En liten historie...

[Gjest Emilia]

Jeg vil fortelle en liten historie, den er lang -men jeg må skrive såpass for å få med alt.

Jeg aner ikke når alt startet. Jeg tror det er mye fordi oppveksten min har vært veldig hard, og jeg har blitt merket mye etterpå.

Jeg var utrolig glad da jeg flyttet hjemmefra. Endelig skulle jeg få gjøre som jeg sjøl ville, og ikke bare bli dirigert hit og dit og kommandert alle veier.

Jeg var også veldig underkua og gjorde omtrent alt det andre sa jeg skulle gjøre fordi jeg regnet med å få skikkelig kjeft hvis jeg ikke gjorde det.

Så jeg sto opp midt på natten for å kjøre kompiser kanskje mange mil i både 30 kuldegrader og storm. Jeg skulket skolen for å hjelpe dem på en eller annen måte. Men sjøl spurte jeg aldr noen om hjelp, det skjedde så å si aldri. Da fiksa jeg heller opp sjøl(ville ikke mase).

Men da jeg dro hjemmefra, begynte denne adferden som man gjerne får når man er blitt herjet mye med som barn. Jeg laget meg opp masse prinsipper og regler. Var sta og egen(det har jeg egentlig vært bestandig) jeg ble iskald og fullstendig uavhengig.

Jeg kunne ikke vise følelser for noen, for det hadde aldri blitt godtatt hjemme. Hver kveld når mamma slukket lyset, kom alltid tårene fram -når ingen kunne se det. Det samme skjedde nå. Straks jeg var hjemme alene om kveldene, så kom tårene og raseriet ut.

Det tok på, og jeg ble helt utkjørt av å spille et evig skuespill for alle sammen. Når tårene piplet fram, skjulte jeg dem med et smil eller sa noe rart så det skulle virke som jeg var i kjempehumør.

Jeg sovnet klokka ni om kvelden, og greide så vidt å komme meg opp om morran for å dra på skolen. Jeg har egentlig alltid vært en morrafugl, men nå ble hardkjøret mye større, og jeg klarte ikke like mye som før.

Jeg drakk også en del, og venner og kompiser var ganske redde for meg, men jeg brydde meg ikke.

Jeg prøvde å ta livet av meg. Men en kompis fant meg i siste liten. Så etter et par dager på sykehuset var det hjem igjen hvor alle ventet på meg. Noen sinte og andre skuffet, andre igjen bare glad jeg overlevde...

En kopmis fortalte meg en masse ord som jeg aldri noengang vil glemme...:

"Jeg vet at de har ødelagt deg. Jeg vet du har det tungt nå, men kjære deg vennen mine... Selv om du har fått lide hele livet, la ikke OSS få lide for det! Du er et fantastisk menneske, en venn man så sjelden kan finne. Til tross dine egne smerter, du hjelper alle oss som best du kan... Jeg beundrer deg det. Men vær så snill, ikke ødelegg for deg sjøl!"

Jeg forto ikke hva han mente med det siste, så jeg lot ham forklare det.

"Du er så hel... sta! Du nekter å la oss hjelpe deg! Du har bestemt deg for at du skal greie alt samma sjøl uten å belaste oss med det. Det eneste som skjer er at du blir fullstendig gal til slutt! Kjære vene!"

Jeg er som vanlig veldig temperamentsfull og hissig, så jeg begynte å diskutere med han.

"Greit nok, du har kanskje alltid måttet klare deg sjøl, tatt ansvar tidlig. Men hør på meg... Det går faktisk an å forandre seg, og noen ganger er man faktisk nødd til det for å klare å overleve verdn som den er... Tenk over det, jenta mi! Så skal du se at jeg har faktisk rett!"

Jeg kjørte hjem til hybelen min. Låste døra, slo av alle lysene og trakk for gardina.

Tårene kom og jeg begynte å tenke på hva Runar sa til meg. Det værste var at han hadde jo rett. Jeg forsto det ikke med en gang, men etter å grublet to dager forsto jeg hva han mente.

