Lite kontakt med følelsene mine - jobbe mot endring eller aksept?

[lavender]

Dette med manglende/lite kontakt med følelsene mine har vært noe som opptar meg mye med jevne mellomrom. Og jeg vet jeg har skrevet om det her inne før men da med litt ulike spørsmål relatert til dette. Håper likevel det er ok jeg oppretter enda en... Er jo en stund siden sist og noen ting har jo også endret seg.

Jeg var ett følsomt barn men har blitt en voksen så og si uten følelser... Hva skjedde egentlig?
Gråter svært sjelden ordentlig, fikk tårer i øynene da mine besteforeldre døde. Men ordentlig hulkegråt eller gråt der tårene renner var nok sist som ganske lite barn, kunne da gråte slik pga jeg var redd for å dø eller fordi jeg følte meg ensom o.l. litt forskjellige ting som jeg opplevde som sårt og trist eller vanskelig da. Som eldre barn ahadde jeg mindre kontakt med følelsene.

Jeg har også lite kontakt med alle de andre følelsene mine, kjenner meg nærmest aldri ordentlig glad, trist, redd eller hvilken som helst annen følelse. Jeg kan kjenne på stress ved at jeg får uro og ofte blir kvalm men det er vel det følelsesspekteret som jeg har.

Tidligere tenkte jeg på dette med å komme i kontakt med følelsene mine at det ville være løsningen på "alt" mens nå har jeg mest bare lyst til å bli mer følsom fordi jeg ønsker å leve og er lei av å føle meg som ett følelsesløst monster (mulig litt vel sterkt ord men det er nesten slik jeg føler meg av og til)....

Jeg har forsøkt ISTDP terapi i ett halvt års tid for noen år tilbake, behandler mente jeg kansje ikke bare var klar for å gi opp forsvaret (hva nå det egentlig betyr?). Jeg har gått til psykomotorisk fysioterapi og jeg har lest en del bøker om følelser bl.a 'De seks store følelsene' og 'Hva føler du nå?' men ingenting har egentlig bedret seg... 

Finnes det kansje noen metode å komme mer i kontakt med følelsene sine som jeg ikke enda har forsøkt eller kan jeg ha mer nytte av å godta at jeg rett og slett bare er følelsesløs og leve med det? Spørsmålet nå er altså: Burde jeg jobbe mot endring eller aksept?

Endret 10. september av lavender

[lavender]

PS: Skulle ønske jeg hadde tilgang til de tidligere trådene jeg har opprettet om dette, men klarer ikke helt få søkefunksjonen til å fungere?

[AnonymBruker]

lavender skrev (29 minutter siden):

Dette med manglende/lite kontakt med følelsene mine har vært noe som opptar meg mye med jevne mellomrom. Og jeg vet jeg har skrevet om det her inne før men da med litt ulike spørsmål relatert til dette. Håper likevel det er ok jeg oppretter enda en... Er jo en stund siden sist og noen ting har jo også endret seg.

Jeg var ett følsomt barn men har blitt en voksen så og si uten følelser... Hva skjedde egentlig?
Gråter svært sjelden ordentlig, fikk tårer i øynene da mine besteforeldre døde. Men ordentlig hulkegråt eller gråt der tårene renner var nok sist som ganske lite barn, kunne da gråte slik pga jeg var redd for å dø eller fordi jeg følte meg ensom o.l. litt forskjellige ting som jeg opplevde som sårt og trist eller vanskelig da. Som eldre barn ahadde jeg mindre kontakt med følelsene.

Jeg har også lite kontakt med alle de andre følelsene mine, kjenner meg nærmest aldri ordentlig glad, trist, redd eller hvilken som helst annen følelse. Jeg kan kjenne på stress ved at jeg får uro og ofte blir kvalm men det er vel det følelsesspekteret som jeg har.

Tidligere tenkte jeg på dette med å komme i kontakt med følelsene mine at det ville være løsningen på "alt" mens nå har jeg mest bare lyst til å bli mer følsom fordi jeg ønsker å leve og er lei av å føle meg som ett følelsesløst monster (mulig litt vel sterkt ord men det er nesten slik jeg føler meg av og til)....

