Psykiatri OG trygdespørsmål

[Gjest sprøa]

Regner med at det ikke er for langt mellom skrivebordene hos dere, slik at jeg kan få råd fra trygdeeksperten samtidig?

Jeg har slitt med psykiske vansker hele livet, har sterk mistanke om at jeg er gammel BPD'er (i allfall nok kriterier som passet, - men ikke selvskader), og i ungdommen var jeg vel manisk-depressiv. Jeg prøvde å gå til psykolog som 19-åring (ble sendt dit av sosionom på jobben), men jeg ga opp etter noen få besøk, og siden har jeg ikke orket tanken på å brette ut sjelen. Jeg har vært ganske oppskrudd før jeg begynte med medisiner, og jeg vet ikke om jeg ble tatt helt alvorlig. Folk tror generelt ikke på meg når jeg sier jeg er fysisk syk, heller. Det gjør meg både sur og forvirret. Kanskje jeg bare er paranoid... (også). Fikk klarhet i litt hos psykologen, men det var ikke egentlig hans fortjeneste (det gikk bare et par lys opp for meg!). I dag sitter jeg som enslig 42-åring i en knøttliten leid og dårlig leilighet fordi jeg aldri har fått spart noe, og hvor jeg ikke synes jeg kan invitere noen, - jeg har skiftet jobb ørten ganger og vært arbeidsledig ganske mye. Jeg verken orker eller fikser nære forhold til, eller å være rundt "vanlige" mennesker særlig lenge. Jeg har utviklet en for spesiell personlighet og for spesielle meninger, og har utrolig lange antenner (vet hva folk tenker før de tenker det, og dette har jeg fått bekreftet!). Jeg må legge til at jeg ikke direkte lider av dårlig selvfølelse, jeg setter pris på meg selv. Dette kan vel begynne å minne om en rekke forstyrrelser, hm... Det er økonomien som plager meg mest, jeg har ellers akseptert at ting må være slik de er. Men jeg angrer på at jeg aldri har fått stilt en diagnose, for jeg tror jeg kunne ha rett på en del trygdeytelser etc. som kunne ha gjort livet enklere. Tanken på å bli sosialklient som gammel (eller antakelig før) gir meg skikkelig angst (hadde panikkangst en periode i forbindelse med at jeg ble 40 og det siste av mine etter hvert mange destruerte "kjærlighetsforhold"), og etter hvert har jeg begynt å føle meg litt som en taper (motbydelig ord). Som ung var ikke alt så nøye. Kanskje det ikke er for sent å foreta seg noe. Det jeg kunne trenge var et spark i r..., men kjenner nok ingen som kan sørge for det. Det er ingen som virkelig kjenner meg, ikke engang familien (som jeg ser sjelden). Håper på svar.

[Gjest Theos]

Det er vel ikke for sent å begynne i terapi? Du er bare 42 år. Du har hele resten av livet igjen!

Det er vondt og ha det som du har det, men det er ikke for sent å gjøre noe med det.

*Sender deg en oppmuntringsklem hvis du vil ha*