Mentaliseringsbasert terapi

[AnonymBruker]

Hvordan foregår dette i praksis? Da tenker jeg ikke i gruppeterapi, men i individualterapi ?

Anonymkode: 5ad72...f0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan foregår dette i praksis? Da tenker jeg ikke i gruppeterapi, men i individualterapi ?

Anonymkode: 5ad72...f0e

Skal du begynne med denne typen individualterapi?

Anonymkode: ce30a...f58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skal du begynne med denne typen individualterapi?

Anonymkode: ce30a...f58

Overlegen på sengepost ønsker at jeg skal få denne behandlingen, men han må overtale ledelsen først fordi jeg allerede har fått så mye behandling.

Anonymkode: 5ad72...f0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Overlegen på sengepost ønsker at jeg skal få denne behandlingen, men han må overtale ledelsen først fordi jeg allerede har fått så mye behandling.

Anonymkode: 5ad72...f0e

Er det for depresjon? Håper du får mer hjelp!

Anonymkode: ce30a...f58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det for depresjon? Håper du får mer hjelp!

Anonymkode: ce30a...f58

Takk. Det er for personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 5ad72...f0e

[Sokk]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvordan foregår dette i praksis? Da tenker jeg ikke i gruppeterapi, men i individualterapi ?

Anonymkode: 5ad72...f0e

Her er min erfaring (langt svar)!

Psykologen min sa at jeg fikk mentaliseringsbasert terapi, hun skrev det også i journalen. Det var en type psykodynamisk terapi. Hun var veldig psykoanalytisk orientert, så hun var veldig flat og taus i alle timene. Hun satt og holdt rundt en tekopp eller kaffekopp, stort sett. Jeg kunne snakke om hva som helst, men jeg fikk ikke noe særlig respons fra henne. Hun skrev derimot veldig mye teorier og «analyser» i journalen min, de var ikke spesielt flatterende for å si det forsiktig (jeg gikk helt i kjelleren da jeg ba om utskrift av hele journalen og så hva hun hadde skrevet). 

Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg ble behandlet for, jeg screenet negativt for personlighetsforstyrrelser, men jeg tror hun mente at det var noe personlighetsproblematikk der likevel. Evt var det også forebyggende mot psykose (for enkelte uttalelser til meg og i journalen kan tolkes dithen, f.eks da jeg var i en pågående depresjon i forverring og lurte på om det fantes noen form for oppfølging i sommerferien, så sa hun «nei, for du blir ikke psykotisk på tre uker»). Men jeg har heller aldri blitt diagnostisert med noe psykose, så det hele var ganske forvirrende. Det er vanskelig å si sikkert hva jeg ble behandlet for fordi hun ikke ville gi meg noen diagnose (bortsett fra at hun etterhvert aksepterte at jeg var deprimert).

En stor utfordring for meg i terapien var at hun så ut til å mene at det var terapeutisk for meg å bli avvist når jeg opplevde forverring av depresjon, og at mitt ønske om evt intervensjon (f.eks medisiner), var et uttrykk for «teleologisk mentaliseringssvikt», altså at jeg ikke trodde folk brydde seg hvis ikke det ble vist i handlinger. Det var et spørsmål i ganske tidlig i behandlingen om jeg hadde bipolar 2 (det virket som psykiater på teamet hennes mente det - nå har jeg han som behandler og jeg har fått den diagnosen), men hun mente at jeg snarere benyttet et «manisk forsvar», og at det var psykologisk og ikke biologisk betinget. Da jeg etterhvert ikke var deprimert ba jeg henne om hjelp til å forebygge nye depressive episoder. Det avviste hun blankt, hun sa at hun ikke så at hun skulle ha noen rolle i det, og at det ikke gikk an å forebygge nye «kriser». Jeg kjente meg ikke igjen i dette konseptet med «kriser», det var snakk om depressive episoder som varte i 2-4 mnd. Det er som om hun var fullstendig låst i å tolke alt med «personlighetsforstyrrelse-briller».