Jeg har forsøkt ISTDP terapi i ett halvt års tid for noen år tilbake, behandler mente jeg kansje ikke bare var klar for å gi opp forsvaret (hva nå det egentlig betyr?). Jeg har gått til psykomotorisk fysioterapi og jeg har lest en del bøker om følelser bl.a 'De seks store følelsene' og 'Hva føler du nå?' men ingenting har egentlig bedret seg... 

Finnes det kansje noen metode å komme mer i kontakt med følelsene sine som jeg ikke enda har forsøkt eller kan jeg ha mer nytte av å godta at jeg rett og slett bare er følelsesløs og leve med det? Spørsmålet nå er altså: Burde jeg jobbe mot endring eller aksept?

Jeg har ikke noe godt svar, men bruker du f eks SSRI, så kan det legge demper på alle mulige følelser. 

Anonymkode: 6e6e4...18f

[lavender]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke noe godt svar, men bruker du f eks SSRI, så kan det legge demper på alle mulige følelser. 

Anonymkode: 6e6e4...18f

Godt poeng. Jeg bruker ikke SSRI eller annen antidepressiva nå, bare antipsykotika. Men jeg føler at jeg alltid har hatt denne manglende kontakten med følelsene mine både før jeg ble psykisk syk og også gjennom all den tid jeg har brukt medisiner og ikke brukt medisiner etter at jeg ble syk.

[nachnoo]

Hvordan vet en at en har følelser som en ikke kommer i kontakt med?

[Sokk]

nachnoo skrev (48 minutter siden):

Hvordan vet en at en har følelser som en ikke kommer i kontakt med?

Nå snakker vel ikke TS om undertrykte følelser, men en svekket evne til å føle noe som helst. Det er kanskje ikke snakk om følelser hun ikke kommer i kontakt med, men at hun sliter med å føle i det hele tatt. Er ikke det et vanlig symptom innen psykiatrien? 

[ISW]

Sokk skrev (16 minutter siden):

Nå snakker vel ikke TS om undertrykte følelser, men en svekket evne til å føle noe som helst. Det er kanskje ikke snakk om følelser hun ikke kommer i kontakt med, men at hun sliter med å føle i det hele tatt. Er ikke det et vanlig symptom innen psykiatrien? 

Ble litt forundret jeg også - dette er jo et vanlig symptom ved depresjon og kartlegges jo til og med i MADRS?

Jeg er enig i at man ikke nødvendigvis trenger å "lete" etter følelser, men her ville jeg tenkt at dette skyldes en depresjon og kan behandles/går over når depresjonen letter?

[nachnoo]

Sokk skrev (2 timer siden):

Nå snakker vel ikke TS om undertrykte følelser, men en svekket evne til å føle noe som helst. Det er kanskje ikke snakk om følelser hun ikke kommer i kontakt med, men at hun sliter med å føle i det hele tatt. Er ikke det et vanlig symptom innen psykiatrien? 

Ja, anhedoni er kanskje det viktigste av alle depresjonssymptomer. Men jeg oppfatter ikke spørsmålet kun som avflatede/manglende følelser, men som en tanke om at det finnes følelser som hn ikke får kontakt med.

[lavender]

nachnoo skrev (4 timer siden):

Hvordan vet en at en har følelser som en ikke kommer i kontakt med?

Fordi så og si ingenting gir meg følelser? Jeg føler stort sett ingenting og jeg ønsker jo å være en person som reagerer med følelser på ting som gir følelser. Da mener jeg som ett par eksempler det å f.eks å bli glad når jeg møter folk jeg er glad i eller bli trist av medfølelse fordi noen jeg bryr meg om gråter eller er lei seg eller bare det å bli sint når noen gjør meg urett. Og ja, så klart alle andre følelser.

Sokk skrev (3 timer siden):

Nå snakker vel ikke TS om undertrykte følelser, men en svekket evne til å føle noe som helst. Det er kanskje ikke snakk om følelser hun ikke kommer i kontakt med, men at hun sliter med å føle i det hele tatt. Er ikke det et vanlig symptom innen psykiatrien? 

Ja, det er akkurat det jeg mener. Jeg føler stort sett ingenting.

ISW skrev (3 timer siden):

Ble litt forundret jeg også - dette er jo et vanlig symptom ved depresjon og kartlegges jo til og med i MADRS?

