Hvordan er det meningen at terapi egentlig skal fungere?

[AnonymBruker]

Jeg opplever at jeg egentlig ikke kommer noen vei i terapi, og begynner å lure på om det egentlig ikke er terapi jeg "ønsker meg", eller om bare terapi ikke er noe for meg. Jeg deler og deler, presser meg til å være åpen og sårbar. For hver tanke jeg deler legger det seg et nytt lag med selvforakt oppå det forrige. Jeg synes det er "grusomt" å dele tankene mine fordi jeg vet at de er dumme, kjedelige og foraktelige. Selv om behandleren min er veldig aktiv i timene, sier hen aldri noe konkret om det jeg deler, eller så gjentar hen det jeg sier, og jeg får forsterket opplevelsen av at jeg er den største tosken i verden. Det "skjer" ingenting annet enn at denne selvforakten får fritt spillerom.

Jeg trodde det skulle bli lettere å være åpen etterhvert, men sånn er det ikke. Vi snakker en del om dette i timene, og behandler sa noe sist time som fikk meg til å lure. Hen spurte om at det å åpne meg for hen bare var vondt for meg, som om hen hadde en forventning om at det å være åpen og dele tanker og opplevelser i seg selv skal gjøre det lettere og være helende? Nesten som at det å vrenge sjela si til noen skal være en slags renselse i seg selv. Og det fikk meg til å tenke på at noen sier at de synes det er godt å få betro seg til noen og at det gjør dem mer fortrolige med personen de betror seg til. Jeg har tenkt at det forutsetter at det man betror blir diskutert og at man får en annen persons syn på det man sier, men det er kanskje ikke sånn for de fleste? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg opplever jo bare at det jeg betror blir oppløst på en måte, som om jeg har skutt ett hull rett gjennom lufta. Det treffer ingenting, det er som jeg aldri har sagt det, bortsett fra at jeg vet jeg har sagt det, og skammer meg over det. 

Anonymkode: 47270...256

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg opplever at jeg egentlig ikke kommer noen vei i terapi, og begynner å lure på om det egentlig ikke er terapi jeg "ønsker meg", eller om bare terapi ikke er noe for meg. Jeg deler og deler, presser meg til å være åpen og sårbar. For hver tanke jeg deler legger det seg et nytt lag med selvforakt oppå det forrige. Jeg synes det er "grusomt" å dele tankene mine fordi jeg vet at de er dumme, kjedelige og foraktelige. Selv om behandleren min er veldig aktiv i timene, sier hen aldri noe konkret om det jeg deler, eller så gjentar hen det jeg sier, og jeg får forsterket opplevelsen av at jeg er den største tosken i verden. Det "skjer" ingenting annet enn at denne selvforakten får fritt spillerom.

Jeg trodde det skulle bli lettere å være åpen etterhvert, men sånn er det ikke. Vi snakker en del om dette i timene, og behandler sa noe sist time som fikk meg til å lure. Hen spurte om at det å åpne meg for hen bare var vondt for meg, som om hen hadde en forventning om at det å være åpen og dele tanker og opplevelser i seg selv skal gjøre det lettere og være helende? Nesten som at det å vrenge sjela si til noen skal være en slags renselse i seg selv. Og det fikk meg til å tenke på at noen sier at de synes det er godt å få betro seg til noen og at det gjør dem mer fortrolige med personen de betror seg til. Jeg har tenkt at det forutsetter at det man betror blir diskutert og at man får en annen persons syn på det man sier, men det er kanskje ikke sånn for de fleste? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg opplever jo bare at det jeg betror blir oppløst på en måte, som om jeg har skutt ett hull rett gjennom lufta. Det treffer ingenting, det er som jeg aldri har sagt det, bortsett fra at jeg vet jeg har sagt det, og skammer meg over det. 

 

Anonymkode: 47270...256

Hva skal du få hjelp til? Hva er planen/målet med terapien?

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (4 timer siden):

Hva skal du få hjelp til? Hva er planen/målet med terapien?

Sosial angst/unnvikende pf, relasjonsproblemer. Målet er enkelt sagt å delta mer i samtaler, og kunne ta initiativ/svare opp folk på en bedre måte i jobbrelatert sammenheng, kanskje bedre relasjoner. Jeg har ingen venner, og er ikke spesielt vant til å delta i vanlige samtaler, langt mindre dype, fortrolige eller meningsbærende samtaler. Behandler sier jeg fokuserer på og tilpasser meg så mye andre at jeg ikke kjenner mine egne tanker, følelser og meninger spesielt godt.

