Vår hissige Kinaprinsesse

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi hentet vår datter i Kina for 3 mnd siden og hun var da 11 mnd og snill som et lam. Hun pludret med seg selv og var ei riktig godjente.

Så ble hun syk og etter at hun ble frisk igjen har hun væt skikkelig hissig. Hun leker ikke med seg selv lengre, skal bæres av mor hele tiden og den søte pludringen er erstattet av sinte hyl.

Hun hyler på natten og gir seg ikke før hun kommer over i vår seng men da ligger vi våkne resten av natten. Nå har vi tenkt å prøve å flytte henne inn på eget rom og håpe hun får mer ro der.

Jeg trenger råd her, hva kan ha skjedd siden hun har forandret seg slik???

[Gjest snella]

Hei.

Gratulerer med jenta.

At hun har endret segbehøver ikke ha med sykdommen å gjøre.

Jeg vet og har lest at mange adopterte kan få en etterreaksjon av selve hjemkomsten. Dette kommer gjerne ikke før en 3-6 måneder etter hjemreise. Husk at de har opplevd mye og at det tar tid å stabilisere seg.

Forsøk å ikke fokuser på at hun er hissig og ikke leker med seg selv. Forsøk å fokusere på de ting hun ler av og ta en tur ut i andre omgivelser med henne så opplever hun noe annet samt at det kan være at hjemmet og rommet evt sengen der hun var syk kommer litt vekk.

Ble dere slitne eller hissige på henne da hun var syk?

Hadde dere en annen adferd mot henne da hun var syk?

Dette kan påvirke henne og sitte i en stund.

Hun har i løpet av 3 måneder opplevd bl a at trygge personer rundt henne har forsvunnet og nye har kommet til.

Tenk med deg selv om du skulle ha flyttet. det tar tid til å venneseg til nye steder, personr og ting rundt seg.

Gi henne masse kos og syng mye. Det gjorde vi for vår datter da hun i en periode hadde mye gråt om natten og var trassig. Det hjalp så mye og hun roet seg utrolig fort når vi nynnet og sang. I dag er hun 3 og synger hele dagen og er stort sett veldig glad og lyst tilsinns.

Mye kos kan iallefall ikke skade og det er bedre å kose ennå bli frustrert for det merker barna også veldig lett. Vi blir jo litt mer kvasse i bevegelsene våre også når vi blir slitne, frusrterte og har lyst til at barna våre skal være anderledes. KLøft henne mykt opp kos og klem så skal du ser det går seg til.

Kjøp en ny leke til henne (aktivitetsleke) som du ikke gir til henne men som du setter deg selv ned med. Da blir det mye mer spennende for henne,Slik gjør vi ofte for å få barna våre interesert i nye ting på . Vi gir dem ikke direkte til dem men setter oss selv ned med det for da lurer barn på hmmmmm hvorfor får ikke jeg den tingen - dette må da være noe veldig spesielt og spennende og interessen er der...

Huff dette ble langt og rotete men slik er det når noe engasjerer.

Lykke til

[Gjest snella]

Hei.

Gratulerer med jenta.

At hun har endret segbehøver ikke ha med sykdommen å gjøre.

Jeg vet og har lest at mange adopterte kan få en etterreaksjon av selve hjemkomsten. Dette kommer gjerne ikke før en 3-6 måneder etter hjemreise. Husk at de har opplevd mye og at det tar tid å stabilisere seg.

Forsøk å ikke fokuser på at hun er hissig og ikke leker med seg selv. Forsøk å fokusere på de ting hun ler av og ta en tur ut i andre omgivelser med henne så opplever hun noe annet samt at det kan være at hjemmet og rommet evt sengen der hun var syk kommer litt vekk.

Ble dere slitne eller hissige på henne da hun var syk?

Hadde dere en annen adferd mot henne da hun var syk?

Dette kan påvirke henne og sitte i en stund.

Hun har i løpet av 3 måneder opplevd bl a at trygge personer rundt henne har forsvunnet og nye har kommet til.

Tenk med deg selv om du skulle ha flyttet. det tar tid til å venneseg til nye steder, personr og ting rundt seg.

