Ringe for hjelp eller ikke?

[AnonymBruker]

På torsdag kveld så opplevde jeg å miste virkelighetsoppfatningen og ting føles rart og uvirkelig, tenker det kanskje var depersonaliseing/derealisering eventuelt noe relatert til bipolar og/eller psykose eller stress? Ikke så lett å si selv, men hun sykepleieren fra teamet jeg snakket med på telefon tenkte noe relatert til psykose så vidt jeg forsto...

Jeg har nettopp begynt å følges opp av ett team som jeg egentlig ikke kjenner så godt men jeg ringte de fredag morgen og forklarte og da sa hun jeg snakket med at de hadde folk på vakt i helgen så jeg kunne ringe hvis jeg trengte det, de er åpent til kl 20:00.
Dette skrev hun på sms:

""Om du kjenner det blir værre og du opplever å miste virkelighetsoppfatningen forsøker dere å avlede tankene med å gjøre noe som vanligvis er beroligende for deg. Om dette ikke virker kan du ringe oss i xxxx team og snakke med xxxxx. Hun kan hente deg og følge deg til legevakten om du trenger. Så kan dere spørre om å få snakke med psykiater i Akutt teamet ang. medisinene dine til din psykiater er tilbake fra ferie.""

Jeg har vært hos moren min nå i helgen og det har på en måte vært litt tryggende, men jeg føler meg akkurat nå fortsatt uten virkelighetsoppfatning men det er likevel bedre nå enn på torsdagen. Likevel er jeg litt redd for å miste meg selv og virkelighetsoppfatningen mer samt at jeg er redd for hvordan det vil gå alene hjemme.

Jeg har en avtale med ei fra dette teamet i morgen kl 10 som jeg har snakket med en gang før (som bare jobber i ukedagene på dagtid), så hvis jeg bare klarer å holde ut til det så er det vel det beste? Det sitter veldig langt inne for meg å ringe å be om hjelp, men likevel kanskje det kunne vært fint å få snakket ut om det jeg tenker og føler på? Jeg orker ikke ha det sånn her noe lengre, må finne en løsning Samtidig så gjelder jo ikke det som hun jeg snakket med skrev i smsen? Jeg klarer gjøre ting men blir veldig sliten av det, samtidig veldig urolig og litt utenfor. Samtidig tror jeg at jeg klarer oppføre meg noenlunde normalt (altså det er ikke synlig for andre at jeg er så urolig osv). Jeg har heller ikke lyst til å oppsøke legevakten, så kanskje det blir feil hvis jeg ringer?

Hva burde jeg gjøre? Ringe for hjelp eller ikke? Synes det er vanskelig å ta denne avgjørelsen.

Anonymkode: 0a315...0ed

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at hun som jeg kan ringe til nå er ei jeg aldri har snakket med før, så i mitt hode føler jeg at det nesten må være helt krise før jeg kan ringe dit? 

Anonymkode: 0a315...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Glemte å skrive at hun som jeg kan ringe til nå er ei jeg aldri har snakket med før, så i mitt hode føler jeg at det nesten må være helt krise før jeg kan ringe dit? 

Anonymkode: 0a315...0ed

Og jeg vet ikke helt hva jeg skulle sagt til henne heller eller hva hun kunne gjort for å hjelpe meg?

Anonymkode: 0a315...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

På torsdag kveld så opplevde jeg å miste virkelighetsoppfatningen og ting føles rart og uvirkelig, tenker det kanskje var depersonaliseing/derealisering eventuelt noe relatert til bipolar og/eller psykose eller stress? Ikke så lett å si selv, men hun sykepleieren fra teamet jeg snakket med på telefon tenkte noe relatert til psykose så vidt jeg forsto...

Jeg har nettopp begynt å følges opp av ett team som jeg egentlig ikke kjenner så godt men jeg ringte de fredag morgen og forklarte og da sa hun jeg snakket med at de hadde folk på vakt i helgen så jeg kunne ringe hvis jeg trengte det, de er åpent til kl 20:00.
Dette skrev hun på sms:

""Om du kjenner det blir værre og du opplever å miste virkelighetsoppfatningen forsøker dere å avlede tankene med å gjøre noe som vanligvis er beroligende for deg. Om dette ikke virker kan du ringe oss i xxxx team og snakke med xxxxx. Hun kan hente deg og følge deg til legevakten om du trenger. Så kan dere spørre om å få snakke med psykiater i Akutt teamet ang. medisinene dine til din psykiater er tilbake fra ferie.""