Så tenk over det! Det er sånn mange selvmord skjer, man vil ikke ta i mot hjelp fra dnre. Du kan være helt sikker på at vennene dine ser på deg at noe er galt. Uansett hvordan du oppfører deg. Det kan virke som ingen bryr seg, men de gjør faktisk det! Vennene dine er glad i deg som den du er! Uansett!

Jeg glemmer aldri hva Runar sa, det er ord som har limt seg fast i mitt indre... Håper jeg rakk fram til noen ihvertfall...

[Gjest twisted]

Du rakk ihvertfall frem til meg!

Takk Emilia, for en trist, men samtidig fin historie. Selv ser jeg likheter fra ditt liv til hvordan jeg lever nå, (hard oppvekst, stahet: ''klare meg selv'' og vil ikke la noen hjelpe meg). Men nå har jeg så smått begynt å la noen hjelpe meg, og ser litt lysere på livet.

Takk for historien din :-)

*håper det går bra med deg*

[Lille Lizzi]

Hei!

Rørete noe inni meg med ordene du skrev.

Du er heldig som har så gode venner...

De er glade i deg....,og det er utrolig flott av deg å stå frem med historien din for å på

den måten å hjelpe andre.

Selv har jeg også hatt et utrolig vanskelig liv.

Skal ikke si at andre ikke har problemer,for

jeg vet at folks problemer er problemer for dem......,men noen , sånn som oss har fått smake

på den enda hardere virklighet enn andre.

Og du bør være utrolig stolt av deg selv

for å ha stått frem med det.

Innrømmet ovenfor deg selv at det har vært vansklig, og at du trengte hjelp.

Jeg har på lik linje med deg vært utrolig nær døden, men jeg snudde sselv....,ingen spesielle fant meg eller no.....

Jeg tenkte på de jeg var glade i.

De som sørget med meg da jeg mistet flere

nære samtidig.....

En gammel x var det som fikk meg til å snu.

Så han for meg, hvordan han trøstet meg , holdt rundt meg da jeg fikk panikk med graven, jeg ville ikke de skulle begrave mine nærmeste...

De jeg elsket, uten dem var jeg ingenting.

Jeg har kjent tommheten , og døden nær kroppen jeg også.

Og jeg får det så godt når jeg hører at det er flere der ute, sånne som deg som sier fra.

Som advarer.....

Så mye lykke til videre!

Du har min fulle støtte*klem*

Kos fra

[Lille Lizzi]

Hei!

Rørete noe inni meg med ordene du skrev.

Du er heldig som har så gode venner...

De er glade i deg....,og det er utrolig flott av deg å stå frem med historien din for å på

den måten å hjelpe andre.

Selv har jeg også hatt et utrolig vanskelig liv.

Skal ikke si at andre ikke har problemer,for

jeg vet at folks problemer er problemer for dem......,men noen , sånn som oss har fått smake

på den enda hardere virklighet enn andre.

Og du bør være utrolig stolt av deg selv

for å ha stått frem med det.

Innrømmet ovenfor deg selv at det har vært vansklig, og at du trengte hjelp.

Jeg har på lik linje med deg vært utrolig nær døden, men jeg snudde sselv....,ingen spesielle fant meg eller no.....

Jeg tenkte på de jeg var glade i.

De som sørget med meg da jeg mistet flere

nære samtidig.....

En gammel x var det som fikk meg til å snu.

Så han for meg, hvordan han trøstet meg , holdt rundt meg da jeg fikk panikk med graven, jeg ville ikke de skulle begrave mine nærmeste...

De jeg elsket, uten dem var jeg ingenting.

Jeg har kjent tommheten , og døden nær kroppen jeg også.

Og jeg får det så godt når jeg hører at det er flere der ute, sånne som deg som sier fra.

Som advarer.....

Så mye lykke til videre!

Du har min fulle støtte*klem*

Kos fra