Gi henne masse kos og syng mye. Det gjorde vi for vår datter da hun i en periode hadde mye gråt om natten og var trassig. Det hjalp så mye og hun roet seg utrolig fort når vi nynnet og sang. I dag er hun 3 og synger hele dagen og er stort sett veldig glad og lyst tilsinns.

Mye kos kan iallefall ikke skade og det er bedre å kose ennå bli frustrert for det merker barna også veldig lett. Vi blir jo litt mer kvasse i bevegelsene våre også når vi blir slitne, frusrterte og har lyst til at barna våre skal være anderledes. KLøft henne mykt opp kos og klem så skal du ser det går seg til.

Kjøp en ny leke til henne (aktivitetsleke) som du ikke gir til henne men som du setter deg selv ned med. Da blir det mye mer spennende for henne,Slik gjør vi ofte for å få barna våre interesert i nye ting på . Vi gir dem ikke direkte til dem men setter oss selv ned med det for da lurer barn på hmmmmm hvorfor får ikke jeg den tingen - dette må da være noe veldig spesielt og spennende og interessen er der...

Huff dette ble langt og rotete men slik er det når noe engasjerer.

Lykke til

[nanchang]

Det første året kan være stritt, det vet jeg. Tror barnet ditt jobber med tilknytning - og det er bare å være tålmodig, bære henne og holde på med henne og ta tia til hjelp! Få mannen din til å avlaste deg om ettermiddagen hvis du er hjemme i permisjon og han jobber. Første året hjemme med lillebror måtte jeg gå på loftet og kvile en time etter middag for å ha krefter til resten av dagen. Bar på meg muskelknute i skuldra med storesøster, hun var 20 mndr og ville bæres mye. Bæring = kroppskontakt, og det er svært viktig med mye kroppskontakt for nyadopterte barn. Du kan heller ikke forvente at en liten på 14 mndr skal leike spesielt mye for seg selv, det er mammas fang og kropp som er tryggheten, og leiking foregår gjerne med mamma, klint opptil stolen til mamma eller oppi fanget osv, henger i skjørtekanten liksom!

Skriking om natta kan jeg ikke noe med, har ikke tålt det sjøl og har fortsatt ungene (delvis) oppi senga vår, veldig godt men også litt slitsomt selvsagt.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Ja det kan vel være mange grunner til adferdsendring: hun er trygg nok til å protestere, alderen, forsøk på kontroll, osv. Og det behøver ikke ha noe med at hun er adoptert.

De fleste barn har vel perioder hvor bæring er det store: Fokuser heller på hvor koselig det er å endelig ha ei lita jente som vil koses med og bæres i stedet for å bli irritert for det. Og så gi henne masse positiv oppmerksomhet når hun leker selv.

Min jente var ikke noen stor selvaktivator i den alderen. Og det er ikke uvanlig. Man kan ikke vente at en barn på 13-14 måneder syntes det er festlig å leke alene i lange stunder mens mamma og pappa gjør noe helt annet - alene lek må trenes opp. Lek sammen en stund - og så gjør du noe annet en kort stund - og øk gradvis.

Samtidig er du konsekvent på at noen ting må du gjøre og at henne skal leke selv. Finn noen gøye spennede leker hun bare får når hun skal leke selv.

Det med soving i deres seng. Dere lot vel henne gjøre det når hun var syk? Og da er det alltid en overgang å få henne tilbake i egen seng. Det gjelder alle barn - egenfødte såvel som adopterte. Tålmodighet, rolig opptreden (ikke irritasjon), masse kos, og konsekventhet vil gi resultat etterhvert. Det er dere som bestemmer om hun skal sove hos dere eller ikke, men det kan være en slitsom overgang.

Vi har verdens godeste lille kinajente - rolig og harmonisk, med temperament. Det syntes jeg er fint hun har. Hun er ikke glad i å leke selv alltid, men flinkere nå. VI har sunget mye mens vi har kost, og når hun har trengt trøst - og idag synger hun mange sanger - og sitter og traller for seg selv. Koselig å våkne til en litten jente som synger. Og hun sover ikke i vår seng normalt sett - men hver morgen kommer hun inn. Da koser vi litt, småprater, synger og leser bok. En koselig morgenrutine vi (jeg er fortsatt ikke i jobb) alle setter pris på.

