Hvordan er det meningen at terapi egentlig skal fungere?

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

For å kunne jobbe med mye av det du nevner, bør det ikke være nødvendig å vrenge sjelen sin, tenker jeg. Vet du hvilken psykologisk teori terapeuten din jobber etter? Noen terapeuter kan flere...

Kan du forsøke å øve deg allerede her på å ikke la deg gå inn i noe du føler deg ukomfortabel med, nemlig å si mye om deg selv du ikke ønsker. Det er mulig å jobbe med disse temaene uten å grave opp i hvorfor og årsak. Men mer konkret med hva du kan gjøre i ulike settinger. En slik forespørsel, hvor pasienten hennes blir mer tydelig, bør hun ikke reagere negativt på - det er det hun har etterlyst. Om det er vanskelig å si det, kan du kanskje skrive det ned? Jeg vet det er mye enklere å foreslå det enn å gjennomføre det...

Jeg tror hen bruker flere teorier, men jeg er ikke sikker. Hen er veldig aktiv med å prøve å få meg i tale i hvertfall, hen jobber veldig hardt. Men nesten all samtale er vanskelig for meg. Det å si til behandler at jeg liker fargen rosa, er nesten like vanskelig som om jeg skulle si noe veldig personlig eller intimt. Alt låser seg i hele meg, så at det er noe ukomfortabelt må jeg vel bare tåle? Jeg skriver en del til hen, men føler det er nesten like ikke. Dvs. da får jeg lettere ut det jeg vil si, men angsten og "demonene" jeg får mot meg i etterkant er det samme. Jeg har jo i grunn øvd hele livet på å ikke si noe jeg er ukomfortabel med å si, og kanskje er det grunnen til at jeg er i situasjonen jeg er? Men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom det heller. 

Anonymkode: 47270...256

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror hen bruker flere teorier, men jeg er ikke sikker. Hen er veldig aktiv med å prøve å få meg i tale i hvertfall, hen jobber veldig hardt. Men nesten all samtale er vanskelig for meg. Det å si til behandler at jeg liker fargen rosa, er nesten like vanskelig som om jeg skulle si noe veldig personlig eller intimt. Alt låser seg i hele meg, så at det er noe ukomfortabelt må jeg vel bare tåle? Jeg skriver en del til hen, men føler det er nesten like ikke. Dvs. da får jeg lettere ut det jeg vil si, men angsten og "demonene" jeg får mot meg i etterkant er det samme. Jeg har jo i grunn øvd hele livet på å ikke si noe jeg er ukomfortabel med å si, og kanskje er det grunnen til at jeg er i situasjonen jeg er? Men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom det heller. 

Anonymkode: 47270...256

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror hen bruker flere teorier, men jeg er ikke sikker. Hen er veldig aktiv med å prøve å få meg i tale i hvertfall, hen jobber veldig hardt. Men nesten all samtale er vanskelig for meg. Det å si til behandler at jeg liker fargen rosa, er nesten like vanskelig som om jeg skulle si noe veldig personlig eller intimt. Alt låser seg i hele meg, så at det er noe ukomfortabelt må jeg vel bare tåle? Jeg skriver en del til hen, men føler det er nesten like ikke. Dvs. da får jeg lettere ut det jeg vil si, men angsten og "demonene" jeg får mot meg i etterkant er det samme. Jeg har jo i grunn øvd hele livet på å ikke si noe jeg er ukomfortabel med å si, og kanskje er det grunnen til at jeg er i situasjonen jeg er? Men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom det heller. 

Anonymkode: 47270...256

Jeg har hatt det og delvis har det på samme måten. Kan du prøve å sette ord på hva som gjør det vanskelig å få ut ordene? Ta tak i noe konkret som en tanke, hendelse, følelse, sansefornemmelse? Kan tegninger hjelpe deg, eller at du tar utgangspunkt i musikk som betyr mye for deg. Deretter snakker dere rundt det.

 

Den skammen du kjenner på, er viktig å huske på at terapeuten ikke kjenner på. Det ble en aha-oppdagelse da jeg innså at det var kun min følelse. Det er en vanskelig, men viktig erkjennelse, og skammen protesterer i høyeste grad på den sannheten.

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hadde jeg sagt det jeg har skrevet her høyt, ville jeg fått høre: "Herregud, er du helt tjukk i hodet?"

Hvordan vet du at behandler ville gitt deg dette svaret?

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men jeg skjønner også at det ikke er hens oppgave å være en slags coach og resonnere sammen med meg.

Har du fått spesifikk beskjed om dette, hva er i så fall begrunnelsen?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (4 timer siden):

Hvordan vet du at behandler ville gitt deg dette svaret?