Jeg har vært hos moren min nå i helgen og det har på en måte vært litt tryggende, men jeg føler meg akkurat nå fortsatt uten virkelighetsoppfatning men det er likevel bedre nå enn på torsdagen. Likevel er jeg litt redd for å miste meg selv og virkelighetsoppfatningen mer samt at jeg er redd for hvordan det vil gå alene hjemme.

Jeg har en avtale med ei fra dette teamet i morgen kl 10 som jeg har snakket med en gang før (som bare jobber i ukedagene på dagtid), så hvis jeg bare klarer å holde ut til det så er det vel det beste? Det sitter veldig langt inne for meg å ringe å be om hjelp, men likevel kanskje det kunne vært fint å få snakket ut om det jeg tenker og føler på? Jeg orker ikke ha det sånn her noe lengre, må finne en løsning Samtidig så gjelder jo ikke det som hun jeg snakket med skrev i smsen? Jeg klarer gjøre ting men blir veldig sliten av det, samtidig veldig urolig og litt utenfor. Samtidig tror jeg at jeg klarer oppføre meg noenlunde normalt (altså det er ikke synlig for andre at jeg er så urolig osv). Jeg har heller ikke lyst til å oppsøke legevakten, så kanskje det blir feil hvis jeg ringer?

Hva burde jeg gjøre? Ringe for hjelp eller ikke? Synes det er vanskelig å ta denne avgjørelsen.

Anonymkode: 0a315...0ed

Du virker da svært så virkelighetsorientert i det du skriver. Så krise er det vel ikke.

Anonymkode: 7358c...168

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du virker da svært så virkelighetsorientert i det du skriver. Så krise er det vel ikke.

Anonymkode: 7358c...168

Ja, jeg virker vel ganske oppegående (og virkelighetsorientert, men på innsiden er det ganske kaos og ødelagt. Men det kommer nok ikke frem for de som snakker eller skriver med meg tror jeg da? Det med å miste virkelighetsoppfatning var hun som jeg snakket med som kalte det forresten så jeg skrev det fordi jeg tenkte det var en god beskrivelse. Men du har kanskje rett i at det ikke er så krise, selv om det føles slik for meg? Synes det er vanskelig å vite når man burde klare seg selv og når det er innafor å be om hjelp...

Anonymkode: 0a315...0ed

[AnonymBruker]

Ta en telefon og fortell hvordan du har det!

Anonymkode: bf7ef...1eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ta en telefon og fortell hvordan du har det!

Anonymkode: bf7ef...1eb

Synes du virkelig det? Jeg føler på en måte at det kanskje ikke er alvorlig nok? Og den andre Anonymebruker hadde jo ett godt poeng mtp at jeg virker virkelighetsorientert og at det ikke er krise?

Anonymkode: 0a315...0ed

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

På torsdag kveld så opplevde jeg å miste virkelighetsoppfatningen og ting føles rart og uvirkelig, tenker det kanskje var depersonaliseing/derealisering eventuelt noe relatert til bipolar og/eller psykose eller stress? Ikke så lett å si selv, men hun sykepleieren fra teamet jeg snakket med på telefon tenkte noe relatert til psykose så vidt jeg forsto...

Jeg har nettopp begynt å følges opp av ett team som jeg egentlig ikke kjenner så godt men jeg ringte de fredag morgen og forklarte og da sa hun jeg snakket med at de hadde folk på vakt i helgen så jeg kunne ringe hvis jeg trengte det, de er åpent til kl 20:00.
Dette skrev hun på sms:

""Om du kjenner det blir værre og du opplever å miste virkelighetsoppfatningen forsøker dere å avlede tankene med å gjøre noe som vanligvis er beroligende for deg. Om dette ikke virker kan du ringe oss i xxxx team og snakke med xxxxx. Hun kan hente deg og følge deg til legevakten om du trenger. Så kan dere spørre om å få snakke med psykiater i Akutt teamet ang. medisinene dine til din psykiater er tilbake fra ferie.""

