Alt vel

[Lillemamma]

Jeg tror bønnene våre har hjulpet - har oversendt alle hilsningene som kom etter jeg skrev en liten bønn til dere, til Vekt72. Hun ligger forstatt strak ut på tredie uken nå. Fikk nettopp melding på telefonen fra henne og den var positiv. Det er fremdeles veldig ømfintlig - så hun må holde seg helt i ro.

Det er tungt å måtte ligge stille så lenge - hun sier muskelaturen blir forferdelig dårlig - i tillegg må hun få blodpropp medisin. Dagene går fryktelig sakte for henne. Prøver å skrive lange mailer for å muntre henne opp.

Her er minnesiden hennes for lillegutt - tror mailadressen hennes står der et sted - så det er bare å skrive for de som føler for det.

http://home.powertech.no/monickof/lillegutt.htm

Desverre er vi blitt flere her inne - registrerer det. Og noen av historiene er så hjerteskjærende at det bringer egen sorg til dagen igjen - det er nesten sånn at man nesten ikke orker å lese.

Jeg synes det begynner å bli endel her som har mistet på termin og under/etter fødsel. Tanken slår meg - er de som med meg redd for statistikken sin. Jeg ble presset til å føde normalt - en gutt på 5 kilo, og det holdt på å gå galt. Vondt etter at jeg hadde bedt dem om å vurdere keisersnitt på et tidligere stadium under fødselen. Fikk liksom følelsen av at de mener vi er "late" som vil ha keisersnitt. Og at statistikken deres kom dårligere ut. Når man har mistet så er det uendelig viktig å få god oppfølging under det nye svangerskapet - dette må vi be om selv, skulle vært en selvfølge. I tillegg skulle det vært en selvfølge at vi fikk styre fødselen selv. Jeg er sur på meg sjøl at jeg ikke stod mere på - kroppen min er ødelagt fysisk og jeg jobber hver dag med å få trenet opp skadene jeg fikk. Men det er en smal sak i forhold til at jeg kunne mistet min etterlenktede sønn, Karl Amund. Vet ikke om jeg hadde orket å gå videre i livet om jeg hadde mistet to. En er en for mye.

Nå er det hverdagen som må takles - det er sikkert flere med meg som svinser runt disse nye små (5 mnd nå) og blir livende redd for den minste ting. Fikk nesten panikk da han fikk feber - var ikke forberedt på sånne reaksjoner. Er det fler som har det sånn?

Dette ble litt langt - men det måtte ut. Det er mye som vekkes til live igjen når man får et barn etter å ha mistet ett. Har mer på hjertet men det får jeg ta senere.

Varme klemmer til alle sammen og takk igjen for hilsningene til Vekt72

[laban]

Vekt72 - jeg synes jeg drar kjensel på det nicket. Kan det tenkes at hun hun vært på UFB-forum?

* Krysser fingre og tær uansett *

[barnløs mor]

Jeg ville bare kommentere det du skrev om at vi blir presset til å føde normalt.

Jeg fikk vite ca. en måned før termin at gutten min lå i seteleie. Jeg fikk valget om jeg ville gjennomføre en setefødsel eller om jeg ville ha keisersnitt. Legen som la det fram for meg sa positive og negative ting om begge deler, og jeg forstod at det kunne være mer fare for barnet hvis det ble setefødsel, så da var valget mitt klart. Jeg valgte keisersnitt. Da jeg fortalte jordmora jeg gikk til kontroll hos at jeg valgte keisersnitt, så jeg fort at hun ikke var enig med meg. Jeg fikk nesten en "skjennepreke" fordi jeg hadde valgt bort setefødsel. Jeg hadde nesten bare lyst å gå derifra. Når jeg fikk et valg, så var det mitt valg å ta, og hvilke meninger hun har kan hun holde for seg selv, iallefall i den situasjonen.

Jeg føler også at vi uansett skal gjennomføre en vanlig fødsel, og det er helt hjerteskjærende å høre om fødsler der det har gått galt under fødsel fordi det ble ventet for lenge før det ble tatt keisersnitt el.l. Jeg hadde valgt det samme i dag - keisersnitt - hvis barnet mitt lå i seteleie. Jeg blir virkelig sint når jeg leser eller hører om barn som blir skadet under fødsel pga at sykehuspersonalet absolutt skal gjennomføre en "normal" fødsel. Jeg vet ikke om vi skal presses til det. Det jordmora sa til meg, var at jordmødre og leger til slutt ikke kan håndtere setefødsler hvis vi alle velger det bort. Men jeg var ikke villig til å ta en sjanse med mitt barn fordi de skal holde seg oppdaterte.

For meg gikk det ille allikevel. Veene startet en uke før keisersnittet skulle taes, og da jeg kom til sykehuset for å føde, fant de ikke fosterlyd, så gutten var dødfødt, og jeg måtte gjennomføre en setefødsel. Dagen før hadde jeg vært til jordmor. Jeg hadde gått og vært bekymret noen dager, men da hun sa at der var fin fosterlyd slappet jeg av, MEN HUN TOK FEIL. Obduksjonsrapporten og alle legene sa at Eivind hadde vært død i flere dager. Har ikke fått annen forklaring enn at surstofftilførselen ble stoppet av en eller annen grunn. Han ble gravlagt den dagen keisersnittet skulle taes.

Det ble litt langt dette også, men måtte bare få det ut.

Skal krysse fingre for Vekt72, og håper det går bra med henne.

Klem og hilsen fra en barnløs mor