Hva er ditt første minne?

[Nicklusheletida]

At jeg satt i barnevogn og ble trillet av ei trillepike og at ei annen jente på min alder ble trillet av  ei annen trillepike. Hun andre jenta som satt i vogn er fortsatt min nærmeste venninne snart 60 år etterpå. 

 

[Glitter]

At jeg ble forlatt av mamma i den skumle barnehagen. Rundt to år. 

[Kayia]

Jeg har egentlig ingen minner fra før jeg er to, og vet egentlig ikke hvor gammel jeg var da jeg husker å ha gått mellom nabohusene sammen med naboungene. Vi flyttet dit sommeren jeg var 2, så jeg gjetter at jeg var tre, kanskje mer. Vet du @nachnoo noe om hva som påvirker minner?

Jeg har imidlertid et ganske spesielt minne fra jeg er ca fem, der jeg går rundt huset til nabobestisene mine, og erkjenner at "bare jeg er meg" og "jeg er bare meg på jorda fram til jeg dør". Det var ingen dødsfall i nær familie akkurat på denne tiden, jeg har ingen minner om at tankene gjorde meg redd, men det kan være at det hadde skjedd noe rundt meg som gjorde at jeg tenkte disse tankene uten at jeg husker dette. Som voksen tenker jeg uansett at dette var en bråmoden filosofisk refleksjon fra et lite barn. 

Endret 15. mars av Kayia

[stjernestøv]

Kayia skrev (12 minutter siden):

"bare jeg er meg" og "jeg er bare meg på jorda fram til jeg dør".

dette tenkte jeg også mye som barn. 

[Vhanja]

Kayia skrev (4 timer siden):

Jeg har egentlig ingen minner fra før jeg er to, og vet egentlig ikke hvor gammel jeg var da jeg husker å ha gått mellom nabohusene sammen med naboungene. Vi flyttet dit sommeren jeg var 2, så jeg gjetter at jeg var tre, kanskje mer. Vet du @nachnoo noe om hva som påvirker minner?

 

Jeg er ikke nachnoo (ei heller noen spesialist), men har lest at det vanligste er at minner henger sammen med språk. Dvs at de fleste ikke husker ting fra før de fikk språk.

[UtakknemligDiva]

Mener 1,5 år. Var på et hotell i USA og kan huske at det var liksom sånn velour gulv i rose, eller at lyset gjorde at det så rosa ut.

[Kayia]

Vhanja skrev (22 timer siden):

Jeg er ikke nachnoo (ei heller noen spesialist), men har lest at det vanligste er at minner henger sammen med språk. Dvs at de fleste ikke husker ting fra før de fikk språk.

Interessant, det høres på et vis logisk ut. Jeg var sen til å snakke, men sang tidlig. Sønnen min det samme, men han pga nedsatt hørsel. Da han begynte å snakke kom det setninger, han hadde "gjort ferdig" ett-ord-perioden uten å si det høyt virket det som. Hans første minne er også fra treårsalderen. 

Endret 16. mars av Kayia

[Ekstra]

Jeg har enkelte minner fra stedet vi flyttet fra da jeg var litt over to år.

[krøll9]

Kayia skrev (På 15.3.2025 den 12.30):

Jeg har egentlig ingen minner fra før jeg er to, og vet egentlig ikke hvor gammel jeg var da jeg husker å ha gått mellom nabohusene sammen med naboungene. Vi flyttet dit sommeren jeg var 2, så jeg gjetter at jeg var tre, kanskje mer. Vet du @nachnoo noe om hva som påvirker minner?

Jeg har imidlertid et ganske spesielt minne fra jeg er ca fem, der jeg går rundt huset til nabobestisene mine, og erkjenner at "bare jeg er meg" og "jeg er bare meg på jorda fram til jeg dør". Det var ingen dødsfall i nær familie akkurat på denne tiden, jeg har ingen minner om at tankene gjorde meg redd, men det kan være at det hadde skjedd noe rundt meg som gjorde at jeg tenkte disse tankene uten at jeg husker dette. Som voksen tenker jeg uansett at dette var en bråmoden filosofisk refleksjon fra et lite barn. 

Angående den refleksjonen der. En av jentene mine har vært opptatt av temaet døden siden hun var 4-5. Vi hadde riktignok dødsfall i familien også, men der begynte før det skjedde. Det er en modning hos barnet å innse at liv også betyr død, å begynne å forstå at alle skal dø osv. Min jente snakket mye om det, var på grensa til bekymra mange ganger. Men så husker jeg at jeg var opptatt av det selv også, om enn en del senere slik jeg husker. Som syvåring kunne jeg gråte meg i søvn fordi jeg tenkte på at foreldrene mine kom til å dø en dag. Men jeg torde ikke si hva det var hvis noen hadde spurt. Det var skam å tenke en slik forferdelig tanke og jeg ville ikke gjøre dem lei seg. Tenker at det er å foretrekke at barna får snakket om disse helt naturlige tankene fremfor å ikke få gjort det. Min jente er ganske opptatt av temaet fasevis ennå, mange år etter, men ikke like ofte nå lenger.