Jeg har vært hos moren min nå i helgen og det har på en måte vært litt tryggende, men jeg føler meg akkurat nå fortsatt uten virkelighetsoppfatning men det er likevel bedre nå enn på torsdagen. Likevel er jeg litt redd for å miste meg selv og virkelighetsoppfatningen mer samt at jeg er redd for hvordan det vil gå alene hjemme.

Jeg har en avtale med ei fra dette teamet i morgen kl 10 som jeg har snakket med en gang før (som bare jobber i ukedagene på dagtid), så hvis jeg bare klarer å holde ut til det så er det vel det beste? Det sitter veldig langt inne for meg å ringe å be om hjelp, men likevel kanskje det kunne vært fint å få snakket ut om det jeg tenker og føler på? Jeg orker ikke ha det sånn her noe lengre, må finne en løsning Samtidig så gjelder jo ikke det som hun jeg snakket med skrev i smsen? Jeg klarer gjøre ting men blir veldig sliten av det, samtidig veldig urolig og litt utenfor. Samtidig tror jeg at jeg klarer oppføre meg noenlunde normalt (altså det er ikke synlig for andre at jeg er så urolig osv). Jeg har heller ikke lyst til å oppsøke legevakten, så kanskje det blir feil hvis jeg ringer?

Hva burde jeg gjøre? Ringe for hjelp eller ikke? Synes det er vanskelig å ta denne avgjørelsen.

Anonymkode: 0a315...0ed

Jeg tror det kan være fornuftig å vente til i morgen da du uansett har en avtale - særlig siden hun som er på vakt i dag, ikke er en du kjenner. Høres ut som om det har gått bra så langt i helgen, og da skal det vel kunne gå bra frem til i morgen tidlig også, tror du ikke?

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 minutt siden):

Jeg tror det kan være fornuftig å vente til i morgen da du uansett har en avtale - særlig siden hun som er på vakt i dag, ikke er en du kjenner. Høres ut som om det har gått bra så langt i helgen, og da skal det vel kunne gå bra frem til i morgen tidlig også, tror du ikke?

Jeg tenker du har ett godt poeng. Jeg aner jo ikke hvem hun som er på vakt er i det hele tatt og eventuelt hvor god tid hun har til å snakke med meg og ikke. Og om det i det hele tatt vil hjelpe meg å snakke med henne. Det stemmer at det har gått bra så langt i helgen, altså jeg har fortsatt følt meg dårlig men har heldigvis ikke blitt så dårlig igjen som på torsdag (da det først skjedde).
Jeg er også hjemme igjen nå og selv om det forverret meg litt å være helt alene så føles det fortsatt som at jeg har kontrollen. Og jeg føler også at dersom det er slik som dette til i morgen så skal jeg klare det, håper jeg.

Anonymkode: 0a315...0ed

[AnonymBruker]

Tenkte bare oppdatere i tråden her i stedet for å lage ny. Hun fra teamet kunne ikke komme før kl 14:30 i dag (og hun skulle egentlig komme kl 10). Så jeg forsøker samle alle krefter og fokusere på andre ting, avlede og sånt. Uvirkelighetsfølelsen er fortsatt er tilstede men overkommelig siden den ikke har forverret seg siden den ble bedre på fredag etter at jeg fikk sovet. Men uroen og rastløsheten og den klaustrofobiske følelsen er ikke til å holde ut. Vi rekker jo ikke fastlegen siden hun kommer så sent og jeg tviler på at legevakten vil ta meg i mot? Hva kan jeg/vi gjøre da? 

Anonymkode: 0a315...0ed

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tenkte bare oppdatere i tråden her i stedet for å lage ny. Hun fra teamet kunne ikke komme før kl 14:30 i dag (og hun skulle egentlig komme kl 10). Så jeg forsøker samle alle krefter og fokusere på andre ting, avlede og sånt. Uvirkelighetsfølelsen er fortsatt er tilstede men overkommelig siden den ikke har forverret seg siden den ble bedre på fredag etter at jeg fikk sovet. Men uroen og rastløsheten og den klaustrofobiske følelsen er ikke til å holde ut. Vi rekker jo ikke fastlegen siden hun kommer så sent og jeg tviler på at legevakten vil ta meg i mot? Hva kan jeg/vi gjøre da? 

