Tror jeg har sosialangst - Må ha hjelp?

[Gjest Qristy]

Endelig så tror jeg at jeg har funnet ut at jeg har sosialangst - og ikke at jeg bare er rar og annerledes enn andre mennesker, slik som jeg hele livet har trodd.

Bakgrunn: Da jeg var liten så var jeg uhyre sjenert mot stort sett alle mennesker, både andre barn og voksne, og fikk aldri noen andre venner. I ungdomstida ble det bare enda verre. Hadde fortsatt ingen venninner, bortsett fra periodevis, men pga at det var så mye som jeg ikke kunne bli med på så varte vennskapene aldri lenge.

Jeg kunne aldri besøke noen, være med på noe, gå på fester alene. Det kunne gå bra hvis jeg hadde med meg noen, men da var jeg ganske avhengig av å ha denne personen klistret til meg resten av kvelden.

I tillegg så hadde jeg, og fortsatt har, ufattelige komplekser når det gjelder utseendet mitt. Jeg er helt sikker på at andre synes at jeg er utrolig stygg og rar. (Jeg ble mobbet bl a for utseendet i hele skoletiden fra 1 til 9 klasse). Jeg kan ikke gå ut uten å være sminket og se "skikkelig" ut. (Og da mener jeg ikke ut i hagen engang). Hvis ikke så føler jeg meg enda uslere enn jeg gjør fra før.

Idag: Idag er jeg (mirakuløst nok) mor til to små barn og har en fantastisk samboer. Han vet ikke om mine problemer for det er noe jeg alltid har skammet meg over. Jeg har fortsatt ikke noe sosialt nett, og problemene har blitt verre i det siste. Vi har nettopp flyttet til et mindre sted. Det var i desember. Fortsatt så har jeg ikke vært så langt som bort i postkassa. Jeg tør ikke. Jeg unngår helst å ta telefonen med mindre jeg gjennkjenner nummeret på displayet som familie eller andre jeg kjenner godt. Det er et mareritt hverv gang noen ringer på døra. Bare for å gå fra inngangsdøra og bort til garasja så må jeg speide ut vinduene for å se om noen av naboene er ute før jeg drister meg inn i bilen. Jeg tør rett og slett ikke å snakke med dem.

Når jeg kommer i sitasjoner hvor jeg MÅ snakke med andre så blir jeg helt ape. Jeg føler at hjernen min er helt tom og at jeg ikke finner på noe å si. Det jeg sier oppfatter jeg som utrolig dumt, og jeg føler at jeg stotrer og roter med ordene. Etterpå så blir jeg veldig deprimert i timevis fordi alle andre må tolke meg som helt dum.

Hvis vi har besøk av noen jeg ikke kjenner så veldig godt så går det ganske bra så lenge samboeren min er tilstede. Hvis han forlater rommet bare for et øyeblikk så får jeg helt hetta. Jeg begynner å svette og blir veldig stressa. Alt jeg da kan tenke på er når han kommer tilbake.

Hovedgrunnen til at jeg må ha hjelp nå er mine to små barn. Den eldste er to og den yngste nyfødt. Jeg tør ikke ut og trille, og jeg tør ikke ut og leke med den eldste. Dette sier seg selv at det ikke går lenger. Men jeg tør ikke.

For seks år siden så var jeg ganske deprimert og fikk medisiner mot det i en halvtårsperiode. Det hjalp litt. Men det er jo egentlig ikke deprimert jeg er - det må jo være en eller annen form for sosial fobi, eller? I begynnelsen av mitt siste svangerskap så spurte legen min meg om hvordan jeg hadde det nå. Jeg løy og sa bra. Det var jo langt fra sant. Jeg gruer meg for å gå tilbake til henne og fortelle hvordan jeg virkelig har det egentlig. Hun må jo også tro at jeg er helt dust siden jeg sa jeg hadde det bra sist. Kanskje hun bare vil tro at jeg er ute etter medidiner å ruse meg på eller noe sånt. Hva skal jeg gjøre? Jeg er forresten 32 år gammel så dette har jo pågått i en del år nå. Jeg vil så gjerne bli "normal" for barna mine sin del. Må jo følge dem til barnehage og venner og sånt, ikke sant?

