Utslitt og maktesløs

[AnonymBruker]

Jeg er mamma og vi er en familie. Har en ungdom som har slitt med både skolevegring og motivasjon. 
Hjelpen vi får er hard disiplin, krav, konsekvenser og strenge regler. Jeg synes det er vanskelig å være knallhard og kreve av en som sliter med selvtillit og sosial angst. 
Jeg føler meg presset til å presse ungdommen vår, samtidig som vi ikke lykkes med det. Å presse gir ikke resultat, det blir bare verre. 
Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Anonymkode: a7ce1...0df

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er mamma og vi er en familie. Har en ungdom som har slitt med både skolevegring og motivasjon. 
Hjelpen vi får er hard disiplin, krav, konsekvenser og strenge regler. Jeg synes det er vanskelig å være knallhard og kreve av en som sliter med selvtillit og sosial angst. 
Jeg føler meg presset til å presse ungdommen vår, samtidig som vi ikke lykkes med det. Å presse gir ikke resultat, det blir bare verre. 
Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Anonymkode: a7ce1...0df

Jeg hadde også en ungdom som slet psykisk og det er slett ikke alltid rett det fagpersoner sier, man er tross alt mamma oppi det hele og kjenner ungdommen best. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (10 minutter siden):

Jeg hadde også en ungdom som slet psykisk og det er slett ikke alltid rett det fagpersoner sier, man er tross alt mamma oppi det hele og kjenner ungdommen best. 

Helt enig! Hun vi har virker veldig negativ til ungdommen vår, og liker han ikke. Drar slutninger og dømmer. Hvis dere ikke gjør slik og slik vil han sitte å ha det slik i årevis. Jeg har mistet all gnist motivasjon og håp. Jeg er bare helt nede. 

Anonymkode: a7ce1...0df

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helt enig! Hun vi har virker veldig negativ til ungdommen vår, og liker han ikke. Drar slutninger og dømmer. Hvis dere ikke gjør slik og slik vil han sitte å ha det slik i årevis. Jeg har mistet all gnist motivasjon og håp. Jeg er bare helt nede. 

Anonymkode: a7ce1...0df

Ja jeg var ganske nede og når fagfolkene mente en ting og jeg en annen men hadde et åpent forhold med sønnen min, han fortalte meg alt mulig og stolte på meg. Jeg måtte si at det var ikke jeg som bestemte alt, jeg ble jo selv presset. det viste seg og være feil, det har ungdommen sagt i voksen alder. Skulle hørt mer på meg selv. 

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er mamma og vi er en familie. Har en ungdom som har slitt med både skolevegring og motivasjon. 
Hjelpen vi får er hard disiplin, krav, konsekvenser og strenge regler. Jeg synes det er vanskelig å være knallhard og kreve av en som sliter med selvtillit og sosial angst. 
Jeg føler meg presset til å presse ungdommen vår, samtidig som vi ikke lykkes med det. Å presse gir ikke resultat, det blir bare verre. 
Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Anonymkode: a7ce1...0df

Skolevegring er et vanskelig fenomen, og det er komplisert å finne tiltak som fungerer. Det kan godt hende at du har rett i at ting blir enda verre når dere legger press på ungdommen, samtidig som det neppe blir bedre av å la vedkommende være hjemme fra skolen heller. Og jo mer fravær, jo vanskeligere ser det ut til å være å komme tilbake på skolen igjen.

For foreldre medfører skolevegring ofte enormt med stress. De skal håndtere både ungdommens vansker og mange spørsmål fra omgivelsene; en del foreldre ender opp med å være hjemme med pleiepenger gjennom lang tid, slik at de faller ut av arbeidslivet en lengre periode. 

Jeg ville nok ha valgt å gjøre svært mye for at ungdommen var på skolen eller i annen strukturert aktivitet som f.eks. arbeidspraksis. Jeg betviler ikke at skolevegrende ungdom har det strevsomt, men selv om det i øyeblikket kjennes best å droppe skole, så vil det forverre situasjonen på sikt.  I tillegg kan de, som annen ungdom, også ha personlighetstrekk og vaner som er medvirkende til at de ikke ønsker å møte på skolen. (Også mennesker med psykiske vansker, kan jo både være late og ha vondt i viljen i tillegg. Jeg sier ikke at det gjelder din ungdom.)