Det kan godt hende hun har et poeng, for det kan hende mitt ønske om en medisin som skulle hjelpe meg, egentlig er jeg som leter etter en ekstern «magisk» løsning for å slippe å jobbe med meg selv. Det kan også hende jeg har ønsket en bipolar 2-diagnose fordi det beskytter egoet mitt og gjør at jeg får en «ekstern» syndebukk for problemene mine, som egentlig er selvforskyldt. 

Jeg har lest en del om mentaliseringsbasert terapi og jeg tror det har mye for seg for veldig mange. Jeg tror jeg også kunne hatt utbytte av det i gode rammer. Man kan få jobbet med en del mønstre gjennom relasjonen til terapeuten. Jeg tror imidlertid det er veldig viktig at man har en behandler som man får en god og tillitsfull relasjon til, sånn at man har mulighet til å la ting utspille seg i relasjon til terapeuten, og tørre å snakke om det.

For meg ble det et problem at hun var så «svart-hvitt» i tilnærmingen. Jeg skulle ønske hun også kunne vært åpen for litt «tradisjonell» «forholde-seg-til-diagnosekriterier»-tilnærming og vært mer åpen for medisiner i parallell med mentaliseringsbasert terapi. Jeg skulle også gjerne ønske at hun hadde vært litt mindre avvisende og snakket mer med meg i timene, i stedet for bare å hamre løs i journalen etter timen.

Så min konklusjon: veldig bra terapiform, så lenge det blir brukt av en god og litt fleksibel terapeut, som klarer å forstå at det faktisk er et samspill mellom psykologiske og biologiske faktorer og at de to ikke er gjensidig utelukkende.

[AnonymBruker]

Sokk skrev (4 timer siden):

Her er min erfaring (langt svar)!

Psykologen min sa at jeg fikk mentaliseringsbasert terapi, hun skrev det også i journalen. Det var en type psykodynamisk terapi. Hun var veldig psykoanalytisk orientert, så hun var veldig flat og taus i alle timene. Hun satt og holdt rundt en tekopp eller kaffekopp, stort sett. Jeg kunne snakke om hva som helst, men jeg fikk ikke noe særlig respons fra henne. Hun skrev derimot veldig mye teorier og «analyser» i journalen min, de var ikke spesielt flatterende for å si det forsiktig (jeg gikk helt i kjelleren da jeg ba om utskrift av hele journalen og så hva hun hadde skrevet). 

Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg ble behandlet for, jeg screenet negativt for personlighetsforstyrrelser, men jeg tror hun mente at det var noe personlighetsproblematikk der likevel. Evt var det også forebyggende mot psykose (for enkelte uttalelser til meg og i journalen kan tolkes dithen, f.eks da jeg var i en pågående depresjon i forverring og lurte på om det fantes noen form for oppfølging i sommerferien, så sa hun «nei, for du blir ikke psykotisk på tre uker»). Men jeg har heller aldri blitt diagnostisert med noe psykose, så det hele var ganske forvirrende. Det er vanskelig å si sikkert hva jeg ble behandlet for fordi hun ikke ville gi meg noen diagnose (bortsett fra at hun etterhvert aksepterte at jeg var deprimert).

En stor utfordring for meg i terapien var at hun så ut til å mene at det var terapeutisk for meg å bli avvist når jeg opplevde forverring av depresjon, og at mitt ønske om evt intervensjon (f.eks medisiner), var et uttrykk for «teleologisk mentaliseringssvikt», altså at jeg ikke trodde folk brydde seg hvis ikke det ble vist i handlinger. Det var et spørsmål i ganske tidlig i behandlingen om jeg hadde bipolar 2 (det virket som psykiater på teamet hennes mente det - nå har jeg han som behandler og jeg har fått den diagnosen), men hun mente at jeg snarere benyttet et «manisk forsvar», og at det var psykologisk og ikke biologisk betinget. Da jeg etterhvert ikke var deprimert ba jeg henne om hjelp til å forebygge nye depressive episoder. Det avviste hun blankt, hun sa at hun ikke så at hun skulle ha noen rolle i det, og at det ikke gikk an å forebygge nye «kriser». Jeg kjente meg ikke igjen i dette konseptet med «kriser», det var snakk om depressive episoder som varte i 2-4 mnd. Det er som om hun var fullstendig låst i å tolke alt med «personlighetsforstyrrelse-briller».