Behandler ville nok ikke gitt meg dette svaret, men familien min ville gitt meg det. 

Anonymkode: 47270...256

[Grendel]

psykedeliker skrev (6 timer siden):

Hvordan vet du at behandler ville gitt deg dette svaret?

Har du fått spesifikk beskjed om dette, hva er i så fall begrunnelsen?

Det er ikke TS som skal fikse behandleren. De har jo snakket en del om det.

Jeg oppfordrer @nachnoo til å svare mer spesifikt på denne saken. Hvor tålmodig skal man være med terapi som tilsynelatende virker mot sin hensikt? 

[psykedeliker]

Grendel skrev (6 timer siden):

Det er ikke TS som skal fikse behandleren.

Hvor har jeg sagt det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Behandler ville nok ikke gitt meg dette svaret, men familien min ville gitt meg det. 

Anonymkode: 47270...256

Og behandlets jobb er jo å hjelpe deg til og kunne motta slik info uten å ta det til deg. Lære deg metoder for det.

For du er selv ansvarlig for hvordan du vil motta det som blir sagt. Andre sier noe, du kan velge å la det ligge på bordet, eller ta det til deg. 

Anonymkode: c533d...25a

[nachnoo]

Med engstelig/unnvikende pf, må psykoterapien kombineres med hyppig eksponering for det er er redd for mellom timene.

Kun psykoterapi har vist seg å ha tilnærmet effekt.

[Emoji]

nachnoo skrev (17 minutter siden):

Med engstelig/unnvikende pf, må psykoterapien kombineres med hyppig eksponering for det er er redd for mellom timene.

Kun psykoterapi har vist seg å ha tilnærmet effekt.

Det er min erfaring også. Psykoterapi med støtte og veiledning kombinert med trening/eksponering for det en kort sagt er redd for og unnviker, mellom timene er det som har funket for min del. 

Endret 6. februar av Emoji

[AnonymBruker]

Samme med meg. Eksponering må til.

Anonymkode: 7f374...499

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Andre sier noe, du kan velge å la det ligge på bordet, eller ta det til deg. 

Et tredje alternativ er å ta igjen med samme mynt.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (21 minutter siden):

Et tredje alternativ er å ta igjen med samme mynt.

Hvis man vil bli som de man missliker ja.

Foretrekker å heve hode, la det ligge å gå videre med mine ting.

Anonymkode: c533d...25a

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis man vil bli som de man missliker ja.

Det handler ikke om å "like" eller "mislike" noen - eller å bli en annen enn den man er - men å forsvare seg mot usakligheter.

Sekundært å tvinge den andre til å endre adferd.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 time siden):

Med engstelig/unnvikende pf, må psykoterapien kombineres med hyppig eksponering for det er er redd for mellom timene.

Kun psykoterapi har vist seg å ha tilnærmet effekt.

Jeg står i full jobb og står i det ubehaget hver eneste dag. Sjefen min pusher meg så vel som terapeuten, så jeg facer stadig konferanser, møter og andre ting. Men jeg fungerer jo knapt som et menneske når jeg gjør det, jeg kjenner meg i full alarmberedskap og jeg oppfører meg garantert påfallende, jeg låser meg og klarer ikke alltid å gjennomføre middager og sånt hvis jeg ikke vet nøyaktig hvor jeg skal sitte og med hvem, f.eks. Noen ganger må jeg bare gå derfra. Og det er bare ikke godt nok når oppdraget er å mingle for å knytte kontakter. 

Og terapi føles jo som eksponering så til de grader i seg selv. Jeg skriver en del på e-post til behandler mellom timene som jeg drømmer stress-drømmer om.

Hvorfor går ikke angsten/motstanden for dette ned, men heller kanskje bare øker etter eksponeringene? Det er som å ha konstant "fylle-angst" etter å sagt for mye eller feil ting på byen, bare at jeg ikke har drukket. 

Anonymkode: 47270...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og behandlets jobb er jo å hjelpe deg til og kunne motta slik info uten å ta det til deg. Lære deg metoder for det.

For du er selv ansvarlig for hvordan du vil motta det som blir sagt. Andre sier noe, du kan velge å la det ligge på bordet, eller ta det til deg. 

Anonymkode: c533d...25a

Terapeuten sier at det som barn var nødvendig og naturlig å ta det til meg og vende negative følelser innover og ikke mot familien, og ber meg om å prøve å rette følelsene utover. Men det er vanskelig å tro at det ikke er sånn. Se for deg at noen sier at du skal begynne å tro at jorda er flat etter at du hele livet har lært at den er rund. 

Anonymkode: 47270...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og behandlets jobb er jo å hjelpe deg til og kunne motta slik info uten å ta det til deg. Lære deg metoder for det.