Anonymkode: 47270...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nesten som at det å vrenge sjela si til noen skal være en slags renselse i seg selv. Og det fikk meg til å tenke på at noen sier at de synes det er godt å få betro seg til noen og at det gjør dem mer fortrolige med personen de betror seg til. Jeg har tenkt at det forutsetter at det man betror blir diskutert og at man får en annen persons syn på det man sier, men det er kanskje ikke sånn for de fleste? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg opplever jo bare at det jeg betror blir oppløst på en måte, som om jeg har skutt ett hull rett gjennom lufta. Det treffer ingenting, det er som jeg aldri har sagt det, bortsett fra at jeg vet jeg har sagt det, og skammer meg over det. 

 

Anonymkode: 47270...256

Her beskriver du så utrolig godt det samme som jeg har opplevd i psykodynamisk terapi. Det er fryktelig vondt og får meg til å føle meg helt koko. Jeg er usikker på om det er terapiformen eller terapeuten eller en blanding. Jeg valgte i alle fall å avslutte terapien. Sånn skal det ikke føles, tenker jeg. 

Anonymkode: 3754a...b93

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg valgte i alle fall å avslutte terapien.

Hvorfor avsluttet du istedenfor å kreve en annen tilnærming?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor avsluttet du istedenfor å kreve en annen tilnærming?

Fordi terapeuten ikke lytter til eller tar imot det jeg sier, heller ikke når jeg sier ifra om hva jeg synes at ikke fungerer. Ref. problemstillingen i hovedinnlegget. 

Anonymkode: 3754a...b93

[AnonymBruker]

15 minutes ago, AnonymBruker said:

Sosial angst/unnvikende pf, relasjonsproblemer. Målet er enkelt sagt å delta mer i samtaler, og kunne ta initiativ/svare opp folk på en bedre måte i jobbrelatert sammenheng, kanskje bedre relasjoner. Jeg har ingen venner, og er ikke spesielt vant til å delta i vanlige samtaler, langt mindre dype, fortrolige eller meningsbærende samtaler. Behandler sier jeg fokuserer på og tilpasser meg så mye andre at jeg ikke kjenner mine egne tanker, følelser og meninger spesielt godt.

Anonymkode: 47270...256

Dette er noe jeg ofte har kjent på, i allefall i stor nok grad til at det er et problem og er plagsomt. Du satte bedre ord på det enn jeg har klart til nå - takk. 

Anonymkode: ed1db...c49

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fordi terapeuten ikke lytter til eller tar imot det jeg sier, heller ikke når jeg sier ifra om hva jeg synes at ikke fungerer.

Har du gitt beskjed om dette på papir eller gjennom Helsenorge?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Har du gitt beskjed om dette på papir eller gjennom Helsenorge?

Nei, hvorfor skulle jeg det?

Anonymkode: 3754a...b93

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, hvorfor skulle jeg det?

For da kan ikke behandler snakke det bort eller ignorere det.

[Janvl]

Jeg har lenge slitt med det du beskriver. Jeg har sluttet i terapi fordi jeg etterhvert gruet meg til timene. Jeg har engstelig og unnvikende pf, og føler ubehag når jeg tror noen forventer noe av meg. Jeg hadde ingen fremgang i terapi timene og bebreidet meg selv, følte at jeg måtte prestere et eller annet overfor terapeuten. Merket at terapeuten ble glad hvis jeg sa at jeg følte meg bedre, og da ble det til at jeg ikke uttrykte den tristhet og fortvilelse som jeg egentlig føler for at vedkommende skulle bli fornøyd.

Føler ikke at noen av de terapeuter jeg har hatt, egentlig har forstått hva engstelig og unnvikende pf dreier seg om. Det er ikke det samme som sosial angst. 

[AnonymBruker]

Janvl skrev (1 minutt siden):

Jeg har lenge slitt med det du beskriver. Jeg har sluttet i terapi fordi jeg etterhvert gruet meg til timene. Jeg har engstelig og unnvikende pf, og føler ubehag når jeg tror noen forventer noe av meg. Jeg hadde ingen fremgang i terapi timene og bebreidet meg selv, følte at jeg måtte prestere et eller annet overfor terapeuten. Merket at terapeuten ble glad hvis jeg sa at jeg følte meg bedre, og da ble det til at jeg ikke uttrykte den tristhet og fortvilelse som jeg egentlig føler for at vedkommende skulle bli fornøyd.

Føler ikke at noen av de terapeuter jeg har hatt, egentlig har forstått hva engstelig og unnvikende pf dreier seg om. Det er ikke det samme som sosial angst. 

Du er så god til å sette ord på og beskrive hvordan det kjennes ut for deg, men også for meg. Jeg kjente også på et prestasjonspress og latet om som jeg var bedre for å oppnå at behandler skulle kjenne at han jobbet riktig....

