Føler meg så mislykket fordi jeg er overvektig?

[Nicklusheletida]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2024 den 23.32):

Er det andre der ute som sliter med mindreverdighetsfølelse knyttet til dette? Ser så mange tynne damer på min alder, selv med unger. 

Jeg har lagt om kostholdet og alt, enda får jeg det ikke til. 

Anonymkode: 3b80e...644

Selv om du ikke ser endringer enda, så vil de komme hvis du er tålmodig. 

[cilie]

Nicklusheletida skrev (20 minutter siden):

Ja, enig i at man skal ha respekt for det, men passe på at det ikke blir en hvilepute.  Det er ikke så mange som er normalvektige lenger.  Årsaken til det er nok ikke gener. 

 

Kalorier inn og ut ja, men det flere fagfolk nå hevder, er at det er ulike mekanismer som virker sammen og som gjør det verre å være normalvektig for noen. 

[UtakknemligDiva]

Nicklusheletida skrev (4 timer siden):

Det var godt du skrev "enkelte" 

Vi har kommet dit hen at det faktisk er flere i Norge med overvekt og fedme, enn det er normalvektige. 

Normalvektige er nå i mindretall. 

Du kan si hva du vil, men det er " kalorier inn og kalorier ut " som fortsatt gjelder. 

Så kan noen rettmessig hevde det er gener ja.

Andre kan også hevde det er gener hvis det kjennes mer behagelig, men er neppe til særlig  hjelp for dem. 

 

Eeh… jeg bet ikke. Har så mange ganger hørt hvordan jeg kan holde meg sånn når jeg spiser så mye. Jeg sluket feks 6 pakker, noen ganger 12 pakker Snickers is hver dag over 1 år. I tillegg til å spise mat. 
Vet ikke om jeg har fortalt om McDonalds opplevelsen når jeg var barn, men mamma sa «han kommer til å bli husket her lenge» om daværende stefar som stadig måtte til disken og bestille flere burgere til meg. De trodde jo sikkert det var til han siden han var overvektig, uten en anelse om at han bestilte til et monster innpakket i en tynn barnekropp. Jeg trenger sikkert ikke å nevne antall burgere. 
Men jeg har jo også vært ganske så aktiv. I tillegg bruker hjernen min ekstremt mye ressurser på å holde fokus, så det kan være at kaloriene går med på hodet.

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har veid 85 kg og hadde bmi på 30. Har gått ned 30 kg og har nå bmi på 19,5. Det var en jobb som måtte gjøres, både med mat og trening. Jeg har holdt vekten i 5 år, men jeg lever på 1400 kcal i hverdagen og er mye i aktivitet. Jeg er nok ikke så annerledes enn andre, så det handler om viljestyrke og disiplin. Jeg vet godt hvorfor jeg ble for tjukk og det var fordi jeg spiste altfor mye og ikke gadd å bevege meg. Og det er sannheten for de aller aller fleste. 

Anonymkode: 70a42...444

Viljestyrke og disiplin er begrensede ressurser og for veldig mange kan man ikke lene seg på dem alene. Spesielt ikke hvis det ligger psykologiske årsaker bak overspisingen.

 

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (7 minutter siden):

Viljestyrke og disiplin er begrensede ressurser og for veldig mange kan man ikke lene seg på dem alene. Spesielt ikke hvis det ligger psykologiske årsaker bak overspisingen.

 

En annen ting som jeg for min del ikke har blitt hørt på er at overspising også kan være en form for selvskading. Man ødelegger kroppen sin med vilje for å håndtere psykisk smerte. 

Anonymkode: 48c40...8f9

[Babette]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En annen ting som jeg for min del ikke har blitt hørt på er at overspising også kan være en form for selvskading. Man ødelegger kroppen sin med vilje for å håndtere psykisk smerte. 

Anonymkode: 48c40...8f9

Det tror jeg du har rett i.

I TV-serien "My 600 lb life" er det påfallende mange ekstremt overvektige som har en barndom preget av overgrep eller andre psykiske traumer. Og de bruker mat for å døyve psykisk smerte.  Nesten som en form for rus.

[AnonymBruker]

Babette skrev (10 timer siden):

Det tror jeg du har rett i.

I TV-serien "My 600 lb life" er det påfallende mange ekstremt overvektige som har en barndom preget av overgrep eller andre psykiske traumer. Og de bruker mat for å døyve psykisk smerte.  Nesten som en form for rus.