Anonymkode: 0a315...0ed

Det hjelpe i hver fall sjeldent med en prat for disse plagene. det er vel bare å holde ut til det blir bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tenkte bare oppdatere i tråden her i stedet for å lage ny. Hun fra teamet kunne ikke komme før kl 14:30 i dag (og hun skulle egentlig komme kl 10). Så jeg forsøker samle alle krefter og fokusere på andre ting, avlede og sånt. Uvirkelighetsfølelsen er fortsatt er tilstede men overkommelig siden den ikke har forverret seg siden den ble bedre på fredag etter at jeg fikk sovet. Men uroen og rastløsheten og den klaustrofobiske følelsen er ikke til å holde ut. Vi rekker jo ikke fastlegen siden hun kommer så sent og jeg tviler på at legevakten vil ta meg i mot? Hva kan jeg/vi gjøre da? 

Anonymkode: 0a315...0ed

Hva slags hjelp tenkte til fastlege eller legevakt skulle gi deg? Er det pga angst du har uvirkelighetsfølelse? 

Anonymkode: ebda3...015

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (8 minutter siden):

Det hjelpe i hver fall sjeldent med en prat for disse plagene. det er vel bare å holde ut til det blir bedre. 

Det er nok sant at det hjelper sjeldent med prat, derfor jeg tenkte dra til fastlegen (og evnt legevakt, men sånn ting er nå regner jeg med legevakt ikke ser på det som alvorlig nok til å ta meg i mot?).

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva slags hjelp tenkte til fastlege eller legevakt skulle gi deg? Er det pga angst du har uvirkelighetsfølelse? 

Anonymkode: ebda3...015

Jeg tenkte at fastlege eller legevakt kunne hjelpe ift medisiner, mulig endring av de jeg går på og kanskje legge til noe? Jeg aner ikke hvorfor jeg har uvirkelighetsfølelse egentlig. Eller, mulig jeg har stresset for mye er mulig en forklaring. Tror ikke det er direkte angst for det er ikke noe jeg sliter med til vanlig. Men mulig det er angst også?

Anonymkode: 0a315...0ed

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er nok sant at det hjelper sjeldent med prat, derfor jeg tenkte dra til fastlegen (og evnt legevakt, men sånn ting er nå regner jeg med legevakt ikke ser på det som alvorlig nok til å ta meg i mot?).

Tror ikke legevakten kan gjøre noe, de sier bare du må kontakte fastlegen i morgen. Jeg har det ofte som du beskriver og ingenting hjelper, det er bare å stå i det. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (12 minutter siden):

Tror ikke legevakten kan gjøre noe, de sier bare du må kontakte fastlegen i morgen. Jeg har det ofte som du beskriver og ingenting hjelper, det er bare å stå i det. 

Okei, jeg forstår. Har veldig sjeldent hatt det slik og aldri så ille som nå så har ikke så mye erfaring. Har vel hatt det kanskje 3-4 ganger på snart 10 år. Husker bare at de andre gangene så endte det med innleggelse fordi jeg var såpass dårlig. Men jeg ønsker ikke innleggelse nå da, for jeg tror det ville gjort uro og klaustrofobi følelsen verre siden man er jo innestengt da. Og best å være hjemme synes jeg uansett. Hvordan klarer du å stå i det? Jeg har forsøkt pusteøvelser men det hjelper ikke, ikke det å gjøre andre fysiske ting heller og jeg forsøker å se på beroligende, hyggelige tv-serier som Friends og Gilmore Girls, men det føles bare rart fordi kvaliteten ser spesiell/rar ut samt at all latteren i Friends er forstyrrende... 

Anonymkode: 0a315...0ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Tenkte bare oppdatere i tråden her i stedet for å lage ny. Hun fra teamet kunne ikke komme før kl 14:30 i dag (og hun skulle egentlig komme kl 10). Så jeg forsøker samle alle krefter og fokusere på andre ting, avlede og sånt. Uvirkelighetsfølelsen er fortsatt er tilstede men overkommelig siden den ikke har forverret seg siden den ble bedre på fredag etter at jeg fikk sovet. Men uroen og rastløsheten og den klaustrofobiske følelsen er ikke til å holde ut. Vi rekker jo ikke fastlegen siden hun kommer så sent og jeg tviler på at legevakten vil ta meg i mot? Hva kan jeg/vi gjøre da? 

