Barna henger på meg, ikke på far

26. mars

Man skal ikke synes at barn er urimelige men nå synes jeg det. De henger konstant på meg. Ikke nødvendigvis fysisk, men i det minste psykisk. De gjør ikke leksene uten at jeg gjeter dem skritt for skritt. Det er som om det er jeg som har ekstralekser etter jobb, middag, husarbeid,... ingen av dem sliter faglig, men hvis jeg ikke følger dem opp minutt for minutt skjer ingenting. Én ting er at de ikke rydder opp etter seg eller gjør lekser, selv om de vet hva som skal til. En annen ting er at heller ikke jeg får noe som helst slack til å slappe av selv heller. De "kjeder seg" og er på mobilen MED EN GANG jeg legger meg nedpå. Jeg kan bare glemme å gjøre slikt som å lese en bok eller gjøre noe annet jeg slapper av med med dem til stede. Så lenge de er her, er jeg på jobb 24/7. De bokstavelig talt følger etter meg, legger seg ved siden av, ikke for å kose, men for å lage lyder eller gjøre annet demonstrativt for å avbryte meg. De klager over bosted, over at de ikke har noe å gjøre at jeg "bare sover"... Jeg sier jeg kan kjøfe dem til venner, be venner hit, det ene med det andre. Men ingenting er bra nok. De skal kun være oppå meg her hjemme konstant og klage over hvor kjedelig alt er, være rett ved siden av meg og lage høye ubehagelig lyder enda jeg BER DEM OM å vær så snill ikke gjøre det. Hvorfor går de ikke inn i et annet rom og bare nyter at jeg IKKE er oppmerksom på dem?? Jeg sier fra om de er for mye på skjerm, da må de legge det vekk etter et par timer riktignok, men betyr det da at jeg må underholde dem hvert sekund? De har rom fulle av ting. Senest i går var vi på shopping. Jeg sier altfor ofte ja til dem. Men rommene er der visst bare på utstilling. De bruker aldri tingene de får. Vi har det mye koselig sammen. Vi prater en del hver dag etter jobb og skole, vi spiller spill, holder på med et kreativt prosjekt sammen, har tullete sanger og vitser til felles... Men når klokka bikker 17 vil jeg gjerne ta det med ro ofte. Da får de meg til å føle meg skikkelig ille til mote. De lager som sagt lyder, følger etter meg inn på soverom eller dit jeg går for å slappe av. Det kjennes virkelig som de krenkes av at jeg ønsker å ha egentid/slappe av..jeg reiser ikke avgårde. Jeg er rett her i boligen vår, men de takler det ikke når jeg retter oppmerksomheten innover i meg selv istedenfor utover og mot dem. Stort sett har vi det bra men på en dag som denne må jeg blåse ut..jeg overspiser av stress, blir irritabel, krangler med eldstemann som vrir seg rundt på gulvet som en småunger og "gråter" fordi jeg "ikke bryr meg om henne". Årsak: Jeg ber henne la være å dunke med beinet inn i veggen. Da er hun krenket fordi hun mener å ha falt ned på gulvet (?!!!) og jeg "bryr meg visst ikke om henne"... så spør jeg om hun har gjort lekser som avtalt, og det det har hun ikke fordi "moren hennes nekter å hjelpe"... må si jeg blir sliten og provosert. Jeg ber henne komme og spørre meg når hun trenger hjelp, så kommer hun da tilbake pg er dødelig fornærmet fordi jeg ikke bare gir henne svaret på norskleksa..hun gidder ikke lese teksten på nytt for å gjøre det selv... det er fælt å si, men føler jeg ikke får puste før det er faren sin uke igjen.

Så sånn er dagen i dag...