Jeg er enig i at man ikke nødvendigvis trenger å "lete" etter følelser, men her ville jeg tenkt at dette skyldes en depresjon og kan behandles/går over når depresjonen letter?

Tenker du jeg kan ha vært deprimert konstant siste 14 år? Jeg er altså 30 år nå og dette med manglende følelser har jeg hatt i alle fall siden jeg var 15-16 år om ikke mer. Jeg har jo og gått en del i behandling også hos forskjellige behandlere, ville ikke de mest sannsynlig plukket det opp dersom jeg har vært deprimert hele denne tiden? Depresjoner er jo noe jeg har slitt med og har også vært innlagt med alvorlig depresjon, men det har aldri vert snakk om at jeg har vært deprimert hele tiden, bare i perioder.

[AnonymBruker]

Asperger?

Anonymkode: f5598...e8c

[krøll9]

Tenker at undertrykkede følelser kan gå hånd i hånd med manglende evne til å føle. Man kan komme utfor å skru dem av på et vis, for så å ikke få dem på igjen. 

Har ikke noen kilder på dette. Bare synser og setter litt sammen fra fragmenter av info og subjektive erfaringer. Men tenker i alle fall at akkurat som man kan distansere seg fra visse deler av personligheten sin, så kan man sikkert distansere seg fra følelsene også. Så hvordan finne den inngangen igjen? Da må det kanskje nøstes litt. 

 

Endret 11. september av krøll9

[krøll9]

lavender skrev (10 timer siden):

Fordi så og si ingenting gir meg følelser? Jeg føler stort sett ingenting og jeg ønsker jo å være en person som reagerer med følelser på ting som gir følelser. Da mener jeg som ett par eksempler det å f.eks å bli glad når jeg møter folk jeg er glad i eller bli trist av medfølelse fordi noen jeg bryr meg om gråter eller er lei seg eller bare det å bli sint når noen gjør meg urett. Og ja, så klart alle andre følelser.

Ja, det er akkurat det jeg mener. Jeg føler stort sett ingenting.

Tenker du jeg kan ha vært deprimert konstant siste 14 år? Jeg er altså 30 år nå og dette med manglende følelser har jeg hatt i alle fall siden jeg var 15-16 år om ikke mer. Jeg har jo og gått en del i behandling også hos forskjellige behandlere, ville ikke de mest sannsynlig plukket det opp dersom jeg har vært deprimert hele denne tiden? Depresjoner er jo noe jeg har slitt med og har også vært innlagt med alvorlig depresjon, men det har aldri vert snakk om at jeg har vært deprimert hele tiden, bare i perioder.

Depresjoner kan endre deg over tid, selv om de ikke er konstante. Trekker den konklusjonen ut fra å ha lest at enkeltsymptomer (slik som depersonalisering, følelsesavflatethet & co, eller hva nå enn som har vært sentralt) kan henge igjen lenge. Starter er ny depresjon innen du er tilbake til normalen fra den forrige, så ender du opp med gradvis "nye normaler". Vil ikke si at det betyr at man ikke kan bedre visse ting men tenker at det tar tid og at man må ha friske episoder som er lange/helsomme nok til å snu trenden... 

[frosken]

lavender skrev (På 10.9.2024 den 20.42):

Dette med manglende/lite kontakt med følelsene mine har vært noe som opptar meg mye med jevne mellomrom. Og jeg vet jeg har skrevet om det her inne før men da med litt ulike spørsmål relatert til dette. Håper likevel det er ok jeg oppretter enda en... Er jo en stund siden sist og noen ting har jo også endret seg.

Jeg var ett følsomt barn men har blitt en voksen så og si uten følelser... Hva skjedde egentlig?
Gråter svært sjelden ordentlig, fikk tårer i øynene da mine besteforeldre døde. Men ordentlig hulkegråt eller gråt der tårene renner var nok sist som ganske lite barn, kunne da gråte slik pga jeg var redd for å dø eller fordi jeg følte meg ensom o.l. litt forskjellige ting som jeg opplevde som sårt og trist eller vanskelig da. Som eldre barn ahadde jeg mindre kontakt med følelsene.