Anonymkode: 7f374...499

[psykedeliker]

Janvl skrev (17 minutter siden):

Føler ikke at noen av de terapeuter jeg har hatt, egentlig har forstått hva engstelig og unnvikende pf dreier seg om.

Hva man føler er irrelevant når det gjelder å påpeke manglende kompetanse hos behandler.

Kritikk av fagpersoner må være fakta- og kunnskapsbasert. Som pasient er man ikke fritatt for å skille subjektive opplevelser fra fakta.

[Janvl]

psykedeliker skrev (18 minutter siden):

Hva man føler er irrelevant når det gjelder å påpeke manglende kompetanse hos behandler.

Kritikk av fagpersoner må være fakta- og kunnskapsbasert. Som pasient er man ikke fritatt for å skille subjektive opplevelser fra fakta.

Hvis en psykolog/psykiater tar meg inn som pasient, forventer jeg at vedkommende har den nødvendige kunnskap om engstelig og unnvikende pf, og vet hva som er den beste måten å jobbe med dette på. Eller henviser meg videre til en kompetent behandler. Har altfor ofte møtt til time med en behandlinger med bena i kors, skriveblokk i handa, og ingen plan for hvordan vi skal jobbe. Hos DPS har jeg flere ganger blitt satt i gruppe for sosial angst, og her har jeg  jo ingenting å hente.

Jeg har ikke fagkunnskap om psykiatri, men jeg merker jo når en behandler ikke forstår hva jeg sliter med, eller når jeg er i feil gruppe.

[krøll9]

Det er ubehagelig men innen du bare slutter så ville jeg prøvd å spørre behandler hva vedkommende tenker om fremgang/hvordan oppnå dette osv. Jeg gjorde det selv forrige uke. Det er nå uvisst om behandler kommer til å avslutte meg eller hva annet som skjer, men følte det var riktig å spørre om målsetning og at jeg hittil ikke føler at det er spesielt nyttig, tross at behandler er grei å kommunisere med sånn generelt (passet på å gi ros også), men spurte direkte om hva som er målet vårt, hva hennes "hensikt" er med samtalene. Fikk bekreftet at et mål er at jeg bytter medisiner og behandler sa også at det ikke har skjedd fremgang. Så fikk vi i alle fall luftet det. Litt ubehagelig, men var viktig for meg å få frem at jeg ikke ville slutte uten videre og at det i papirene da fremstår som om jeg "ønsker ikke hjelp", for det stemmer ikke. Men vet ikke hva samtalene skal være godt for foruten at jeg har fått visshet i hva behandlers målsetning er. Det var jo greit. 

Vil anbefale deg å spørre og samtidig få frem at du ønsker hjelp, men at det å dele i seg selv ikke kjennes hjelpsomt. Si at du ønsker mer tilbakemelding? 

[nachnoo]

Hvordan skal det fungere?

Veldig kort sagt er det to mål:

- Du skal bli bedre/frisk av nåværende episode sykdom.

- Du skal ha lært noe som gjør deg bedre i stand til å forebygge evt begrense nye sykdomsepisoder.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Sosial angst/unnvikende pf, relasjonsproblemer. Målet er enkelt sagt å delta mer i samtaler, og kunne ta initiativ/svare opp folk på en bedre måte i jobbrelatert sammenheng, kanskje bedre relasjoner. Jeg har ingen venner, og er ikke spesielt vant til å delta i vanlige samtaler, langt mindre dype, fortrolige eller meningsbærende samtaler. Behandler sier jeg fokuserer på og tilpasser meg så mye andre at jeg ikke kjenner mine egne tanker, følelser og meninger spesielt godt.

Anonymkode: 47270...256

For å kunne jobbe med mye av det du nevner, bør det ikke være nødvendig å vrenge sjelen sin, tenker jeg. Vet du hvilken psykologisk teori terapeuten din jobber etter? Noen terapeuter kan flere...

Kan du forsøke å øve deg allerede her på å ikke la deg gå inn i noe du føler deg ukomfortabel med, nemlig å si mye om deg selv du ikke ønsker. Det er mulig å jobbe med disse temaene uten å grave opp i hvorfor og årsak. Men mer konkret med hva du kan gjøre i ulike settinger. En slik forespørsel, hvor pasienten hennes blir mer tydelig, bør hun ikke reagere negativt på - det er det hun har etterlyst. Om det er vanskelig å si det, kan du kanskje skrive det ned? Jeg vet det er mye enklere å foreslå det enn å gjennomføre det...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Her beskriver du så utrolig godt det samme som jeg har opplevd i psykodynamisk terapi. Det er fryktelig vondt og får meg til å føle meg helt koko. Jeg er usikker på om det er terapiformen eller terapeuten eller en blanding. Jeg valgte i alle fall å avslutte terapien. Sånn skal det ikke føles, tenker jeg. 

