fordi han vil. Fordi han ser meg, med angst og depresjon, oppturer og nedturer, og det er så utrolig godt at jeg slipper å være noen annen enn den jeg er...

Rotete innlegg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg i dag. Håper det går bedre med deg snart:-))

[Unspoken]

Liker sangen du refererer til, den er en av mine absolutte favoritter, føler meg hjemme i teksten. Jeg skjønner hva du mener med at kjærlighet gjør det verre. Kanskje har det noe med det å gjøre at i det øyeblikket vi lar noen komme nær oss, kanskje til og med elske oss, da har vi noen i livet som...jeg vet ikke, som vil gjøre alt de kan for ikke å miste oss. Skjønner du hva jeg mener? Og i samme øyeblikk har vi på en måte en slags plikt hengende over oss, ikke la oss synke så dypt, pga de andre som vil bli så lei seg hvis det skjer noe med oss. Som om vi skylder de andre å leve. Vet ikke om det er sånn du tenker, men sånn fungerer det hvertfall for meg.

Samtidig er det jo egentlig enda verre å være alene...

Jeg fikk det litt bedre ift kjæreste etc da jeg fortalt utdypende om mine problemer, at de er her, at de ikke blir borte og at jeg ikke styrer dette selv. Jeg fortalte om stemmer og syner og at jeg ikke lenger orker å late som i forhold til han. Jge orker ikke lenger å late som om alt er blitt bra, hvis jeg vil riste av gråt eller le høyt, da må jeg få lov til det!! Han ble litt sjokkert av det jeg fortalte, men han forlater meg ikke. Ikke fordi det er så synd på meg at han må bli, nei han blir fordi han vil. Fordi han ser meg, med angst og depresjon, oppturer og nedturer, og det er så utrolig godt at jeg slipper å være noen annen enn den jeg er...

Rotete innlegg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg i dag. Håper det går bedre med deg snart:-))

ble litt feilplassert dette.. skulle stått her, men ble istedet et nytt innlegg.

beklager

Godt å høre at noen forstår litt hvordan jeg har d...skal begynne å prate med psyk. har jeg funnet ut...for jeg har ikke så lyst til å tvile så mye på meg selv og være så mye trist. Ja jeg liker den sangen veldig godt:-) men..har hørt den av flere band, hvem er d som har orginalen?

har d litt bedre nå da, selv om jeg bør lære å tenke meg mer om før jeg sier noe..d er vel den eneste måten å lære på noen ganger..å feile, for da vet man kanskje å passe på mer i fremtiden ...jeg snakker med dame hver dag i tlf..er d egentlig for ofte?..vi bor 50mil unna hverandre men..

en ting til...jeg har veldig vannskelig for å prate om meg selv og f.eks dama til venner og familie..så ..hun synes d er litt dumt at jeg sier så lite..forteller aldri noe uten at noen spørr, d er d mange som har sakt til meg, at de liksom må dra orda ut av munnen min. Er d normalt eller..? vil så gjærne prate, men tørr liksom ikke.. ....

beyond the realms of death....