Anonymkode: 34922...a90

26. mars

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Man skal ikke synes at barn er urimelige men nå synes jeg det. De henger konstant på meg. Ikke nødvendigvis fysisk, men i det minste psykisk. De gjør ikke leksene uten at jeg gjeter dem skritt for skritt. Det er som om det er jeg som har ekstralekser etter jobb, middag, husarbeid,... ingen av dem sliter faglig, men hvis jeg ikke følger dem opp minutt for minutt skjer ingenting. Én ting er at de ikke rydder opp etter seg eller gjør lekser, selv om de vet hva som skal til. En annen ting er at heller ikke jeg får noe som helst slack til å slappe av selv heller. De "kjeder seg" og er på mobilen MED EN GANG jeg legger meg nedpå. Jeg kan bare glemme å gjøre slikt som å lese en bok eller gjøre noe annet jeg slapper av med med dem til stede. Så lenge de er her, er jeg på jobb 24/7. De bokstavelig talt følger etter meg, legger seg ved siden av, ikke for å kose, men for å lage lyder eller gjøre annet demonstrativt for å avbryte meg. De klager over bosted, over at de ikke har noe å gjøre at jeg "bare sover"... Jeg sier jeg kan kjøfe dem til venner, be venner hit, det ene med det andre. Men ingenting er bra nok. De skal kun være oppå meg her hjemme konstant og klage over hvor kjedelig alt er, være rett ved siden av meg og lage høye ubehagelig lyder enda jeg BER DEM OM å vær så snill ikke gjøre det. Hvorfor går de ikke inn i et annet rom og bare nyter at jeg IKKE er oppmerksom på dem?? Jeg sier fra om de er for mye på skjerm, da må de legge det vekk etter et par timer riktignok, men betyr det da at jeg må underholde dem hvert sekund? De har rom fulle av ting. Senest i går var vi på shopping. Jeg sier altfor ofte ja til dem. Men rommene er der visst bare på utstilling. De bruker aldri tingene de får. Vi har det mye koselig sammen. Vi prater en del hver dag etter jobb og skole, vi spiller spill, holder på med et kreativt prosjekt sammen, har tullete sanger og vitser til felles... Men når klokka bikker 17 vil jeg gjerne ta det med ro ofte. Da får de meg til å føle meg skikkelig ille til mote. De lager som sagt lyder, følger etter meg inn på soverom eller dit jeg går for å slappe av. Det kjennes virkelig som de krenkes av at jeg ønsker å ha egentid/slappe av..jeg reiser ikke avgårde. Jeg er rett her i boligen vår, men de takler det ikke når jeg retter oppmerksomheten innover i meg selv istedenfor utover og mot dem. Stort sett har vi det bra men på en dag som denne må jeg blåse ut..jeg overspiser av stress, blir irritabel, krangler med eldstemann som vrir seg rundt på gulvet som en småunger og "gråter" fordi jeg "ikke bryr meg om henne". Årsak: Jeg ber henne la være å dunke med beinet inn i veggen. Da er hun krenket fordi hun mener å ha falt ned på gulvet (?!!!) og jeg "bryr meg visst ikke om henne"... så spør jeg om hun har gjort lekser som avtalt, og det det har hun ikke fordi "moren hennes nekter å hjelpe"... må si jeg blir sliten og provosert. Jeg ber henne komme og spørre meg når hun trenger hjelp, så kommer hun da tilbake pg er dødelig fornærmet fordi jeg ikke bare gir henne svaret på norskleksa..hun gidder ikke lese teksten på nytt for å gjøre det selv... det er fælt å si, men føler jeg ikke får puste før det er faren sin uke igjen.

Så sånn er dagen i dag...

Anonymkode: 34922...a90

Kanskje du rett og slett har vært for "flink" til å sysselsette dem så de ikke klarer å finne på noe selv? Er det såpass store at det er mulig å inngå en avtale om at "Nå trenger mamma fred og ro en halvtime, så frem til denne alarmen går så får dere ikke forstyrre mamma mens hun hviler på soverommet sitt"? Hvis de gjør det så kan dere gjøre noe sammen etterpå så de har noe å glede seg til.

26. mars

Er de store nok til å være ute alene en stund? Jeg synes det høres ut som om de bør få brukt mer energi utendørs. I hvert fall nå når det er lyst om ettermiddagen.

Kan dere ha en litt fast struktur på dagene (ikke nødvendigvis helt lik hver dag, men at f.eks. alle mandager er tilnærmet like), slik at de vet hva som kommer uten at det blir mas og forhandlinger hele tiden? Bruk skolens lekseplan hvis dere har, og lag en ukeplan som sikrer at leksene blir greit fordelt.

Legg en skjermfri periode foran egentiden din, så går du på soverommet når den er slutt. Da blir de kanskje såpass opptatt av mobilen at du får en relativt fredelig halvtime?