[Gjest P@p@s]

Du har jo en utrolig evne til å formidle hvordan du har det! Du har helt sikkert mange andre ressursen du ikke får henta fram også. Som du er inne på - søk hjelp NÅ for ungenes skyld.

Ta en kopi av innlegget ditt, send det til legen din i et brev (hvis du ikke greier å ringe) og be henne om å gi deg en time.

Du sier ikke så mye om hvordan samboeren din forholder seg til deg midt oppi dette... Støtter han deg eller er han med på å opprettholde problemene dine?

I alle fall er det hjelp å få - DU må bare ta det aller første skrittet, ved feks å sende noeen linjer til legen din!

[Gjest angst light]

Kjære Qristy!

(Hadde skrevet et langt svar, som forsvant, så nå blir det en amputert kortvariant uten all reklamen min for hvor bra det er å få hjelp og hvor gøy det er når du slipper å føle deg helt rar stadig vekk osv...)

Søk hjelp NÅ, bekrivelsen din er kjempegod og kan brukes som vedlegg! (P@p@ har rett)

Hvid du blir satt på venteliste, tjuvstart f.eks. med boken "Feeling Good" av David D. Burns, betal noen timer hos en privat psyk i ventetiden og be om "hjemmelekser".

Gled deg til å mestre angsten bedre og bedre (For det føles bra)!

Vær stolt av deg selv, når du gjør en liten ting som du nesten ikke tør, men som du gjør likevel. (DU er modig hvis du sitter på trappa i hele TO minutter med ungen din (og det føles som en nær-døden-opplevelse fo deg), selv om det er en bagatell for andre som ikke har angst)

Fortell om angsten til mannen din, han kommer til å støtte deg og synes det er bra at du ar tak i problemet.

Lykke til, fortell hvordan det går og skriv gjerne mer.(Så skal du få et skikkelig svar neste gang)

[Gjest meggen]

Må si jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver.

Jeg er også 32 år har to barn,og først den senere tid skjønt at jeg lider av sosial angst.

Begynte å lese litt på nettet om det,og fant ut at det var en lidelse.

I løpet av skoleårene har jeg alltid hatt problemer med å stå frem i en forsamling .

Er livredd for at andre skal vurdere meg kritisk.

Nå i voksen alder har problemene kommet i jobbsituasjon.

Har en jobb som krever at jeg tar ordet i forsamlinger,og fant ut at jeg måtte gjøre noe med problemet.

Gikk til lege ,og fikk henvisning til psyk.poliklinikk.

Der hadde de tilbud om sosial angstgrupper,og om medisinering,da seroxat.

Behandlingen går ut på å disponere seg for det en er redd for,da gjerne med medisinsk hjelp.

Jeg startet i denne gruppen,men det ble for vanskelig for meg å åpne meg for så mange fremmede.

Så jeg sluttet og fortsatte med seroxat.

Med egentrening og medisin,har jeg nå blitt mye bedre.

En bør presse seg litt for å oppsøke situasjoner man er redd for,være i dem helt til angsten avtar.

Så må en trene sette seg opp mål,og trene hver uke på disse situasjonene.Samtidig som en fokuserer rundt angsten og følelsene rundt .Om du føler at du driter deg ut,HVA SÅ?

I starten hadde jeg kjempeproblemer,men viste at ingen egentlig var klar over det,og at de ikke merket det noe særlig.

Har begynt å bli litt mer likegyldig til hva andre tenker om meg,og skyver fra meg de negative tankene.

En må fokusere positivt,det er tankene som styrer deg.

En må øve på å fokusere på noe helt annet,enn de tankene som kommer.

Jeg fungerer bra i dag,selv om jeg også gruer meg for å gå ut å prate med naboer,de i barnehagen,fremmede på tlf.o.l.

Det eneste som hjelper er trening.Hvis du synest det er vanskelig ,vil jeg annbefale deg å prøve seroxat,som en hjelp på veien.

Det er ikke vanedannende.

A ha slik angst sliter på kreftene,og må gjøres noe med.