For du er selv ansvarlig for hvordan du vil motta det som blir sagt. Andre sier noe, du kan velge å la det ligge på bordet, eller ta det til deg. 

Anonymkode: c533d...25a

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Terapeuten sier at det som barn var nødvendig og naturlig å ta det til meg og vende negative følelser innover og ikke mot familien, og ber meg om å prøve å rette følelsene utover. Men det er vanskelig å tro at det ikke er sånn. Se for deg at noen sier at du skal begynne å tro at jorda er flat etter at du hele livet har lært at den er rund. 

Anonymkode: 47270...256

Eller ikke se det for deg, men prøv helt konkret å overbevise deg selv om at den er flat. Gjør alt du kan for å få deg selv til å tro det. Fungerer det? Klarer du å velge det?

Anonymkode: 47270...256

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor går ikke angsten/motstanden for dette ned,

Eksponeringen i RL og tema i timene må selvsagt kobles sterkt sammen. 

Du går i din søsters bursdag. Timen før snakker der om forventningene. Når begynner du å grue deg? Hva blir følelsene og tankene når du begynner å ordne deg for selskapet? Hvordan utvikler det seg underveis til du står utenfor din søsters dør? Hvordan blir det å gå inn? Følelser og tanker når du hilser på de andre osv osv helt til du er hjemme igjen og ligger i sengen din. 

Timen etter går dere gjennom det samme i ettertid. Gjerne sammenligner forventninger før og opplevelse under i samme situasjoner.

Slik har jeg lært det, og for de aller fleste virker det.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Eksponeringen i RL og tema i timene må selvsagt kobles sterkt sammen. 

Du går i din søsters bursdag. Timen før snakker der om forventningene. Når begynner du å grue deg? Hva blir følelsene og tankene når du begynner å ordne deg for selskapet? Hvordan utvikler det seg underveis til du står utenfor din søsters dør? Hvordan blir det å gå inn? Følelser og tanker når du hilser på de andre osv osv helt til du er hjemme igjen og ligger i sengen din. 

Timen etter går dere gjennom det samme i ettertid. Gjerne sammenligner forventninger før og opplevelse under i samme situasjoner.

Slik har jeg lært det, og for de aller fleste virker det.

Jeg ser at det der kan virke, hadde jeg bare kommet så langt. Det er bare at jeg ikke engang klarer å si at jeg har en søster, langt mindre at jeg har vært i bursdag. Jeg får det bare ikke ut av meg, og jeg stammer ut det lille som kommer ut mens halsen er oppsvulmet som om jeg har et dyr der inne. Hver setning er en kamp.

Det er en egentlig en liten overdrivelse, lenge var det så ille, men jeg får nå til å si litt mer om meg selv enn før uten at jeg stotrer så mye. Det har tatt over ett år, og jeg opplever ikke at angstnivået legger seg i takt med at jeg er blitt littegrann friere. Men fremdeles hadde jeg ikke sjans å si til hen at jeg hadde vært hos foreldrene mine i jula, og at faren min kom med små kommentarer og stikk gjennom hele oppholdet. Vi prøver å snakke om det jeg skriver i e-postene. Han spør en god del om det som står, og så prøver jeg å ta det videre derfra, men det er vanskelig. Vi snakke en del på metanivå, eller altså rundt det at det låser seg, og vi kan snakke en del om hva jeg kjenner inne i meg i timene. Jeg har blitt litt mer bevisst på hva kjenner (noe som kanskje igjen betyr at angstnivået faktisk er litt lavere nå enn før?), og angsten slapp så vidt taket en gang noen minutter en gang, da klarte jeg å kjenne på litt positive ting i timen. 

Jeg merker mens jeg skriver at jeg kanskje øyner et lite håp for denne terapien likevel. Jeg mener, det virker som om det må ha vært litt fremgang, selv om det er små skritt? 

Anonymkode: 47270...256

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg får det bare ikke ut av meg, og jeg stammer ut det lille som kommer ut mens halsen er oppsvulmet som om jeg har et dyr der inne. Hver setning er en kamp.

Du klarer jo fint å skrive det her, så da kan du jo bare vise behandler denne tråden.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (6 timer siden):

Du klarer jo fint å skrive det her, så da kan du jo bare vise behandler denne tråden.

Jeg klarer å skrive e-poster til han, og kunne fint ha sendt han denne tråden. Problemet er at det ikke hjelper på angsten, det gjør det heller verre, og jeg ender opp med masse selvkritikk og selvforakt i etterkant. Og det hjelper heller ikke på snakkingen i timene. 

Anonymkode: 47270...256