Jeg har også lite kontakt med alle de andre følelsene mine, kjenner meg nærmest aldri ordentlig glad, trist, redd eller hvilken som helst annen følelse. Jeg kan kjenne på stress ved at jeg får uro og ofte blir kvalm men det er vel det følelsesspekteret som jeg har.

Tidligere tenkte jeg på dette med å komme i kontakt med følelsene mine at det ville være løsningen på "alt" mens nå har jeg mest bare lyst til å bli mer følsom fordi jeg ønsker å leve og er lei av å føle meg som ett følelsesløst monster (mulig litt vel sterkt ord men det er nesten slik jeg føler meg av og til)....

Jeg har forsøkt ISTDP terapi i ett halvt års tid for noen år tilbake, behandler mente jeg kansje ikke bare var klar for å gi opp forsvaret (hva nå det egentlig betyr?). Jeg har gått til psykomotorisk fysioterapi og jeg har lest en del bøker om følelser bl.a 'De seks store følelsene' og 'Hva føler du nå?' men ingenting har egentlig bedret seg... 

Finnes det kansje noen metode å komme mer i kontakt med følelsene sine som jeg ikke enda har forsøkt eller kan jeg ha mer nytte av å godta at jeg rett og slett bare er følelsesløs og leve med det? Spørsmålet nå er altså: Burde jeg jobbe mot endring eller aksept?

Jeg tror jeg ville ha valgt å jobbe for aksept. I stedet for å lete etter noe du ikke har, så ville jeg prøvd å fokusere på om det er noe som får deg til føle deg litt bedre enn ellers. Hvilke aktiviteter gjør at du har det best, og så ville jeg prøvd å få gjort mer av disse aktivitetene. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen, og skulle gjerne også hatt muligheten til å kjenne følelser der det ville gavnet meg. Jeg holder på med en hobby/sport der jeg ser mange rundt meg drives av følelsene sine (på godt og vondt for en del). De blir glade når de lykkes, frustrerte/sinte/griner når det går dårlig. Og jeg ser det gir motivasjon/kraft begge deler, at de bruker følelsene sine konstruktivt for å nå målene sine.

Selv om jeg legger ned veldig mange timer for å lykkes, og jeg forsåvidt trives med det, er jeg like likegyldig uansett hvordan det går, det spiller noen rolle for meg om jeg går den ekstra mila. Jeg skal ikke akkurat sammenligne meg med henne, men hvor ville Johaug vært uten et følelsesregister liksom? 

Anonymkode: b965d...3cd

[psykedeliker]

lavender skrev (På 11.9.2024 den 13.01):

Jeg føler stort sett ingenting og jeg ønsker jo å være en person som reagerer med følelser på ting som gir følelser.

Men hvorfor er det så viktig for deg? Trenger du egentlig følelser for å vite forskjell på rett og galt?

[krøll9]

psykedeliker skrev (3 timer siden):

Men hvorfor er det så viktig for deg? Trenger du egentlig følelser for å vite forskjell på rett og galt?

Jeg er ikke ts men ville slenge inn et innspill her allikevel. 

Man trenger følelser for å kjenne tilhørighet og tilknytning til andre, for fungering på veldig mange plan sosialt. Et minstekrav om at man vet forskjell på rett og galt og ikke "går hen og stikker ned tilfeldige forbipasserende" eller finner det for godt å begå ran eller annet kriminalitet, er å legge lista litt vel lavt. 

Uten kontakt med følelser er det også vanskelig å kjenne engasjement og interesse for mye innenfra. Man blir styrt av ytre press/motivasjon for å utøve sine roller og plikter. Det er ikke særlig bærekraftig og kan gi følt lav livskvalitet: når man kun gjør ting som forventes og man må (ellers...), da handler det mer om å holde ut livet enn å leve det. 

Ja. Å stå i kontakt med følelsene sine er viktig. 

Endret 12. september av krøll9

[AnonymBruker]

Følelser er overdrevent. Ikke overtenk og overanalyser, go with the flow, så blir du lykkeligere.

Anonymkode: 6abbb...69f

[Sokk]

krøll9 skrev (7 timer siden):

Jeg er ikke ts men ville slenge inn et innspill her allikevel. 

