Er jeg alene om å være glad for å være uføretrygdet?

[AnonymBruker]

Jeg leser ofte innlegg og kommentarer fra folk som sier de er lei seg for å være uføretrygdet – at det er tungt, at de skammer seg, eller føler seg utenfor. Og jeg forstår det godt, for samfunnet vårt har mange fordommer og forventninger når det gjelder arbeid og "å bidra".

Men jeg må bare si det rett ut: Jeg er faktisk glad for å være ufør. Etter at vedtaket først kom, merket jeg en enorm lettelse. Jeg kunne endelig slutte å kjempe mot systemet og presse meg gjennom dager jeg egentlig ikke orket. Jeg kunne begynne å ta vare på meg selv. Jeg har fått tilbake ro, søvn, helse – og livskvalitet.

Nå har jeg tid og energi til å gjøre ting i mitt eget tempo. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg slipper å leve i konstant mas og stress.

Er jeg så til de grader i mindretall som faktisk føler meg lettet og takknemlig for å være uføretrygdet?
Finnes det andre her som kjenner på det samme, men kanskje ikke tør si det høyt?

hilsen
autist

Anonymkode: 6db3d...249

[Worriesome Plenty 2]

Det var en lettelse å få det. En stor økonomisk opptur. Nå har jeg vært det i så mange år at jeg ikke tenker på det lengre. 

[Nicklusheletida]

Det er ikke vanskelig å forstå deg. Er du syk, så er du syk og veien til uføretrygd er nok en slitsom prosess. 

Fra mitt ståsted som frisk, ville jeg blitt lei meg, da uføretrygd=syk . Jeg ser jo for meg fremtiden som frisk og yrkesaktiv til 67 år.