Jeg har sett det jeg også. Jeg har snakket med fagfolk om det, og jeg har ikke blitt hørt. Jeg tror de tenker at vi bare må ta oss sammen og slutte å overspise. 
Jeg var normalvektig før jeg begynte å slite med følelser. Nå veier jeg 45 kg for mye. Jeg spiser ikke fordi det er godt (som jeg får høre at jeg gjør). Jeg rett og slett stapper i meg fordi det er lettete å håndtere en sprengt mage enn en sprengt psyke. Men ingen forstår det. 

Anonymkode: 48c40...8f9

[emilie321]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har sett det jeg også. Jeg har snakket med fagfolk om det, og jeg har ikke blitt hørt. Jeg tror de tenker at vi bare må ta oss sammen og slutte å overspise. 
Jeg var normalvektig før jeg begynte å slite med følelser. Nå veier jeg 45 kg for mye. Jeg spiser ikke fordi det er godt (som jeg får høre at jeg gjør). Jeg rett og slett stapper i meg fordi det er lettete å håndtere en sprengt mage enn en sprengt psyke. Men ingen forstår det. 

Anonymkode: 48c40...8f9

Jeg har også sett det. Selv går jeg på en overvektspoliklinikk og de er helt klare på at alt henger sammen og at det ikke bare er til å slutte og overspise.   

[Sokk]

Det er faktisk så «enkelt» som kalorier inn minus kalorier ut. Hvis du får et positivt tall legger du på deg, hvis du får et negativt tall går du ned i vekt.

Men så er det så mange faktorer som spiller inn på både kaloriene som kommer inn og kaloriene som kommer ut, så det å gjøre noe med det er ikke like «enkelt».

Det er mange ting som påvirker hva og hvor mye vi spiser. Det er ikke sånn at det bare er å bestemme seg for å gå ned i vekt. Det er også flere ulike faktorer som påvirker hvor mye energi kroppen bruker.

Jeg forstår godt at det er vanskelig å ha fedme fordi det er en synlig tilstand og det er masse stigma forbundet med det - nettopp fordi mange tror det koker ned til et spørsmål om viljestyrke. Det har jeg ingen som helst tro på at det gjør, og om det skulle gjør det, så tenker jeg at det uansett er årsaker til ulik viljestyrke hos folk som har med helt andre ting å gjøre enn at noen er et «bedre»/«flinkere»/«mer verdig» etc menneske enn andre.

Så det er viktig å skille her. Rent teknisk handler det om kalorier inn minus kalorier ut, det er ikke mer «mystisk» enn det. Så i bunn og grunn er det så «enkelt» som at et lavt nok matinntak vil gi vektnedgang.

Utfordringen er at det kan være veldig vanskelig å få til dette (i hvert fall på egenhånd!), at det er vanskelig å holde vekta om man ikke har gjort noe med årsaken til at den gikk opp i utgangspunktet, og noen er f.eks. mye mer disponert for fedme enn andre.

Fettet er langt fra rettferdig fordelt. 

[Alba]

Jeg bruker mat som trøst og har dessverre gått opp mye. Mat og følelser henger veldig sammen hos meg. I perioder spiser jeg mye mat kun for å `selskade` meg selv for å påføre meg lidelse. Vet ikke hvorfor jeg gjør det fordi etterpå skammer jeg meg og blir enda mere lei meg og sulter meg ned i vekt for så å overspise igjen. Og sånn går dagene.

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2024 den 20.20):

Jeg har sett det jeg også. Jeg har snakket med fagfolk om det, og jeg har ikke blitt hørt. Jeg tror de tenker at vi bare må ta oss sammen og slutte å overspise. 
Jeg var normalvektig før jeg begynte å slite med følelser. Nå veier jeg 45 kg for mye. Jeg spiser ikke fordi det er godt (som jeg får høre at jeg gjør). Jeg rett og slett stapper i meg fordi det er lettete å håndtere en sprengt mage enn en sprengt psyke. Men ingen forstår det. 

Anonymkode: 48c40...8f9

Hvis du ikke blir forstått av helsevesenet mht. overspisning, så bør du kontakte noen av de som jobber med dette. Dette skal nå være ganske elementær kunnskap hos helsepersonell. Du kan evt. få litt gratis rådgivning her: Gratis Drop-in - Villa Sult - Institutt for spiseforstyrrelser  eller hos en av interesseforeningene for spiseforstyrrelser. 

[AnonymBruker]

cilie skrev (På 2.10.2024 den 22.57):

Kalorier inn og ut ja, men det flere fagfolk nå hevder, er at det er ulike mekanismer som virker sammen og som gjør det verre å være normalvektig for noen. 

Og det hormonelle 

Anonymkode: 3b80e...644