Fokuser på det positive og premier det. Og vær tålmodig.

Lykke til!

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi opplevde også at sykdom forandret lille prinsessen. Før hun ble syk, var hun ikke spesielt interessert i kontakt med oss. Kosing var helt utelukket. Hun bare skjøv oss vekk. Godtok bare å få mat og bli skiftet på.

Så ble hun syk - med høy feber og smerter (urinveisinfeksjon), og etter det ble hun liksom mye mer knyttet til oss. Hun koser og vil opp i armene ofte. Det var liksom hun skjønte at vi kunne hjelpe henne, og hun kunne stole på oss.

Kanskje det er noe av det samme som skjer med deres datter? At hun har funnet ut at dere hjelper henne. Og det var behagelig og noe hun vil ha mer av! Hun er kanskje også redd for at dere skal forsvinne ....?

Vår datter leker fortsatt mye med seg selv. Og hun skriker ikke, så vi har vært heldige. Men det skjedde en stor forandring da hun var syk - til det bedre for oss, da.

Det finnes ihvertfall en lege/psykolog i Oslo som kan mye om dette, men jeg vet dessverre ikke navnet hans.

[Mamta]

Som de andre her er inne på, kan det være mange ting som har gjort at prinsessa har endret atferdsmønster etter sykdommen.

Hun kan ha blitt såpass trygg på dere i løpet av disse månedene at hun nå "tør" å si fra om hva som ikke behager henne. Skriking er vel den eneste måten hun kan si fra på, noe som forsåvidt vil gjelde i lang tid fremover:-) (snakker av erfaring). Det er vel heller ikke uvanlig at barn fra ca. 13 - 14 mnd. alder begynner å vise egenvilje i sterkere og sterkere grad. Noen i større grad enn andre... Men temperament er en god egenskap, pleier jeg å trøste meg med når det står på som verst her i huset;-)

Skrikingen kan også være enslags sorgreaksjon på å ha mistet den trygge og forutsigbare tilværelsen (og personer) hun tross alt hadde i Kina. Jeg tror egentlig alle adoptivbarn gjennomgår en slik sorgreaksjon, men kanskje til ulike tider?

Det at hun nå plutselig har _to_ voksne helt og fullt til sin disposisjon (uvant for et barnehjemsbarn) kan sikkert også oppleves både overveldende og skummelt fra hennes ståsted. Og dermed kan dette at hun vil bæres hele tiden være utslag av et ønske om nærhet samtidig som hun ønsker kontroll (vil ikke miste deg).

Her må man selv finne ut av hva som oppleves riktig, tror jeg. Men uavhengig av hvor grensene går, har jeg tro på masse positiv oppmerksomhet og kos, selvsagt, samt konsekvent (trygg) grensesetting.

Det at datteren deres ikke er så flink til å leke med seg selv lengre, kan også være aldersbetinget. Babyer har jo i lang tid nok med seg selv, men når de "oppdager" omverdenen via større mobilitet, blir samhandling med andre (mor) barnets hovedbeskjeftigelse. Når det er sagt, så har jeg hørt (og selv erfart) at første barnet som regel er mindre flink til å leke for seg selv enn andremann, nettopp fordi foreldrene har hatt mere tid til ham og fordi han ikke har hatt andre barn å leke/ krangle med :-)

Tilslutt, du er nok ikke alene om å oppleve slike perioder. De kommer nok før eller siden hos de fleste. Det gode (og litt vemodige) er at ingenting varer evig, alt har sin tid med barn i huset!

Hilsen fra

[loja]

Det er ikke alltid like lett med disse små. Det med å forandre seg sånn plutselig har jeg spesiellt opplevd med vår minste mann.(Han er adoptert). Vår eldste datter(som ikke er adoptert) har også hatt perioder, men ikke så voldsomt. Jeg sier jeg har opplevd alle stadier med vår lille sønn siden vi kom hjem. Det har vært veldig mye grining og lite soving i perioder. Det har vært veldig mye mamma peroder. Andre perioder har vært pappa perioder. Det har vært grining og bære peroder. Det har selvfølgelig også vært mange gode perioder. Forandringene har sjedd i rykk og napp, ingen glidende overganger til neste periode. Jeg trøster meg med at ingen periode har vedvart over veldig lang tid. Nå for tiden er periodene stort sett gode. Han sover godt om natta og er stort sett blid og fornøyd.