Anonymkode: 3754a...b93

Takk. Ja, jeg sliter litt med forstå hva som er noe jeg må kjempe meg gjennom som i no pain no gain, og hva som er "sånn her skal det ikke føles". Jeg vet jo at jeg ikke kommer noen vei uten at det gjør litt vondt, men når er det på tide å si at dette er bare vondt og jeg kommer ikke noen vei. (Jeg har vet at jeg har faktisk har beveget meg en del og objektivt sett har blitt litt friere, men det kjennes like vondt og angstfylt fremdeles). 

Anonymkode: 47270...256

[AnonymBruker]

Janvl skrev (3 timer siden):

Jeg har lenge slitt med det du beskriver. Jeg har sluttet i terapi fordi jeg etterhvert gruet meg til timene. Jeg har engstelig og unnvikende pf, og føler ubehag når jeg tror noen forventer noe av meg. Jeg hadde ingen fremgang i terapi timene og bebreidet meg selv, følte at jeg måtte prestere et eller annet overfor terapeuten. Merket at terapeuten ble glad hvis jeg sa at jeg følte meg bedre, og da ble det til at jeg ikke uttrykte den tristhet og fortvilelse som jeg egentlig føler for at vedkommende skulle bli fornøyd.

Føler ikke at noen av de terapeuter jeg har hatt, egentlig har forstått hva engstelig og unnvikende pf dreier seg om. Det er ikke det samme som sosial angst. 

Jeg har heldigvis vært så ærlig jeg kan med hvordan jeg har det, og sier ikke at jeg føler meg bedre når jeg ikke gjør det. Men jeg har så store sperrer at nesten all åpenhet blir vanskelig. Jeg har sluttet i terapi flere ganger, men nå har jeg egentlig holdt ut veldig lenge til å være meg. 

Anonymkode: 47270...256

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (2 timer siden):

Det er ubehagelig men innen du bare slutter så ville jeg prøvd å spørre behandler hva vedkommende tenker om fremgang/hvordan oppnå dette osv. Jeg gjorde det selv forrige uke. Det er nå uvisst om behandler kommer til å avslutte meg eller hva annet som skjer, men følte det var riktig å spørre om målsetning og at jeg hittil ikke føler at det er spesielt nyttig, tross at behandler er grei å kommunisere med sånn generelt (passet på å gi ros også), men spurte direkte om hva som er målet vårt, hva hennes "hensikt" er med samtalene. Fikk bekreftet at et mål er at jeg bytter medisiner og behandler sa også at det ikke har skjedd fremgang. Så fikk vi i alle fall luftet det. Litt ubehagelig, men var viktig for meg å få frem at jeg ikke ville slutte uten videre og at det i papirene da fremstår som om jeg "ønsker ikke hjelp", for det stemmer ikke. Men vet ikke hva samtalene skal være godt for foruten at jeg har fått visshet i hva behandlers målsetning er. Det var jo greit. 

Vil anbefale deg å spørre og samtidig få frem at du ønsker hjelp, men at det å dele i seg selv ikke kjennes hjelpsomt. Si at du ønsker mer tilbakemelding? 

All samtale i terapien nå er egentlig veldig meta hvor vi prøver å finne ut hva som stopper meg, hvorfor det er så vanskelig, og hva som kan hjelpe meg. Jeg vet at jeg hele livet har fått høre at jeg er dum, at det jeg sier er dumt, at meningene og tankene mine er dumme, og at jeg ikke har noen grunn til å føle det jeg føler. Hadde jeg sagt det jeg har skrevet her høyt, ville jeg fått høre: "Herregud, er du helt tjukk i hodet?" Det har i hvert fall aldri ført til at jeg har tenkt smartere, men det har gjort meg forsiktig med å prøve tankene mine på noen – i dette tilfellet behandler.

Hen vet at jeg strever med at hen ikke kommenterer direkte det jeg sier og at jeg ønsker mer tilbakemelding. Men jeg skjønner også at det ikke er hens oppgave å være en slags coach og resonnere sammen med meg. Og jeg vet ikke om dette stemmer... men jeg tror kanskje hen unngår å møte meg på det nettopp fordi jeg er så søkende etter hens meninger og tanker. Jo mer jeg "tigger om det", jo mindre av det får jeg, på en måte. Jeg vet at et av målene er at jeg skal bli mer selvstendig. 

Så tøff du er som turte å spørre. Det er fint å vite hva forventningene er. Jeg krysser fingrene for at du får fortsette. 

Anonymkode: 47270...256