Anonymkode: 0a315...0ed

Klarer du ikke å dra til fastlegen alene? 

Anonymkode: ebda3...015

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Klarer du ikke å dra til fastlegen alene? 

Anonymkode: ebda3...015

Til vanlig hadde jeg ikke hatt noen problemer med det, men alt føles så ubehagelig og rart ut nå så sist jeg tok bussen måtte jeg bare gå av bussen før jeg var fremme fordi jeg taklet ikke det. Så da tenker jeg at kanskje (sannsynligvis) det hadde skjedd igjen og da hadde jeg kommet for sent til timen...

Anonymkode: 0a315...0ed

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Okei, jeg forstår. Har veldig sjeldent hatt det slik og aldri så ille som nå så har ikke så mye erfaring. Har vel hatt det kanskje 3-4 ganger på snart 10 år. Husker bare at de andre gangene så endte det med innleggelse fordi jeg var såpass dårlig. Men jeg ønsker ikke innleggelse nå da, for jeg tror det ville gjort uro og klaustrofobi følelsen verre siden man er jo innestengt da. Og best å være hjemme synes jeg uansett. Hvordan klarer du å stå i det? Jeg har forsøkt pusteøvelser men det hjelper ikke, ikke det å gjøre andre fysiske ting heller og jeg forsøker å se på beroligende, hyggelige tv-serier som Friends og Gilmore Girls, men det føles bare rart fordi kvaliteten ser spesiell/rar ut samt at all latteren i Friends er forstyrrende... 

Anonymkode: 0a315...0ed

Ok, det er fælt å ha det sånn men jeg har vel lært meg å leve med det, har hatt det i mange år jeg men kommer meg ikke mye ut og gjør ikke stort. sykepleieren mener jeg må gjøre ting likevel men det er vanskelig, blir fort sliten. jeg og syns det er best å være hjemme, vet jeg kan få innleggelse hvis jeg vil og det er jo en trygghet men vil være hjemme. liker meg best i min egen seng og når jeg er innlagt må jeg dele bad og kan ikke låse døren til rommet. pusteøvelser funker ikke her heller. Jeg pleier å se på skremmende ting, som psykopater som dreper f.eks. Det må være noe brutalt, nå ser jeg på stemødre som dreper. det er fælt men på en merkelig måte hjelper det litt. beroligende serier hjelper ikke. Men liker å se på dr.Now sine programmer og 90 days, det er en avveksling fra det fæle.

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Ok, det er fælt å ha det sånn men jeg har vel lært meg å leve med det, har hatt det i mange år jeg men kommer meg ikke mye ut og gjør ikke stort. sykepleieren mener jeg må gjøre ting likevel men det er vanskelig, blir fort sliten. jeg og syns det er best å være hjemme, vet jeg kan få innleggelse hvis jeg vil og det er jo en trygghet men vil være hjemme. liker meg best i min egen seng og når jeg er innlagt må jeg dele bad og kan ikke låse døren til rommet. pusteøvelser funker ikke her heller. Jeg pleier å se på skremmende ting, som psykopater som dreper f.eks. Det må være noe brutalt, nå ser jeg på stemødre som dreper. det er fælt men på en merkelig måte hjelper det litt. beroligende serier hjelper ikke. Men liker å se på dr.Now sine programmer og 90 days, det er en avveksling fra det fæle.

Det er jo på en måte bra at du har lært deg å leve med det da, selv om det er skikkelig fælt. Kan kjenne meg igjen i at det er slitsomt. Men jeg fikk heldigvis legetime i morgen nå da, så håper på kanskje noe endringer i medisiner kan hjelpe. Jeg må i alle fall prøve for å se om det kan hjelpe tenker jeg.

Anonymkode: 0a315...0ed

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo på en måte bra at du har lært deg å leve med det da, selv om det er skikkelig fælt. Kan kjenne meg igjen i at det er slitsomt. Men jeg fikk heldigvis legetime i morgen nå da, så håper på kanskje noe endringer i medisiner kan hjelpe. Jeg må i alle fall prøve for å se om det kan hjelpe tenker jeg.

Anonymkode: 0a315...0ed

Ja håper endring i medisin kan hjelpe for deg, jeg har mulighet for å øke min medisin men vil ikke det heller pga bivirkninger. men kan jo hende det hadde hjulpet.