Hvordan er det meningen at terapi egentlig skal fungere?

[AnonymBruker]

Jeg opplever at jeg egentlig ikke kommer noen vei i terapi, og begynner å lure på om det egentlig ikke er terapi jeg "ønsker meg", eller om bare terapi ikke er noe for meg. Jeg deler og deler, presser meg til å være åpen og sårbar. For hver tanke jeg deler legger det seg et nytt lag med selvforakt oppå det forrige. Jeg synes det er "grusomt" å dele tankene mine fordi jeg vet at de er dumme, kjedelige og foraktelige. Selv om behandleren min er veldig aktiv i timene, sier hen aldri noe konkret om det jeg deler, eller så gjentar hen det jeg sier, og jeg får forsterket opplevelsen av at jeg er den største tosken i verden. Det "skjer" ingenting annet enn at denne selvforakten får fritt spillerom.

Jeg trodde det skulle bli lettere å være åpen etterhvert, men sånn er det ikke. Vi snakker en del om dette i timene, og behandler sa noe sist time som fikk meg til å lure. Hen spurte om at det å åpne meg for hen bare var vondt for meg, som om hen hadde en forventning om at det å være åpen og dele tanker og opplevelser i seg selv skal gjøre det lettere og være helende? Nesten som at det å vrenge sjela si til noen skal være en slags renselse i seg selv. Og det fikk meg til å tenke på at noen sier at de synes det er godt å få betro seg til noen og at det gjør dem mer fortrolige med personen de betror seg til. Jeg har tenkt at det forutsetter at det man betror blir diskutert og at man får en annen persons syn på det man sier, men det er kanskje ikke sånn for de fleste? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg opplever jo bare at det jeg betror blir oppløst på en måte, som om jeg har skutt ett hull rett gjennom lufta. Det treffer ingenting, det er som jeg aldri har sagt det, bortsett fra at jeg vet jeg har sagt det, og skammer meg over det. 

Anonymkode: 47270...256

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg opplever at jeg egentlig ikke kommer noen vei i terapi, og begynner å lure på om det egentlig ikke er terapi jeg "ønsker meg", eller om bare terapi ikke er noe for meg. Jeg deler og deler, presser meg til å være åpen og sårbar. For hver tanke jeg deler legger det seg et nytt lag med selvforakt oppå det forrige. Jeg synes det er "grusomt" å dele tankene mine fordi jeg vet at de er dumme, kjedelige og foraktelige. Selv om behandleren min er veldig aktiv i timene, sier hen aldri noe konkret om det jeg deler, eller så gjentar hen det jeg sier, og jeg får forsterket opplevelsen av at jeg er den største tosken i verden. Det "skjer" ingenting annet enn at denne selvforakten får fritt spillerom.

Jeg trodde det skulle bli lettere å være åpen etterhvert, men sånn er det ikke. Vi snakker en del om dette i timene, og behandler sa noe sist time som fikk meg til å lure. Hen spurte om at det å åpne meg for hen bare var vondt for meg, som om hen hadde en forventning om at det å være åpen og dele tanker og opplevelser i seg selv skal gjøre det lettere og være helende? Nesten som at det å vrenge sjela si til noen skal være en slags renselse i seg selv. Og det fikk meg til å tenke på at noen sier at de synes det er godt å få betro seg til noen og at det gjør dem mer fortrolige med personen de betror seg til. Jeg har tenkt at det forutsetter at det man betror blir diskutert og at man får en annen persons syn på det man sier, men det er kanskje ikke sånn for de fleste? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg opplever jo bare at det jeg betror blir oppløst på en måte, som om jeg har skutt ett hull rett gjennom lufta. Det treffer ingenting, det er som jeg aldri har sagt det, bortsett fra at jeg vet jeg har sagt det, og skammer meg over det. 

 

Anonymkode: 47270...256

Hva skal du få hjelp til? Hva er planen/målet med terapien?