Når det står på er det viktig å ordne seg best mulig. Først og fremst søvn er viktig, for da for man igjen overskudd til barnet.(Masse kos). Vår løsning når barnet ikke ville sove var at en av oss sov inne på barnets rom i egen seng . Da for iallefall en av foreldrene sove. Det er tøft når det står på.

Det med bæring er også tungt over lengre tid. Det finnes bæreseler for større barn hvor barnet sitter på hofta.

Håper det ordner seg for dere.

[milla midt i natten]

Du har fått mange svar under her som dreier seg om dette å knytte seg til, og det er vel det dette dreier seg om. For noen mnd. siden la noen ut en lenke til en side om tilknytningsvansker hos adopterte. Jeg leste masse på disse sidene, og om "Holding Time"-metoden til Martha Welsh. Jeg bestilte boka hennes, og har hatt veldig stor glede av denne. Kanskje det hadde vært noe for dere? Når jeg leste på disse sidene, så jeg ting hos vår lille som jeg ikke hadde tenkt kunne dreie seg om tilknytningsvansker, men som altså var akkurat det.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi opplevde også at sykdom forandret lille prinsessen. Før hun ble syk, var hun ikke spesielt interessert i kontakt med oss. Kosing var helt utelukket. Hun bare skjøv oss vekk. Godtok bare å få mat og bli skiftet på.

Så ble hun syk - med høy feber og smerter (urinveisinfeksjon), og etter det ble hun liksom mye mer knyttet til oss. Hun koser og vil opp i armene ofte. Det var liksom hun skjønte at vi kunne hjelpe henne, og hun kunne stole på oss.

Kanskje det er noe av det samme som skjer med deres datter? At hun har funnet ut at dere hjelper henne. Og det var behagelig og noe hun vil ha mer av! Hun er kanskje også redd for at dere skal forsvinne ....?

Vår datter leker fortsatt mye med seg selv. Og hun skriker ikke, så vi har vært heldige. Men det skjedde en stor forandring da hun var syk - til det bedre for oss, da.

Det finnes ihvertfall en lege/psykolog i Oslo som kan mye om dette, men jeg vet dessverre ikke navnet hans.

....Hun bare skjøv oss vekk. Godtok bare å få mat og bli skiftet på......

"Heldigvis" for henne ble hun syk og lærte å like kos =)

Har ellers stor tro på holding time i slike tilfeller. Slik at barnet blir nødt til å lære seg til å akseptere kos. Jfr. milla midt i natten.

[Amba]

Du har jo fått mange gode svar her, og jeg tenkte å gi deg et jeg også.

Vi hadde det akkuratt på samme måte som du beskriver når vi kom hjem til Norge med vesla som da var 8 mnd. Hun sov dålig om natten, om dagen krevde hun full oppmerksomhet hele tiden. Jeg måtte være helt nær henne, hvis ikke skrek hun som bare det. Ble ganske sliten av det, prøvde å trene litt på å være borte fra henne i noen minutter, men det ble så mye skriking at jeg ikke orket. Instinktet mitt tilsa at det var bedre å skape trygghet for henne, så kanskje det ville gå seg til etterhvert.

Etter ca 5 månedere roet det seg. Plutselig sov hun hele natten. Kan kanskje ha sammenheng med at hun fikk eget rom. I leken har hun gradvis utviklet større selvstendighet, men det er ikke før nå (2 år 4 mnd) at hun leker selvstendig over "tid". Noe som igjen kan ha sammenheng med trening i barnehagen.

Det er ikke godt å si hva sutring og misnøye skyldes, og i og med at vi som har adoptert ikke fullt ut kjenner til hva barnet vårt har med seg i baggasjen fra før, bør man nok gå varsomt fram. Flere erfarne mødre sa den gang at ungen måtte bare få ligge å skrike, så ville hun lære. Jeg fulgte aldri det rådet heldigvis.