Man trenger følelser for å kjenne tilhørighet og tilknytning til andre, for fungering på veldig mange plan sosialt. Et minstekrav om at man vet forskjell på rett og galt og ikke "går hen og stikker ned tilfeldige forbipasserende" eller finner det for godt å begå ran eller annet kriminalitet, er å legge lista litt vel lavt. 

Uten kontakt med følelser er det også vanskelig å kjenne engasjement og interesse for mye innenfra. Man blir styrt av ytre press/motivasjon for å utøve sine roller og plikter. Det er ikke særlig bærekraftig og kan gi følt lav livskvalitet: når man kun gjør ting som forventes og man må (ellers...), da handler det mer om å holde ut livet enn å leve det. 

Ja. Å stå i kontakt med følelsene sine er viktig. 

Helt enig. Følelser - når de virker som de skal - er uvurderlige kilder til informasjon. De forteller oss når noe er farlig og vi må være forsiktige, om det har blitt begått urett mot oss, da kan vi føle sinne, skyldfølelse forteller oss at vi har gjort noe galt og hjelper oss til å følge sosiale normer. Og de gode følelsene vi får sammen med andre «limer» oss sammen med andre mennesker. Følelser av nytelse er med på å styre adferden vår, hva vi søker etter.

Jeg er helt enig at følelser er helt essensielle for at vi mennesker skal fungere sammen sosialt og som et samfunn. Vi trenger dem for at vi skal oppføre oss prososialt og ikke antisosialt.

Jeg ser det også som en viktig del av et fullverdig liv og en fullverdig erfaring og opplevelse som menneske. Men selvsagt er det individuelle forskjeller i hvilken grad man er i stand til å kjenne følelser og hos mange gir følelser helt feil informasjon (f.eks angst).

@lavender jeg forstår at det er plagsomt å ikke få ordentlig kontakt med følelsene. Jeg tenker at langvarig anhedoni burde det være mulig å jobbe med - i det minste er det verdt et forsøk. Forhåpentligvis har du en behandler som du kan snakke med og finne ut hvordan du kan få det bedre på dette punktet. Jeg tipper du allerede føler «litt» noen ganger, kanskje er det mulig å bygge videre på dette, som frosken er inne på. Gjør det som får deg til å føle deg bra 😊 Også blir sikkert problemet verre om du tenker veldig mye på det, så her gjelder det å finne en balanse.

[lavender]

krøll9 skrev (På 11.9.2024 den 23.47):

Depresjoner kan endre deg over tid, selv om de ikke er konstante. Trekker den konklusjonen ut fra å ha lest at enkeltsymptomer (slik som depersonalisering, følelsesavflatethet & co, eller hva nå enn som har vært sentralt) kan henge igjen lenge. Starter er ny depresjon innen du er tilbake til normalen fra den forrige, så ender du opp med gradvis "nye normaler". Vil ikke si at det betyr at man ikke kan bedre visse ting men tenker at det tar tid og at man må ha friske episoder som er lange/helsomme nok til å snu trenden... 

Det gir jo for så vidt mening det. Jeg har hatt ganske tette dårlige perioder siden jeg ble syk så hvis jeg klarer å holde meg i bedring over lengre tid kanskje det kan hjelpe.

frosken skrev (På 12.9.2024 den 0.04):

Jeg tror jeg ville ha valgt å jobbe for aksept. I stedet for å lete etter noe du ikke har, så ville jeg prøvd å fokusere på om det er noe som får deg til føle deg litt bedre enn ellers. Hvilke aktiviteter gjør at du har det best, og så ville jeg prøvd å få gjort mer av disse aktivitetene. 

Ser godt poenget ditt, men jeg hadde jo følelser før. Så det ville jo gitt mening at det skulle være mulig for meg å komme i mer kontakt med følelser enn det jeg er nå. Er bare vanskelig for meg å på en måte akseptere at jeg skal leve resten av livet sånn som nå. Men ellers veldig godt råd det om å gjøre mer av de aktivitetene som gjør at jeg har det best.

AnonymBruker skrev (På 12.9.2024 den 13.02):

Kjenner meg godt igjen, og skulle gjerne også hatt muligheten til å kjenne følelser der det ville gavnet meg. Jeg holder på med en hobby/sport der jeg ser mange rundt meg drives av følelsene sine (på godt og vondt for en del). De blir glade når de lykkes, frustrerte/sinte/griner når det går dårlig. Og jeg ser det gir motivasjon/kraft begge deler, at de bruker følelsene sine konstruktivt for å nå målene sine.