Det kan godt hende hun har et poeng, for det kan hende mitt ønske om en medisin som skulle hjelpe meg, egentlig er jeg som leter etter en ekstern «magisk» løsning for å slippe å jobbe med meg selv. Det kan også hende jeg har ønsket en bipolar 2-diagnose fordi det beskytter egoet mitt og gjør at jeg får en «ekstern» syndebukk for problemene mine, som egentlig er selvforskyldt. 

Jeg har lest en del om mentaliseringsbasert terapi og jeg tror det har mye for seg for veldig mange. Jeg tror jeg også kunne hatt utbytte av det i gode rammer. Man kan få jobbet med en del mønstre gjennom relasjonen til terapeuten. Jeg tror imidlertid det er veldig viktig at man har en behandler som man får en god og tillitsfull relasjon til, sånn at man har mulighet til å la ting utspille seg i relasjon til terapeuten, og tørre å snakke om det.

For meg ble det et problem at hun var så «svart-hvitt» i tilnærmingen. Jeg skulle ønske hun også kunne vært åpen for litt «tradisjonell» «forholde-seg-til-diagnosekriterier»-tilnærming og vært mer åpen for medisiner i parallell med mentaliseringsbasert terapi. Jeg skulle også gjerne ønske at hun hadde vært litt mindre avvisende og snakket mer med meg i timene, i stedet for bare å hamre løs i journalen etter timen.

Så min konklusjon: veldig bra terapiform, så lenge det blir brukt av en god og litt fleksibel terapeut, som klarer å forstå at det faktisk er et samspill mellom psykologiske og biologiske faktorer og at de to ikke er gjensidig utelukkende.

Hm... Ble litt skeptisk jeg. Hos meg handler det jo om personlighetsforstyrrelse så det er mulig det er det som er det rette. Men jeg liker en aktiv terapeut.

Anonymkode: 5ad72...f0e

[Sokk]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hm... Ble litt skeptisk jeg. Hos meg handler det jo om personlighetsforstyrrelse så det er mulig det er det som er det rette. Men jeg liker en aktiv terapeut.

Anonymkode: 5ad72...f0e

Jeg tipper det er store individuelle forskjeller i stil her. Jeg hadde uflaks og fikk en som ikke matchet. 

[munchin]

Sokk skrev (3 minutter siden):

Jeg tipper det er store individuelle forskjeller i stil her. Jeg hadde uflaks og fikk en som ikke matchet. 

Hvor lenge gikk du til denne behandleren? Det høres veldig krevende ut!

[Sokk]

munchin skrev (20 minutter siden):

Hvor lenge gikk du til denne behandleren? Det høres veldig krevende ut!

9 måneder. 2 ggr/uke i 7 av dem. Avvisningen og all usikkerheten var helt klart en ekstra påkjenning underveis. Jeg er fortsatt preget av erfaringen, jeg tør f.eks ikke bruke ordet «deprimert» til nåværende behandler for jeg er redd for å dramatisere/overdrive. Jeg stoler ikke på egen vurdering av symptomer o.l., og antar at jeg opplever alt som mye verre enn det egentlig er. Og kanskje stemmer det, hvem vet.

Det var også vondt fordi jeg var i et vanskelig forhold med min eks, og hun trodde jeg innbilte meg at han f.eks kritiserte meg. Hun endret imidlertid mening når hun etter 7 mnd fikk møte snakket kort med ham.

Jeg lurer på om det er noe ved meg som vekker avsky hos andre og som genererer et sterkt ønske hos andre om å «sette meg på plass». Altså at jeg gjennom projektiv identifikasjon fikk henne til å behandle meg avvisende og «slemt». At jeg er et menneske som andre bare kan bruke, og at hun også ønsket å gjøre det (hun ville ha meg som sånn «lære-pasient» innen psykoanalyse, uten at hun reflekterte over hvordan psykologtimer 4 ggr/uke kanskje ville medføre en altfor stor belastning i livet mitt). Så lurer jeg også på om min devaluering av psykologen er et resultat av at jeg egentlig har narsissistisk pf og at hun har hatt rett hele veien.

Jeg tror at mentaliseringsbasert terapi er bra. Jeg bare hadde ikke en så god erfaring akkurat i min situasjon.