Selv om jeg legger ned veldig mange timer for å lykkes, og jeg forsåvidt trives med det, er jeg like likegyldig uansett hvordan det går, det spiller noen rolle for meg om jeg går den ekstra mila. Jeg skal ikke akkurat sammenligne meg med henne, men hvor ville Johaug vært uten et følelsesregister liksom? 

Anonymkode: b965d...3cd

Kjipt å høre at du kjenner deg igjen. Har du forsøkt å jobbe med å komme mer i kontakt med følelsene dine eller har du akseptert at det bare er sånn det er?

psykedeliker skrev (21 timer siden):

Men hvorfor er det så viktig for deg? Trenger du egentlig følelser for å vite forskjell på rett og galt?

Det er viktig for meg fordi jeg tenker jeg ville fått mye bedre livskvalitet hadde jeg hatt (mer) følelser. 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Følelser er overdrevent. Ikke overtenk og overanalyser, go with the flow, så blir du lykkeligere.

Anonymkode: 6abbb...69f

Kanskje det. 

Sokk skrev (9 timer siden):

Helt enig. Følelser - når de virker som de skal - er uvurderlige kilder til informasjon. De forteller oss når noe er farlig og vi må være forsiktige, om det har blitt begått urett mot oss, da kan vi føle sinne, skyldfølelse forteller oss at vi har gjort noe galt og hjelper oss til å følge sosiale normer. Og de gode følelsene vi får sammen med andre «limer» oss sammen med andre mennesker. Følelser av nytelse er med på å styre adferden vår, hva vi søker etter.

Jeg er helt enig at følelser er helt essensielle for at vi mennesker skal fungere sammen sosialt og som et samfunn. Vi trenger dem for at vi skal oppføre oss prososialt og ikke antisosialt.

Jeg ser det også som en viktig del av et fullverdig liv og en fullverdig erfaring og opplevelse som menneske. Men selvsagt er det individuelle forskjeller i hvilken grad man er i stand til å kjenne følelser og hos mange gir følelser helt feil informasjon (f.eks angst).

@lavender jeg forstår at det er plagsomt å ikke få ordentlig kontakt med følelsene. Jeg tenker at langvarig anhedoni burde det være mulig å jobbe med - i det minste er det verdt et forsøk. Forhåpentligvis har du en behandler som du kan snakke med og finne ut hvordan du kan få det bedre på dette punktet. Jeg tipper du allerede føler «litt» noen ganger, kanskje er det mulig å bygge videre på dette, som frosken er inne på. Gjør det som får deg til å føle deg bra 😊 Også blir sikkert problemet verre om du tenker veldig mye på det, så her gjelder det å finne en balanse.

Gode poeng. Jeg har en behandler heldigvis, men usikker på om han kunne sett for seg å hjelpe meg med følelsene mine siden kontakten vår var ment bare mest til å finne ut av medisiner og det er sannsynlig at vi avslutter om ikke så lenge. Mulig jeg måtte gått privat hvis jeg bare skulle hatt hjelp til dette med følelsene mine? (Ser ikke helt for meg at poliklinikken hadde sett på det som viktig nok til å hjelpe meg med liksom).

Jeg føler vel på en måte litt en sjelden gang, men det skal på en måte mye til da.

Endret 13. september av lavender

[Sokk]

lavender skrev (7 minutter siden):

Jeg har en behandler heldigvis, men usikker på om han kunne sett for seg å hjelpe meg med følelsene mine siden kontakten vår var ment bare mest til å finne ut av medisiner og det er sannsynlig at vi avslutter om ikke så lenge. Mulig jeg måtte gått privat hvis jeg bare skulle hatt hjelp til dette med følelsene mine? (Ser ikke helt for meg at poliklinikken hadde sett på det som viktig nok til å hjelpe meg med liksom).

Det skader ikke å ta det opp i hvert fall. Men kanskje det er bedre å presentere det som et depresjonssymptom (anhedoni) som ennå ikke er godt nok behandlet.